virvelløse dyr i Norge

På land dominerer insektene, med om lag 15 000 kjente norske arter (trolig cirka 23 000). Mange har sin nordgrense hos oss, mens andre grupper, som termitter og knelere, mangler helt. Noen, for eksempel apollosommerfugl, har i tillegg til sin utbredelse i Norden isolerte forekomster i Sør-Europas og Mellom-Europas fjellområder. Andre arter, som tysk kakerlakk, fleskeklanner og klesmøll, er kosmopolitter som har fulgt mennesket over hele verden, også til Norge. Bedret hygiene har ført til at enkelte arter som før var vanlige, er forsvunnet eller sterkt redusert, slik som menneskeloppe. Veggedyr og hodelus er derimot igjen på fremmarsj. Billene, med sine 3400 arter (trolig 3800), er de mest artsrike.

Når stikkmygg er et særlig karakteristisk innslag i Nord-Norge, skyldes det sannsynligvis de særegne forholdene med frossen undergrunn som gir stor rikdom på smeltevannpytter om våren og rike muligheter for larveutvikling, sammen med god tilgang på blod fra reinsdyr. Mange insekter viser spesielle tilpasninger for å overleve vinteren. Noen tåler å fryse, men flere overlever fordi de blir underkjølt og ikke fryser (se kuldetoleranse). Noen få, som spretthaler, snøskorpionfluer og stankelbeinslekten Chionea, er aktive på snøen milde vinterdager. Enkelte av våre insekter greier ikke å overleve vinteren, og nye individer trekker hvert år opp fra sørligere strøk. Det gjelder blant annet sommerfuglene admiral, tistelsommerfugl, dødninghode og gammafly.

Edderkoppdyrene er ikke så godt undersøkt i Norge. Vi har vel 16 arter av mosskorpioner og 17 arter av vevkjerringer. Edderkoppene, med over 560 arter, og middene, med sannsynligvis om lag 4000, er vanlige over hele landet.

Av snyltende rundormer er barneorm utbredt, og spolorm er heller ikke sjelden. Trikinen er vanlig hos rev. Takket være kjøttkontrollen er trikiner ikke lenger noe problem hos griser. Hos hest forekommer palisadeorm. Av nematoder (rundorm) som lever på planter, er potetcystenematoder plagsomme på Østlandet og Sørlandet. Av flatormer er stor leverikte mest utbredt ved kysten og i lavere strøk av Østlandet. Flere bendelormarter er vanlige, men utgjør heller ikke lenger noe problem hos mennesker i Norge. I ferskvann finnes hundeigle over store deler av landet, den større hesteiglen har en mer sørlig utbredelse. Blodigla finnes i næringsrike dammer og tjern, men også i næringsfattige innsjøer. Utbredelsen følger i stor grad lavlandet langs kysten fra Østfold til Trøndelag. Av meitemark finnes 19 arter, men det er færre nordover, og i Finnmark er det bare to arter.

For den bunnlevende (bentiske) faunaen går skillet mellom finnmarksfaunaen og den vestnorske omtrent ved Lopphavet. Langs hele kysten sørover, særlig i fjordene, finnes det allikevel stadig arter som også er alminnelige i arktiske farvann, for eksempel rauåte, dypvannsreke, lyskreps, pyntekrabber og kongsnegl.

Alt utenfor finnmarkskysten, på litt dypere vann, finnes et dyreliv av mer sørlig preg, og det øker mot sør. Helt tydelig blir det ved trøndelagskysten, der nordgrensen for en rekke sørlige arter fra den middelhavsatlantiske underregion går: svart slangestjerne, østers, leppefisker, piggvar og slettvar.

Alle de marine virvelløse artene er knyttet til det relativt varme vannet som skyldes den norske atlanterhavsstrømmen. Blant kjente arter er glassmanet og brennmanet, lange kolonidannende salpekjeder, korallen dødninghånd, blekksprutene akkar og kjempeblekksprut, blåskjell og andre bunnlevende muslinger og snegler, samt den pelagiske kruttåta.

En mengde børsteormer er utbredt langs kysten. Mest kjent er fjæremark, som finnes på sandstrender langs hele kysten. På mudderbunn finnes gullmus og rørormer, på steinbunn kalkrørormer. Innimellom tangen lever skjellrygger, mens man på litt dypere vann med sandbunn eller mellom tarerøtter finner nereider og annet.

• virvelløse dyr
• pattedyr i Norge
• dyreliv i Norge
• havets fauna i Norge