blodigle

Svømmende blodigle av . CC BY 2.5

Blodigle, en art av leddormer i orden kjeveigler (Arhynchobdellida). De lever av å suge blod. Blodigler er utbredt i Europa og deler av Asia. I Norge er blodigla en sjelden og sårbar art. Tidligere ble blodigla brukt til årelating fordi man trodde sykdommen kom av urent blod. I dag er blodigla igjen blitt brukt i medisinen i forbindelse med påsying av avrevne kroppsdeler.

Faktaboks

Også kjent som
Hirudo medicinalis
legeigle
medisinigle

Bygning

Blodiglen kan bli opptil 15–20 cm lang. Ryggen er mørkt grågrønn, nesten svart, med langsgående, rustrøde striper. Buksiden er gulgrønn med mørke flekker. Som hos andre leddormer er kroppen delt i segmenter, 33 i alt.

I hver ende av kroppen sitter en sugeskål, hvorav den minste omgir munnåpningen. Den er utstyrt med tre kjever, som er tett besatt med skarpe kalktenner.

Levevis

Iglen biter hull med tennene i huden til vertsdyret. Når huden er gjennomtrengt, injiserer blodiglen et antikoagulerende stoff, hirudin, i såret, og likeledes et –stoff. En blodigle suger vanligvis 5–15 milliliter blod, men kan også lagre opptil fem ganger sin egen vekt av blod i tarmen. Den kan leve lenge på ett blodmåltid.

Formering

Blodigla er hermafroditt, det vil si at hvert individ har både hannlige og hunnlige kjønnsorganer. Forplantningen foregår ved kryssbefruktning. Eggene legges i kokonger, som graves ned langs breddene på tjernet.

Utbredelse

Blodigle har sin utbredelse i Europa og deler av Asia. I Norge er den idag forholdsvis sjelden, men finnes i næringsrike smådammer og tjern enkelte steder på Sørlandet og Vestlandet. I en undersøkelse fra 1993 ble blodigler funnet i 34 tjern og dammer. I Norsk rødliste betraktes blodigle som en sårbar art.

Årelating

Blodigle. Påsætning av igler− fargestålstikk fra 1800-tallet.

Blodigle av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

I eldre tid ble blodiglen mye brukt til årelating, fordi man trodde mange sykdommer kom av «urent» blod som måtte fjernes. Ved midten av 1800-tallet ble det årlig brukt millioner av blodigler i Europa, og det ble drevet systematisk oppdrett. Blodigler fantes i alle apotek, og «iglekoner» gikk rundt på landet og satte igler på folk.

Blodiglen var utbredt over store deler av Europa, men ble mange steder utryddet under innsamlingen. Da det var fare for infeksjoner, ble det slutt på bruken på begynnelsen av 1900-tallet.

I de senere år er blodigler igjen tatt i bruk i medisinen. De brukes blant annet ved påsying av avrevne kroppsdeler fordi deres antikoagulerende stoffer er med på å hindre blodpropp. Iglene festes på den avrevne kroppsdelen, for eksempel en finger. Det øker blodstrømmen i vevet. Ved hjelp av moderne genteknologi kan det antikoagulerende stoffet hirudin nå fremstilles kunstig.

Litteratur

Dolmen, D., Økland, K.A., Økland, J., Syvertsen, K. og Rabben, J. (1994). Blodiglas utbredelse og levevis i Norge. Fauna 47, 214 - 229.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg