yngre dryas

Raet, raryggen gjennom Østfold og Vestfold, er fra noen hundre meter til flere kilometer bred, noen titalls meter høy og er Norges største morene. Moreneryggen er for en stor del bygd opp av usortert morenemateriale, men den er gjerne vasket av bølger under landhevingen, slik at det flere steder er et lag sand eller grus på toppen. Noen steder, særlig i daler, består Raet av sand og grus som breelvene avsatte ved brefronten. Det er en jevn overgang fra Raet til tykke avsetninger av marin leire som er dannet av små leirpartikler som holdt seg svevende i vannet før de ble avsatt i havet utenfor morenen. Helt fra steinalderen til i dag har Raet vært et sentralt område for jordbruk og annen bosetting.

I 2023 diskuteres det enda om Raet ble avsatt midt i yngre dryas og om Ås–Ski-morenene ble dannet ved slutten av yngre dryas. Noen radiokarbondateringer tyder på det, mens andre observasjoner tyder på at Raet ble dannet av et tidlig breframstøt og en etterfølgende stillstand av brefronten som varte helt til slutten av yngre dryas. I så fall er Ås–Ski-morenene fra tidlig i preboreal.

I Rogaland ligger yngre dryas-morenene ved munningen av Lysefjorden, og her, ved Forsand, ligger Esmark-morenen som er oppkalt etter professor Jens Esmark (1762–1839) som var den første som skjønte at det hadde vært istider på jorda. Morenen ved Forsand, som ligger nesten i havnivå og langt unna dagens isbreer, var et nøkkelsted for at Esmark skjønte at en isbre hadde dekket hele Norge.

I Hordaland kalles yngre dryas-morenen for Herdla–Halsnøy-morenen, oppkalt etter de to øyene som har tykkest jordlag i Vestland fylke. Spesielt for Hordaland er at det er funnet mange lokaliteter med skjellfragmenter i morenen. Disse er datert og viser at brefronten smeltet langt innover landet i bølling-allerød, før den rykket fram minst 50 kilometer i yngre dryas. Det er her også vist at breen nådde ytterste posisjon nesten ved slutten av yngre dryas og lå der bare 100–150 år før den startet å smelte tilbake.

I Trøndelag mente geologene i mange år at Tautra-morenen, som krysser Trondheimsfjorden ved Tautra, ble dannet tidlig i yngre dryas, mens Hoklingen-morenen innerst i fjorden ble dannet i slutten av yngre dryas. I 2019 ble det imidlertid vist at brefronten lå ved Tautra-morenen helt til slutten av yngre dryas og derved at Hoklingen må være av preboreal alder.

I Troms kalles morenen for Tromsø–Lyngen-morenen og den krysser tvers over Tromsøya med Tromsø by. Også i Finnmark er morenen svært tydelig, men har her fått det mer anonyme navn Hovedtrinnet.

Klimaet i Norge og resten av Vest-Europa er sterkt avhengig av havstrømmen som begynner sør for ekvator ved Mexico. Havstrømmen får navnet Golfstrømmen fra Florida, men skifter til Den nordatlantiske strømmen og endelig til Den norske atlanterhavsstrømmen. Til vanlig kalles den gjerne Golfstrømmen. Når det varme og salte vannet kjøles ned på sin vei mot nord, blir det så tungt at det synker til bunns i Norskehavet og returnerer sørover som en strøm på stort dyp. Golfstrømmen fungerer som et eviggående transportbånd med varme til Norge og resten av Europa.

Under de kalde periodene i siste istid var Golfstrømmen svakere, og den svingte rett over til Portugal. Ved starten på klimaperioden bølling tok den imidlertid veien opp forbi De britiske øyer og til Norskekysten, noe som forklarer hvorfor det i bølling brått ble varmere i Storbritannia og Norge. Denne varmetransporten fra syd til nord gjorde at det ble noe kjøligere på den sydlige halvkule; en mekanisme som ofte kalles «vippehuske-effekten».

Ved starten på yngre dryas snudde Golfstrømmen igjen mot Portugal, og denne forandringen skjedde på noen få tiår, kanskje mindre enn ti år. Det endret klimasystemet totalt, særlig rundt Nord-Atlanteren/Norskehavet, og det ble plutselig mye kaldere i Norge. Det ble forandringer også mange andre steder i verden, vippehuske-effekten gjorde det noe varmere i sør og monsunvinden i Asia endret mønster.

Omleggingen av havsirkulasjonen i Atlanterhavet ser ut til å være motoren i endringene, de andre forandringene er konsekvenser av det som skjedde her. Mange har derfor søkt etter årsaken til yngre dryas i havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren, det som over ble kalt varme-transportbåndet. Dersom dette er årsaken til klimaendringen, er det fortsatt et spørsmål hva som forårsaket omleggingen av havstrømmene.

En mye anvendt hypotese er at en stor tilstrømming av ferskvann gjorde at overflatevannet i Norskehavet ble så lett at mindre vann sank til bunns, og derved ble hele sirkulasjonen svekket. I Nord-Amerika ble det under isavsmeltingstiden dannet en enorm innsjø, kalt Agassiz-sjøen, mellom innlandsisen i Canada i nord og vannskillet til Mexicogolfen i sør. Dette vannskillet ligger omtrent langs grensen mellom USA og Canada. Etter hvert som brefronten smeltet nordover, ble det åpnet nye utløp fra Agassiz-sjøen til havet. Disse tapningene er brukt som forklaring på ferskvannstilførselen som er nødvendig for en slik hypotese. Den mest aktuelle hypotesen er at det var den siste tapningen som utløste yngre dryas. Denne tapningen gikk langs Mackenzi-elven til Polhavet og det antas da at vannet fløt videre, i stor grad som sjøis, fram til Framstredet og ut i Norskehavet.

Fra omtrent år 2000 har en annen hypotese fått stor oppmerksomhet. Det er flere steder, særlig i Amerika, funnet nanodiamanter og mikroskopiske kuler av kjemiske stoffer som er typiske for meteoritter, i lag som er datert til starten på yngre dryas. Hypotesen er at et kjempestort himmellegeme eksploderte over Nord-Amerika og dette skulle lede til yngre dryas. Hypotesen er mye omdiskutert og de fleste forskere er fremdeles skeptiske.

Det er vist at kurvene for oksygenisotopen ¹⁸O gjennom perioden bølling til yngre dryas er nesten identisk med kurven for en Dansgaard-Oeschger (D-O)-hendelse. Dette er et meget sterkt argument for at bølling/yngre dryas virkelig er en D-O-hendelse, og det er i stor grad akseptert av forskere. Det har vært flere D-O-hendelser i siste istid, så hvis dette er riktig, er ikke yngre dryas så unik som tidligere antatt. Dette utelukker imidlertid ikke at det i tillegg har vært andre mekanismer som har forsterket utslaget i yngre dryas, men det er ikke nødvendig.

Problemet med denne hypotesen er at D-O-hendelser heller ikke er fullstendig forstått. Det ser ut som D-O-hendelser bare forekom når isbrekappene over Nord-Amerika og Eurasia var «passe» store, altså ikke når de var små eller borte, og heller ikke når de var på det største. Kanskje det ikke fantes en stabil situasjon for klimaet, eller sirkulasjonen i Atlanterhavet under slike forhold. Det er i alle fall typisk at det plutselig blir varmt, som ved starten av bølling, deretter blir det sakte og ujevnt kaldere, før det plutselig hopper opp til varmt igjen, som ved starten på holocen.