bendelormer

Mennesket er hovedvert for oksens bendelorm (Taenia saginata); den alminneligste arten i menneskets tynntarm. Hodet er stort som et knappenålshode, og har kraftige sugeskåler, men ingen haker. Lengden når opptil 10 meter med 1000–2000 ledd. De modne leddene, hvor uterus har cirka 20 enkle sidegrener, er 18–20 millimeter lange og 5–7 millimeter brede. Blæreormen, cysticercus bovis, lever hos storfe, og mennesker får den i seg via oksekjøtt som ikke er tilstrekkelig kokt eller stekt.

• Les mer om oksens bendelorm.

Den kompliserte livssyklusen hos svinets bendelorm, Taenia solium, er nærmere beskrevet i en egen artikkel. Den kan bli 2–3 meter lang, med flere hundre ledd. Hodet har både sugeskåler og en dobbelt hakekrans. Denne bendelormen lever i menneskets tynntarm; dens blæreorm (Cysticercus cellulosae) i leveren og det muskulære bindevev hos gris. Unntaksvis kan blæreorm av denne arten også utvikle seg i forskjellige organer hos mennesket. I Norge er svinets bendelorm ikke funnet i gris, men den opptrer hyppig i Sør-Europa, Afrika, Asia og i Sør- og Mellom-Amerika. Man får den i seg via svinekjøtt som ikke er tilstrekkelig kokt eller stekt. Nordmenn reiser mye, og bør være på vakt mot svinets bendelorm.

• Les mer om svinets bendelorm.

Også hunden er hovedvert for flere viktige bendelormarter. Kvesebendelorm, Taenia coenurus, blir om lag én meter lang. Dens blæreorm, kvesen, Coenurus cerebralis, finnes i nervesystemet hos drøvtyggere, og særlig i hjernen hvor den ved sitt trykk gir opphav til tvangsbevegelser hos dyret. Det er særlig sau som angripes, og kvesen forårsaker sauens dødelige, ekte dreiesyke. Blæreormen blir her stor som et hønseegg. Fra veggen vokser det ut tallrike hodeanlegg, og alle disse utvikler seg til bendelormer når de kommer over i hundens tarmkanal.

Hundens treleddete bendelorm (Echinococcus granulosus)blir knapt 6 millimeter lang og har bare 3–4 ledd. Den kan finnes i stort antall i hundens tynntarm uten at hunden plages av det. Blæreormen kan finnes hos forskjellige pattedyr (særlig drøvtyggere), inklusive mennesker; den sitter svært ofte i leveren, kan oppnå en diameter på 50 centimeter (vekt 20 kilo) og forårsaker ondartede svulster hos mennesker. Blæreormen, echinokokken, danner sekundære blærer i sitt indre ved knoppskyting; disse igjen danner ofte tertiære blærer, og i veggene av de sekundære og tertiære blærene dannes tallrike hodeanlegg, slik at det av det ene egget kan utvikles flere tusen bendelormer. Veggen av primærblæren danner ingen hodeanlegg. Arten er meget sjelden i Norge, men har vært alminnelig på Island og hos gjeterfolk som tilbringer mye tid sammen med hundene sine. Renslighet i omgang med hunder nedsetter raskt infeksjonstilfellene.

• Les mer om hundens treleddete bendelorm.

Revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) har rev som hovedvert, men også hunder og katter som spiser byttedyr infisert med parasitten kan opptre som hovedverter. Mellomvert er vanligvis smågnagere. Mennesker kan fungere som mellomvert hvis de får i seg egg. Det kan skje fra avføringen til kjæledyrene eller via vann, bær eller sopp hentet i områder hvor bendelormen forekommer. I motsetning til hos blant annet hundens treleddete bendelorm vokser ikke blærestadiet hos revens dvergbendelorm til en vel avgrenset blære. Det vokser som en svulst som etter hvert erstatter det vevet den sitter i, og kan spre seg til andre organer. Dette gjør den vanskelig å fjerne ved kirurgi. Mennesker som er angrepet, merker sjelden symptomer før parasitten har gjort stor skade på indre organer.

Denne arten er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, og ble i 2000 påvist første gang i Skandinavia hos en rev i Danmark. Parasitten er også kjent på Svalbard.

Våre husdyr har også andre bendelormer som leilighetsvis kan finnes hos mennesker. Hundens og kattens bendelorm Dipylidium caninum (= cucumerina) kan av og til forekomme, særlig hos barn; dens blæreormstadium lever i lopper. Den lille musebendelorm, Hymenolepis nana, blir bare 10–20 millimeter lang, enda den har opptil 150 ledd; også den kan forekomme hos mennesker. Den har ikke vertskifte, så selvsmitte kan oppstå.

• Les mer om revens dvergbendelorm.

Diphyllobothrium latum hører til en slekt hvor hodet er kølleformet og noe flattrykt, så dets breddeplan står loddrett på leddenes; på hver smalside har hodet en dyp renne eller sugespalte, men mangler haker. Som utviklet bendelorm lever arten i tynntarmen hos mennesker, hund og rev, og er alminnelig i Finland, østersjølandene og Polen, Sibir og Japan. I Norge var den tidligere mer vanlig, men er nå bare påvist i Finnmark, bortsett fra ett enkelt tilfelle i Mjøstraktene. Hos denne arten finnes også plommekjertler som små blærer mellom testikkelblærene, kjønnsåpningen sitter på flaten av leddene, og uterus har en åpning, slik at eggene kommer ut i vertens tarm og blir ført ut med ekskrementene.

For å utvikle seg, må egget komme i ferskvann og den blir da til en kuleformet sekshakelarve med flimmerhår, coracidium. Blir denne spist av en vannloppe (krepsdyr), kaster den flimmerdrakten og vandrer ut i krepsdyrets kroppshule, hvor den blir til et langstrakt larvestadium, som kalles en procercoid. Den har fremdeles seks haker, som er festet til haleregionen. Spises så krepsen av en ferskvannsfisk (ørret, laks, gjedde, abbor, harr, røye med flere) utvikler larven seg i dens muskulatur til et plerocercoid, som har mistet krokene, men har fått sugespaltene i forenden. Den kan spre seg fra en fisk til en annen fisk som spiser den. Blir så endelig fisken spist av for eksempel et menneske uten å være godt kokt eller stekt, altså litt rå, utvikles den voksne bendelormen i tarmkanalen. Den kan også infisere hund eller katt.

Den brede bendelormens forekomst i tynntarmen hos mennesker forårsaker av og til en sterk reduksjon i antall røde blodceller (se anemi). Det skyldes at bendelormen absorberer B-vitaminer fra vertens tarm, og de trengs for blodcellene.

Flere andre bendelormarter, som ligner D. latum, har sine mellomvertstadier hos en rekke norske ferskvannsfisker. Larvene innkapsles i hvitgule cyster (fra risengryn- til valnøttstørrelse) på innvollene og bukveggen hos fisken, mens forskjellige fugler eller pattedyr er hovedverter. Flere av disse går også på mennesker.

• Les mer om Diphyllobothrium latum.