Dyreliv i Arktis

Karakteristisk for landlevende dyr i Arktis er at de generelt har kortere bein, snute og ører enn artsfrender lenger sør, i tillegg til en svært kraftig pels.

Eksempler er svalbardrein som er forskjellig fra mer sørlige reinsdyr, fjellreven (polarreven) som er mindre enn rødreven, moskusfe og polarhare. Polarreven får hvit pels om vinteren, mens polarharen har hvit pels hele året. Fjellrype (svalbardrype) skifter til hvit fjærdrakt om vinteren. Pelsen til moskusfe er tydelig å se og er ofte så lang at den soper i bakken.

Både svalbardrein og polarhare legger på seg tykke fettlag som de kan tære på gjennom vinteren. Reinens fettlag kan være 5–12 centimeter tykt og haren kan ha en fettprosent på opp til 20 prosent av kroppsmassen. Lemen lever for det meste under snøen om vinteren hvor det spiser på de planterestene den finner der. Den kan også formere seg under snøen om vinteren.

Også isbjørnen, som regnes som et marint pattedyr, er godt tilpasset livet i drivisen, men er derved utsatt for oppvarming i Arktis. Pelsen har et tykt underlag og lange hule dekkhår som hjelper med oppdrift under svømmeturer. Isbjørnen har i tillegg et tykt fettlag som beskytter mot kulden samt gir næring gjennom vinteren. Selarter som grønlandssel, klappmyss og hvalross motvirker kulden med tykke spekklag. Grønlandssel er også knyttet til sjøisen; de legger seg bare på isen, ikke på land, og de føder (kaster) ungene på isen.

Også smådyrfaunaen er langt fattigere enn på lavere breddegrader, men til gjengjeld kan det i noen områder være enorme mengder mygg og småfluer.

På Grønland er det registrert minst 1200 insekter og edderkopper inkludert fluer, sommerfugler, humler og biller.

Av landfugler som er typisk for Arktis, kan nevnes jaktfalk, fjellrype, snøugle, ravn og snøspurv. Langt rikere er imidlertid bestanden av sjøfugler. Der forholdene ligger til rette, kan man flere steder finne fuglefjell med et myldrende liv om sommeren.

Spesielt alminnelige er krykkje, polarlomvi, alkekonge og havhest, som kan danne svære kolonier i de bratte fjellsidene. Andre karakteristiske fugler for den arktiske sommer er rødnebbterne, polarmåke, teist, ærfugl, havelle, smålom, fjæreplytt og flere arter gjess, blant annet hvitkinngås og kortnebbgås.

Havfaunaen er også relativt rik. Av typiske hvalarter må nevnes narhval og hvithval (kvitfisk), mens den en gang så tallrike grønlandshvalen nesten ble utryddet i noen områder på grunn av uvettig fangst i tidligere tider. Den største bestanden i dag finnes i Beringhavet og nord for Alaska hvor det er nærmere 17 000 dyr.

Bestanden av sel er stor. Vanlige arter er ringsel (snadd), blåsel (storkobbe), grønlandssel og klappmyss. Hvalrossen på Svalbard var sterkt redusert i antall, men bestanden tok seg opp igjen etter at strenge fredningsbestemmelser ble satt i verk i 1952. Den er fremdeles rødlistet på Svalbard, men bestanden der ble i 2018 beregnet til cirka 5500.

I Barentshavet og ved Grønland foregår det til tider et rikt fiske. Torsk, hyse, lodde og blåkveite er viktige fiskeslag på feltene i Barentshavet.

Forskning påviser at hele økosystemet for tiden trekker seg nordover på grunn av klimaendringer, noe som ikke er bra for de arktiske artene som har spesialisert seg på et liv i kaldt, isdekt hav. Både atlantisk laks og torsk har blitt fisket i Isfjorden på Svalbard i de senere år, og en stor torskebestand som beiter på loddelarvene synes å være årsaken til kollapsen i loddebestanden i 2018.

Miljøgifter blir ført til Arktis gjennom både luft og vann, og en rekke organiske miljøgifter er påvist i organismer i Arktis. Disse overføres oppover i næringskjeden og forsterkes. Hos fisk og krepsdyr er nivåene lave, men høye nivåer av blant annet miljøgiftene PCB og DDT er funnet i polarmåke, polarrev og isbjørn. Mange av stoffene binder seg til fett og blir frigjort i blodet etter hvert som fettet i kroppen blir tæret på. Organiske miljøgifter ser ut til å påvirke blant annet isbjørnens og polarmåkens immun- og hormonsystem.

Også tungmetaller som kvikksølv og kadmium er påvist i til dels store konsentrasjoner i arktisk fauna, blant annet i sel og ferskvannsfisk. Tinnforbindelsen TBT ser ut til å ha forårsaket kjønnsforandring hos marine snegler. Det finnes lyspunkter i og med de senere årenes internasjonale avtaler som forbyr en del av de farlige miljøgiftene, og nivåene i dyrelivet i Arktis har vist nedgang, eventuelt stagnert.

Et stort problem i dag er forsøplingen av havene som leder til skader og død på dyr, fisk og fugler grunnet inntak av plast eller innfangning i flytende søppel som dumpede fiskeredskaper. Fiskegarn og nøter som blir vasket på land forårsaker død for mange reinsdyr som vikler gevirene inn i redskapene og blir liggende fanget til de dør.

• Dyreliv på Svalbard
• Dyreliv på Grønland
• Arktis

• Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen

• Sage, Bryan med flere: The Arctic & its wildlife, 1986, isbn 0-7099-3321-5
• Sale, Richard: A complete guide to Arctic wildlife, 2006
• Stonehouse, Bernard: Liv i nord: dyr og planter i polarstrøkene, 1973, isbn 82-516-0257-2