veggedyr

Veggedyret skiller seg fra andre teger ved at vingene er redusert til et par små skjell. Kroppsformen er oval og sterkt flattrykt. Voksne dyr blir omtrent 4–5 millimeter lange og rundt tre millimeter brede. Fargen er gulbrun eller rødbrun, men de blir mørkere når de har suget blod. De legger normalt rundt 200 egg, som er cirka én millimeter lange og gulhvite. Ved 14–18 °C tar det om lag 20 dager før første nymfestadium klekkes. Nymfene er én millimeter eller lenger, og gule til gulbrune av farge, og de går gjennom fem hudskifter (nymfestadier) før de blir voksne. Hvert stadium må suge blod. Formering og utvikling er sterkt avhengig av temperatur og næringstilgang. Veggedyrets utviklingstid fra egg til voksen ved vanlig romtemperatur er cirka to måneder.

Veggedyr har en sugesnabel som ligger i hvile under buken, men rettes frem når de stikker og suger blod. I likhet med de fleste teger utskiller veggedyr en sterk, karakteristisk lukt.

Veggedyrene sitter gjemt om dagen, ofte flere sammen, og kommer frem om kvelden og natten for å suge blod. De biter som oftest på steder som ikke er dekket av klær, som hender, armer og hals. Et voksent veggedyr bruker 3–8 minutter på å bli mett. Bakkroppen svulmer opp når veggedyret suger i seg blod. Veggedyret kan ta til seg 200 prosent av sin egen kroppsvekt i blod. Etter måltidet kravler det tilbake til gjemmestedet sitt, hvor det blir værende i en uke mens fordøyelse, hudskifte og egglegging foregår.

Veggedyret kan sulte i et par måneder ved vanlig temperatur og i ett år ved 13 °C. Det blir inaktivt ved 9 °C, og ved temperaturer rundt 0–5 °C vil det ikke klare en vinter i et uoppvarmet hus. Utsettes det for –18 °C, vil alle stadier dø i løpet av en time. Veggedyret tåler heller ikke høye temperaturer, og alle stadier drepes ved 50 °C i et par timer.

Hovedtilholdsstedet for veggedyr er senger, men de kan også gjemme seg i sprekker i vegger og tapeter, bak skap og bilder og i hjørner under lister. På tilholdsstedene finnes tomme huder, eggeskall og karakteristiske svarte, litt opphøyde ekskrementflekker. I senger kan veggedyrene finnes i sprekker både i treverk og madrass, og mellom disse. Spesielt utsatt i Norge er campinghytter, hvor omtrent halvparten av de registrerte forekomstene er funnet.

Veggedyr er krevende å bekjempe fordi de i stor grad er resistente mot sprøytemidler. Behandling med kulde eller varme brukes mye. Man kan også benytte kiselholdig pulver som skraper opp vokslaget på huden til veggedyrene slik at de tørker ut. Sykdomsfremkallende sopp er en lovende fremtidig behandling, men er på forsøksstadiet.

Ved bekjempelse av veggedyr er det viktig at alle sprekker, også listverk opp mot taket, blir behandlet. Veggedyrene kan trekke seg inn i panel der sprøytemidler og andre midler ikke kommer til, og der kan voksne dyr overleve i flere måneder.

Funn av veggedyr var tidligere melde- og behandlingspliktig, regulert av «veggedyrloven» (kongelig resolusjon av 13. november 1936). Det er i dag ikke meldepliktig, men behandlingspliktig etter forskrift om skadedyrbekjempelse.

Veggedyret tilhører familien blodteger. I denne familien finner vi to andre arter i Norge; Cimex pipistrelli og svaletege.

En nærstående art av veggedyret, Cimex hemipterus, har samme levevis. Den finnes hovedsakelig i tropiske strøk i Afrika og Asia. Den ble for øvrig funnet i Finland i 2010 og i Sverige sist i 2016.

• nebbmunner
• teger
• svaletege

• Folkehelseinstituttet om veggedyr
• Forskrift om skadedyrbekjempelse