Karakteristisk for landlevende dyr i Arktis er at de generelt har kortere bein, snute og ører enn artsfrender lenger sør, i tillegg til en svært kraftig pels.
Eksempler er svalbardrein som er forskjellig fra mer sørlige reinsdyr, fjellreven (polarreven) som er mindre enn rødreven, moskusfe og polarhare. Polarreven får hvit pels om vinteren, mens polarharen har hvit pels hele året. Fjellrype (svalbardrype) skifter til hvit fjærdrakt om vinteren. Pelsen til moskusfe er tydelig å se og er ofte så lang at den soper i bakken.
Både svalbardrein og polarhare legger på seg tykke fettlag som de kan tære på gjennom vinteren. Reinens fettlag kan være 5–12 centimeter tykt og haren kan ha en fettprosent på opp til 20 prosent av kroppsmassen. Lemen lever for det meste under snøen om vinteren hvor det spiser på de planterestene den finner der. Den kan også formere seg under snøen om vinteren.
Også isbjørnen, som regnes som et marint pattedyr, er godt tilpasset livet i drivisen, men er derved utsatt for oppvarming i Arktis. Pelsen har et tykt underlag og lange hule dekkhår som hjelper med oppdrift under svømmeturer. Isbjørnen har i tillegg et tykt fettlag som beskytter mot kulden samt gir næring gjennom vinteren. Selarter som grønlandssel, klappmyss og hvalross motvirker kulden med tykke spekklag. Grønlandssel er også knyttet til sjøisen; de legger seg bare på isen, ikke på land, og de føder (kaster) ungene på isen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.