Også for havets vedkommende kan man skjelne mellom en arktisk fauna og en sørligere.

Ved finnmarkskysten finnes på grunt vann og i fjordene et dyreliv som minner om det i arktiske strøk. Arktiske seler, som grønlandssel, ringsel, delvis også blåsel, er stadige gjester ved kysten. Den arktiske hvithvalen forekommer ofte. Lodda oppsøkte inntil midten av 1980-årene finnmarkskysten i uhyre masser, flere arktiske ålebrosmer, ulker, panserulker, rognkjekser samt polartorsk er å finne der. Faunaen av virvelløse dyr på grunt vann har også et sterkt arktisk preg.

Sørover langs kysten er det arktiske elementet i dyrelivet betraktelig mindre; for den bunnlevende (bentiske) faunaen går skillet mellom finnmarksfaunaen og den vestnorske omtrent ved Lopphavet. Langs hele kysten sørover, særlig i fjordene, finnes det allikevel stadig arter som også er alminnelige i arktiske farvann, for eksempel rauåte, dypvannsreke, lyskreps, pyntekrabber og kongsnegl. Spekkhogger og nise er tannhvalarter som opptrer hyppig langs store deler av kysten vår. Flere andre hvalarter kan observeres, også store bardehvalarter som finnhval og blåhval.

Alt utenfor finnmarkskysten, på litt dypere vann, finnes et dyreliv av mer sørlig preg, og det øker mot sør. Helt tydelig blir det ved trøndelagskysten, der nordgrensen for en rekke sørlige arter fra den middelhavsatlantiske underregion går: svart slangestjerne, østers, leppefisker, pigg- og slettvar.

For øvrig er hele platået langs kysten ned til ca. 500 m dybde bebodd av denne sørligere dyreverdenen, og blant karakterdyr kan nevnes flere hvaler, torskefisker, de fleste flyndrer, sildefisker, uere og en rekke virvelløse dyr, alle knyttet til det relativt varme vannet som skyldes Den norske atlanterhavsstrømmen. Blant kjente arter er glassmanet og brennmanet, lange kolonidannende salpekjeder (silderek), korallen dødninghånd, blekksprutene akkar og kjempeblekksprut, blåskjell og andre bunnlevende muslinger og snegler, samt den pelagiske kruttåta.

Innen denne nordhavsfaunaen kan man skjelne flere grupper, f.eks. en gruppe fisker, som består av de fleste egentlige torskearter, sildefiskene og de fleste flyndrer, som lever relativt grunnere, og en annen gruppe, karakterisert ved for eksempel blålange, vassild og skolest, som lever dypere. Det finnes også store forskyvninger etter årstidene (sild- og torskeartenes vandringer).

På store dyp i de nordlige havene, under 400–500 m, hvor vannet er kaldt og dannet ved nedsynkning av polarvannet fra arktiske strøk, finnes igjen arktiske fisker og bunndyr, til dels de samme som på grunt vann i Arktis.

En mengde havbørsteormer er utbredt langs kysten; mest kjent er fjæremark, som finnes på sandstrender langs hele kysten. På mudderbunn finnes gullmus og rørormer, på steinbunn kalkrørormer. Innimellom tangen lever skjellrygger, mens man på litt dypere vann med sandbunn eller mellom tarerøtter finner nereider o.a.

Man regner med at det er ca. 250 norske arter saltvannsfisk. Antallet er vanskelig å anslå, for det avhenger av hvor langt ut fra kysten man går.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.