veggedyr

Veggedyr er blodsugende insekt av ordenen teger (Heteroptera). Den er et husinsekt som suger blod av mennesker om natten, men som også kan angripe høns, duer, mus, katter og hunder.

Det er stor individuell forskjell på folks følsomhet for veggedyrbitt. Noen får kraftige, kløende merker, mens andre ikke reagerer. Veggedyr overfører normalt ikke sykdommer til mennesker.

Veggedyr var vanlig utbredt og en stor plage i mange storbyer internasjonalt og mange steder i Norge så sent som under og etter den annen verdenskrig. Ved hjelp av moderne insektmidler ble veggedyret nesten utryddet, men siden 1990 årene har de igjen økt i antall, sannsynligvis på grunn av økt reisevirksomhet og resistens mot insektsmidler. I 2007 bekjempet Norges skadedyrfirmaer cirka 400 tilfeller, i 2016 over 3000. Det er derfor viktig å bekjempe alle tilfeller for å hindre spredning.

Veggedyret skiller seg fra de frittlevende tegeartene ved at vingene er redusert til et par små skjell. Kroppsformen er oval og sterkt flattrykt. Lengden er hos voksne 4–5 mm og bredden ca. 3 mm. Fargen er gulbrun eller rødbrun og blir mørkere når dyret har suget blod. Ungene er fra 1 mm og oppover og gule til gulbrune av farge. Snabelen ligger i hvile under buken, men rettes frem når veggedyret stikker og suger blod. Veggedyret utskiller i likhet med de fleste teger en sterk, karakteristisk lukt.

Veggedyr finnes nå oftest på hoteller, ungdomsherberger, studenthjem (sommerhotell) og hus hvor innbo og bagasje er kommet fra sørligere land. Spesielt utsatt i Norge er campinghytter, hvor man har om lag halvparten av de registrerte forekomstene. Veggedyret spres blant annet ved transport av brukte møbler og reisebagasje. Funn av veggedyr var tidligere melde- og behandlingspliktig, regulert av «veggedyrloven» (kgl.res. av 13. nov. 1936). Det er i dag ikke meldpliktig, med behandlingspliktig etter Skadedyrforskriften.

Hovedtilholdsstedet for veggedyr er senger, men de kan også gjemme seg for eksempel i sprekker i vegger og tapeter, bak skap og bilder og under lister (spesielt i hjørner). På tilholdsstedene finnes tomme huder, eggeskall og karakteristiske svarte, litt opphøyde ekskrementflekker. I senger kan veggedyrene finnes i sprekker både i treverk og madrass, og mellom disse.

Veggedyr er krevende å bekjempe, fordi det er stor grad av resistens mot sprøytemidler. Behandling med kulde eller varme er mye brukt, likeledes kilesholdige pulvere som skraper opp hudens vokslag slik at dyrene tørker ut. Sykdomsframkallende sopp er lovende, men på forsøksstadiet.

Det er viktig at alle sprekker, også listverk opp mot taket, blir behandlet. Ikke sjelden kan veggedyrene trekke seg inn i panel der sprøytemidler og andre midler ikke kommer til, og der de voksne kan overleve i flere måneder.

Veggedyrene sitter gjemt om dagen, ofte flere sammen, og kommer frem om kvelden og natten for å suge blod. De biter som oftest på steder som ikke er dekket av klær, det vil si hender, armer og hals. Et voksent veggedyr bruker 3–8 minutter på å bli mett. Bakkroppen svulmer da opp. Etter måltidet kravler det tilbake til gjemmestedet, hvor det blir værende i en uke mens fordøyelse, hudskifte og egglegging foregår.

Formering og utvikling er sterkt avhengig av temperatur og næringstilgang. Veggedyrets utviklingstid fra egg til voksen ved vanlig romtemperatur er cirka 2 måneder. Den gjennomgår fem hudskifter og må hver gang suge blod. Ved 14–18 °C tar det ca. 20 dager før første nymfestadium klekkes.

Veggedyret kan sulte i et par måneder ved vanlig temperatur og i et år ved 13 °C. Ved lavere temperatur, 0–5 °C, vil det ikke klare en vinter i uoppvarmet hus. Aktiviteten stopper ved 9 C°. Utsettes det for –18 °C, vil alle stadier dø i løpet av en time. Veggedyret tåler heller ikke høye temperaturer, og alle stadier drepes ved 50 °C i et par timer.

En nærstående art, C. hemipterus, har samme levevis. Den finnes i tropisk Afrika og Asia. Andre arter er parasitter hos duer, svaler og andre fugler.

• Folkehelseinstituttet om veggedyr