samfunn som består av to eller flere grupper som betrakter seg selv, og anerkjennes av andre, som kulturelt forskjellige fra hverandre. Begrepet ble vanlig i journalistikk og forskning i 1990-årene, men fenomenet det viser til, er ikke nytt. Rent faktisk er de fleste større samfunn kulturelt heterogene (sammensatte), selv om samfunnets offisielle selvbilde, utformet av den mektigste gruppen, gjerne går ut på at det er kulturelt homogent (ensartet).
At et samfunn er flerkulturelt, innebærer at det bryter med en sentral antakelse i klassisk nasjonalistisk tenkning. Nasjonalisme er en politisk ideologi som går inn for at kulturelle og politiske grenser skal være sammenfallende, altså at en stat skal være bebodd av ett folk, dvs. en gruppe som antar at de har felles avstamning og felles kultur.
Moderne nasjonalisme har røtter tilbake til 1700-tallets opplysningstid og romantikk. Som massefenomen slo den igjennom på 1800-tallet, som en ideologi om at ethvert «sivilisert» folk skulle styres av sine egne. Den industrielle revolusjon, demokratisert utdannelse og massemedier som aviser bidrog til å skape felles identitetsfølelser som favnet svært vidt, og medvirket også til å styrke (og i mange tilfeller skape) tydelige avgrensninger til andre folk. Nasjonalismen som ideologi spredte seg fra Europa og Nord-Amerika til andre deler av verden, og i løpet av 1900-tallet var de fleste stater basert på en type nasjonalistisk ideologi. I store deler av verden avløste nasjonalstater flernasjonale imperier, som Det osmanske riket og Det britiske imperiet.
Imidlertid er det de færreste stater som faktisk er kulturelt eller etnisk homogene. Mange stater har vært styrt av etniske majoriteter, som på ulike måter har undertrykt minoritetene. I mange tilfeller har det vært gjort forsøk på å assimilere minoritetene, altså innlemme dem i majoritetsgruppen. I norsk samepolitikk blir dette omtalt som fornorsking, og i land som Frankrike og Tyrkia har det i perioder vært forbudt å bruke minoritetsspråk. Men segregering (tvangsmessig atskillelse) har også vært vanlig. I visse tilfeller, som i Sør-Afrika under apartheid (1948–94), har markant diskriminering av bestemte grupper vært nedfelt i lovverket.
I mange land har nasjonsbyggingen skapt sterke felles identiteter som omfatter mesteparten av befolkningen, men det har også ofte oppstått konflikter mellom ulike etniske grupper som bebor samme stat. Folkemordene i Bosnia (1993–95) og Rwanda (1994) er ekstreme eksempler på slike konflikter.
Etter den annen verdenskrig, og særlig fra ca. 1980, har minoriteter over hele verden stilt krav om like rettigheter. I noen få tilfeller, som i de kurdiske områdene, blant tamiler på Sri Lanka, i spansk Baskerland og i indisk Punjab (hvor 65% tilhører minoritetreligionen sikhismen), har minoritetene, eller enkelte av deres ledere, krevd egne nasjonalstater. Vanligvis krever de en form for internt selvstyre eller spesielle rettigheter fundert i religion, språk eller tradisjoner.
Selv om både assimilasjon og segregering har vært vanlig i hele nasjonalstatens historie, er det vokst frem en internasjonal opinion, og internasjonale avtaler, som skal garantere beskyttelse av minoriteters rettigheter. I norsk samepolitikk blir Alta-saken (1979–81) ofte nevnt som et vannskille. Noen år etter Alta-saken fikk samene begrenset selvstyre gjennom Sametinget (fra 1989), og både samisk språk og identitet har oppnådd en grad av anerkjennelse som tidligere var ukjent.
De fleste eksisterende samfunn er flerkulturelle, men ikke i samme grad eller på samme måte. En del stater har ingen etnisk majoritet overhodet, selv om de kan være politisk dominert av én eller noen få etniske grupper. Dette er den vanlige situasjonen i Afrika sør for Sahara. Der vil man søke å bygge det nasjonale fellesskap på noe annet enn felles etnisk-kulturell identitet, for eksempel en fremtidsvisjon eller felles kolonihistorie. Andre stater er dominert politisk av én gruppe, som kan være i flertall, mens andre dominerer økonomisk. Dette er situasjonen f.eks. i Indonesia, der javaneserne utgjør befolkningsflertallet, mens den kinesiske minoriteten utgjør den økonomiske eliten. Igjen andre stater er resultatet av et historisk kompromiss mellom ulike grupper, som Jugoslavia (1918–91). Mange stater er videre dominert av én stor etnisk gruppe, som krever tilpasning, underordning og kanskje assimilasjon av minoritetene. Dette gjelder for de fleste europeiske stater.
Det går an å skille mellom tre hovedtyper av majoritets–minoritetssituasjoner:
1. Urbefolkninger (eller urfolk) defineres som opprinnelige folkegrupper som forbindes med en ikke-industriell produksjonsmåte og en ikke-statlig politisk organisasjon. Nord- og søramerikanske indianere, inuiter, samer, san-folk i det sørlige Afrika, maoriene i New Zealand og australske aboriginerne er urbefolkninger. Deres politiske kamp har vanligvis fokusert på retten til å forvalte sine forfedres territorium, som oftest er okkupert av andre.
2. Territorielle minoriteter er store, differensierte grupper som av historiske årsaker ikke har sin egen stat. Walisere, bretonere, baskere og berbere er typiske eksempler. For dem står krav om språklige rettigheter og vern av tradisjoner sentralt.
3. Innvandrere og deres etterkommere skaper en tredje type minoritetssituasjon. De har ikke hevd på noe territorium, har ofte en transnasjonal identitet (de har tilhørighet to eller flere steder), og forventes vanligvis å tilpasse seg («integreres i») majoritetssamfunnet. Deres politiske krav har ofte handlet om likebehandling på arbeidsmarkedet, men krav om religiøse og språklige rettigheter har også ofte forekommet.
Stater forholder seg til flerkulturalitet på mange forskjellige måter. To ytterpunkter er multikulturalisme og assimilasjonspress. Multikulturalisme aksepterer og oppmuntrer ulike gruppeidentiteter, men legger forholdene dårlig til rette for utviklingen av et overgripende fellesskap og kan gi det enkelte individ svak rettsbeskyttelse mot overgrep fra gruppen. Assimilasjonspress gir like rettigheter og, iallfall i teorien, like muligheter, men aksepterer ikke kulturell forskjellighet. De fleste demokratiske stater har en politisk praksis som befinner seg mellom disse ytterpunktene. Noen forsøker også å ri to hester samtidig.
I enkelte land gjenspeiles det kulturelle og etniske mangfoldet i det politiske systemet, f.eks. på den måten at et antall plasser i nasjonalforsamlingen er reservert for ulike grupper. I Bosnia-Hercegovina er alle plassene i nasjonalforsamlingen fordelt slik.
Selv om ingen er i tvil om at moderne samfunn er kulturelt sammensatte, er begrepet «flerkulturelle samfunn» omstridt. Det skyldes hovedsakelig at begrepet forutsetter klare grenser mellom kulturene. Rent faktisk, har mange forskere påpekt, er det glidende overganger og kulturelle blandingsformer som kjennetegner vår tids samfunn. Etterkommere i Norge av innvandrere fra Pakistan er kanskje muslimer som ofte lever i arrangerte ekteskap, men de er samtidig norsktalende og aktive deltakere i norsk politikk og samfunnsliv. For å beskrive slike kulturelle blandingsformer har begreper som «hybriditet» og «kulturell kreolisering» vært foreslått. Svært mange samfunn i verden, ikke minst i Latin-Amerika, er kulturelt sammensatte uten at det alltid er mulig å trekke tydelige grenser mellom grupper.
Samtidig som de faktiske kulturforskjellene i ethvert samfunn tenderer mot å bli mindre over tid, er det ofte en økt bevissthet om forskjellighet, som kan komme til uttrykk politisk. Identitetspolitiske bevegelser krever anerkjennelse og respekt, og hvis de ikke når frem, kan resultatet bli økende polarisering.
Ingenting tyder på at identitetspolitikk og kulturforskjeller vil bli mindre viktige i de fleste av verdens stater. Det flerkulturelle dilemma, som vedrører balansen mellom forskjellighet og likhet, er blitt en sentral del av politikken i de fleste av verdens land, hvor ulike de enn måtte være på andre områder.