vier

Sølvvier
Hannplanter av rynkevier seint i blomstringa da pollenknappene er innskrumpa. Litloshaugen, Hardangervidda.
Rynkevier hannplanter
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Vier er busker i den meget artsrike vierslekta, Salix, i vierfamilien. Begrepet vier har opprinnelig vært brukt om buskforma arter, hovedsakelig i fjellet. Vier er dermed ikke noe presist begrep som lett lar seg avgrense til et bestemt antall arter. Ordet er gammelt og har sammenheng med vidje som betyr seig kvist som kan bøyes til en ring.

Faktaboks

etymologi:

Salix er et gammelt navn på pil og vier, blant annet hos Cato

også kjent som:

Salix

De fleste artene i Salix-slekta i Norge er busker, men det er også to treslag i slekta, selje og gråselje. I tillegg har vi tre opprinnelige arter, mandelpil, doggpil og istervier og en rekke innførte og delvis forvilla arter kan samles under begrepet pil fordi dette er lavlandsformer med lange smale blader. De tre meget små artene, musøre, polarvier og rynkevier er heller ikke innenfor vier-begrepet slik det opprinnelig var forstått.

Felles for alle artene i vierslekta er at de er særbu og at blomsterstanden er tette aks med reduserte blomster med nektarier, og på grunn av tidlig blomstring og nektarproduksjon er artene svært viktige matplanter for mange insekter tidlig i sesongen.

Beskrivelse

Vierslekta består av forveda planter; dvergbusker noen centimeter høye, busker fra noen desimeter til noen meter og trær på opptil ti meter eller mer. Alle artene har hele blad, men bladkanten har tenner hos noen arter og tennene ender ofte i en kjertel. Bladenes form varierer mye mellom ulike arter og hos noen arter også innad i arten. Noen arter har nærmest sirkelrunde blader, mens andre har lange, linjesmale blad. Farge, overflate, behåring og nervatur er andre bladegenskaper som varierer mye; lysegrønne til mørkegrønne, glatte til rynka, uten hår til tett ullhåra, lite synlig til tydelig forsenka nerver. Tilstedeværelse og utseende på øreblad, som er bladpar som dannes ved basis av bladstilken, er også viktige skillekarakterer mellom arter.

Alle artene i slekta er særbu. Blomsterstanden er tette aks av små reduserte blomster uten begerblad eller kronblad. Aksene både hos hunnplanter og hannplanter er oppstående eller i sjeldne tilfeller hengende. Enkeltblomstene er redusert til kun ett fruktemne hos hunnplantene og to, sjelden tre eller flere, pollenbærere hos hannplantene. Blomstene har et støtteblad – ofte kalt dekkskjell, som varierer mellom artene og gir viktig informasjon ved navnfesting av individer. Blomsterstandene har ulik grad av behåring, særlig på dekkskjellet, slik at mange arter framstår med blomsterstander som nærmest ser pelskledde ut. Dette er opphavet til begrepet gåsunger. Hunnaksene har som regel grønn eller grågrønn farge, mens hannaksene i stor grad farges av pollenknappene og de er som regel gule, men i noen tilfeller kan de være ganske rødlige tidlig i blomstringa.

Fruktene hos artene i vierslekta er kapsler som sprekker opp i to fliker og slik frigjør frøene. Artene er tilpassa vindspredning ved at frøene har en liten samling lange ullhår festa ved grunnen. Frøullen gjør også at frøene flyter i vann og vil kunne drive til strandsoner eller bekkekanter hvor de kan spire. Siden artene blomster svært tidlig om våren, spres frøene allerede tidlig på sommeren. Ett unntak er istervier, der frøene først modner på høst eller vinter.

Utbredelse

De drøyt tjue artene i slekta finnes samla sett over hele landet, fra strandsona til over tregrensa, nesten så høyt over havet som blomsterplanter vokser i Norge. Det er imidlertid en fordeling mellom artene som følge av vekstformen; de treforma artene som selje og pil finnes i hovedsak i lavlandet, de buskforma vierne finnes i fjellet fra fjellbjørkeskogen til over tregrensa og dvergbuskene finnes over tregrensa. Spesielt viktige er vierne i fjellet hvor de i store områder er dominerende, jamfør vierbeltet. Men en rekke av de buskforma artene finnes også i lavlandet slik som ørevier og blåvier.

Navn og bruk

Vier har vært brukt på alle buskforma arter i denne slekta, men de tre dvergbuskene (musøre, polarvier og rynkevier) eksluderes på samme måte som de treforma seljeartene. De buskforma vierne er såpass vanskelig å skille fra hverandre at alle har vært omtalt som vier eller eventuelt har man skilt på grønne, hvite og grå etter behåringa på bladene.

Navnet vier på disse plantene har vært enerådende, men med noen få varianter som vir eller vire flere steder i Østfold.

Selv om vidjer hovedsaklig ble laget av bjørkekvister, ble også vier i noen grad brukt til lignende formål. Vier ble også brukt til å flette ruser, åleteiner og vidjekurver (se kipe) til sanking av utmarksfor og til å bæring av høy. Vier ble også brukt til dyrefor, både ved risping av lauv, sanking av kvist og skaving av bark.

Systematikk og arter

Det er drøyt tjue taksa (arter, underarter, varieteter) som antas å være opprinnelige i Norge. Liste med pekere til artikler om disse følger under. I tillegg kommer en rekke innførte taksa som i noen grad forvilles i Norge. Disse kalles som regel pil på norsk, og en oversikt finnes i en egen artikkel om pil.

Art Systemaisk navn Beskrivelse
bleikvier S. hastata Busk. Tre underarter med noe ulik økologi og utbredelse. Samla finnes arten i store deler av fjellet og i høyere skogtrakter i hele landet.
blokkevier S. myrtilloides Små busker. Myrer. Østlig, fra Hedmark til Finnmark.
blåvier S. starkeana Liten til mellomstor busk. Tørre skoger, beiter og engkanter. Østlig, Sør-Norge.
doggpil S. daphnoides Stort tre. Flommark, elvekanter. Spredt, men lokalt vanlig på Østlandet ved store vassdrag.
finnmarksvier S. bebbiana Mellomstore busker eller små trær. Tørr skog og elvekanter. Nordøstlig, indre dalfører og vidda i Troms og Finnmark.
grønnvier S. phylicifolia Små til store busker. Sump, myr og vannkanter.
gråselje S. cinerea Store busker, sjeldent trær. Sump, myr og vannkanter. Lavlandet, sørøstlig, noen steder i Rogaland og Trøndelag.
heivier S. repens Små eller krypende busker. To varieteter, krypvier og sandvier, henholdsvis på myr og hei og på sanddyner. Samla utbredelse, Sør-Norge.
istervier S. pentandra Stor busk til høyt tre. Flommark, myr, skog. Vanlig Østlandet til Telemark og Trøndelag og nordover, sjelden på Vestlandet.
lappvier S. lapponicum Liten til mellomstor busk. Myr, kjerr og hei. Vanlig i fjellskog og fjell, spredt i lavlandet.
mandelpil S. triandra Busk eller lite tre. Flommark ved større elver. Spredt til lokalt vanlig på Østlandet, spredt i Trøndelag.
musøre S. herbacea Dvergbusk. Snøleier, høyfjell og tundra. Vanlig i fjellet, spredt i åstrakter.
myrtevier S. myrsinites Små busker. Myr og fukthei, baserik grunn. Nokså vanlig i fjellet.
myrvier S. glauca Små til mellomstore busker. To underarter, sølvvier og russevier. Samla er arten vanlig i fjellskog og fjell i hele landet. Spredt i åstrakter.
polarvier S. polaris Dvergbusk. Snøleier på baserik grunn, tundra. Nokså vanlig i fjellet.
rynkevier S. reticulata Dvergbusk. Hei og snøleier, baserik grunn. Vanlig i fjellet.
selje S. caprea Små til store trær. Skog, rasmark og kulturmark. Vanlig i lavlandet og dalførene i hele landet.
småvier S. arbuscula Liten busk. Myr, myrkanter og fuktig hei på baserik grunn. Fjellområder. Fra nordlige Østlandet og nordover.
storvier S. myrsinifolia Store busker eller tre. Tre underarter, svartvier, setervier og kolavier. Sump og myrkanter. Samla sett fra lavland til fjellskog i hele landet.
ullvier S. lanata Små til mellomstore busker. Fuktige steder, skog, myr, vierkjerr. Noe baserik grunn. Nokså vanlig i fjellet og åstrakter.
ørevier S. aurita Liten til mellomstor busk. Fuktig skog, myr og hei.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg