vier

Vierslekta består av forveda planter; dvergbusker noen centimeter høye, busker fra noen desimeter til noen meter og trær på opptil ti meter eller mer. Alle artene har hele blad, men bladkanten har tenner hos noen arter og tennene ender ofte i en kjertel. Bladenes form varierer mye mellom ulike arter og hos noen arter også innad i arten. Noen arter har nærmest sirkelrunde blader, mens andre har lange, linjesmale blad. Farge, overflate, behåring og nervatur er andre bladegenskaper som varierer mye; lysegrønne til mørkegrønne, glatte til rynka, uten hår til tett ullhåra, lite synlig til tydelig forsenka nerver. Tilstedeværelse og utseende på øreblad, som er bladpar som dannes ved basis av bladstilken, er også viktige skillekarakterer mellom arter.

Alle artene i slekta er særbu. Blomsterstanden er tette aks av små reduserte blomster uten begerblad eller kronblad. Aksene både hos hunnplanter og hannplanter er oppstående eller i sjeldne tilfeller hengende. Enkeltblomstene er redusert til kun ett fruktemne hos hunnplantene og to, sjelden tre eller flere, pollenbærere hos hannplantene. Blomstene har et støtteblad – ofte kalt dekkskjell, som varierer mellom artene og gir viktig informasjon ved navnfesting av individer. Blomsterstandene har ulik grad av behåring, særlig på dekkskjellet, slik at mange arter framstår med blomsterstander som nærmest ser pelskledde ut. Dette er opphavet til begrepet gåsunger. Hunnaksene har som regel grønn eller grågrønn farge, mens hannaksene i stor grad farges av pollenknappene og de er som regel gule, men i noen tilfeller kan de være ganske rødlige tidlig i blomstringa.

Fruktene hos artene i vierslekta er kapsler som sprekker opp i to fliker og slik frigjør frøene. Artene er tilpassa vindspredning ved at frøene har en liten samling lange ullhår festa ved grunnen. Frøullen gjør også at frøene flyter i vann og vil kunne drive til strandsoner eller bekkekanter hvor de kan spire. Siden artene blomster svært tidlig om våren, spres frøene allerede tidlig på sommeren. Ett unntak er istervier, der frøene først modner på høst eller vinter.

De drøyt tjue artene i slekta finnes samla sett over hele landet, fra strandsona til over tregrensa, nesten så høyt over havet som blomsterplanter vokser i Norge. Det er imidlertid en fordeling mellom artene som følge av vekstformen; de treforma artene som selje og pil finnes i hovedsak i lavlandet, de buskforma vierne finnes i fjellet fra fjellbjørkeskogen til over tregrensa og dvergbuskene finnes over tregrensa. Spesielt viktige er vierne i fjellet hvor de i store områder er dominerende, jamfør vierbeltet. Men en rekke av de buskforma artene finnes også i lavlandet slik som ørevier og blåvier.

Vier har vært brukt på alle buskforma arter i denne slekta, men de tre dvergbuskene (musøre, polarvier og rynkevier) eksluderes på samme måte som de treforma seljeartene. De buskforma vierne er såpass vanskelig å skille fra hverandre at alle har vært omtalt som vier eller eventuelt har man skilt på grønne, hvite og grå etter behåringa på bladene.

Navnet vier på disse plantene har vært enerådende, men med noen få varianter som vir eller vire flere steder i Østfold.

Selv om vidjer hovedsaklig ble laget av bjørkekvister, ble også vier i noen grad brukt til lignende formål. Vier ble også brukt til å flette ruser, åleteiner og vidjekurver (se kipe) til sanking av utmarksfor og til å bæring av høy. Vier ble også brukt til dyrefor, både ved risping av lauv, sanking av kvist og skaving av bark.

Det er drøyt tjue taksa (arter, underarter, varieteter) som antas å være opprinnelige i Norge. Liste med pekere til artikler om disse følger under. I tillegg kommer en rekke innførte taksa som i noen grad forvilles i Norge. Disse kalles som regel pil på norsk, og en oversikt finnes i en egen artikkel om pil.

• vierfamilien
• pil

• Elven, Reidar og Eli Fremstad (2018). Salix – vier, selje og pil i Norge. Gunneria 82. (Tilgjengelig for nedlasting her)