leverikter

Leverikter, arter av ikter (Trematoda) i underklasse Digenea, eller digene ikter på norsk. Leverikter opptrer som fullt utviklede ikter i leveren hos sau, men også hos storfe, hest, geit og gris; sjelden hos mennesker. Dessuten forekommer de hos viltlevende planteetere som hare, hjort og rådyr. Når de opptrer i store antall, framkaller de sykelige tilstander som den farlige leverråten, og spiller økonomisk en meget stor rolle.

Leverikter og andre digene ikter har meget kompliserte livssykluser. De omfatter skifte mellom flere vertsdyr, og veksling mellom kjønnet og ukjønnet formering.

I Norge er det to arter av leverikter med stor utbredelse. Liten leverikte, Dicrocoelium dendriticum, som blir 8–10 mm lang og 2,5 mm bred, og stor leverikte, Fasciola hepatica, 20–30 mm lang og 8–13 mm bred. Begge har flat og relativt langstrakt kropp. De er hermafroditter, men uten selvbefruktning. Den lille leverikten blir ofte betegnet som mindre farlig pga. mindre størrelse, men der den finnes kan den opptre i masseinfeksjoner hos det enkelte vertsdyr og er av den grunn meget skadelig. Begge arter forekommer ofte ved siden av hverandre i samme dyr, noe som gjør at noen feilaktig tror at dette er ulike utviklingsstadier av samme art. De to artene har ulik bygning og utvikling, og vertene for redie- og cercarie-generasjonene er sneglearter med ulike livskrav.

Av andre kjente leveriktearter kan nevnes den store amerikanske leverikten, Fascioloides magna, og kinesisk leverikte, Opistochoris sinensis.

STOR LEVERIKTE

Utviklingen av stor leverikte er et godt eksempel på det egenartede livsløpet hos iktene. De har stor formeringsevne og produserer mange egg. Eggene befruktes i mordyret og kommer gjennom gallegangene hos vertsdyret ut i tarmen og videre ut med ekskrementene. Hvis eggene kommer i vann åpner skallet seg, og en liten flimmerhårkledd larve, miracidium, svømmer ut og borer seg inn i åndehulen til en damsnegl. Der mister den flimmerdrakten og blir til en sekkformet sporocyste. I sporocystens indre dannes det egg som uten befruktning utvikler seg til individer av en annen type, redier, med karakteristisk form, som sprenger sporocysten og trenger inn i sneglens lever. I sporocystens indre kan det, uten befruktning, utvikle seg enda en generasjon av redier, men oftest utvikler det seg allerede hos første rediegenerasjon et stort antall cercarier (haleikter), De har en rund kropp med sugeskål, ser ut som primitive ikter, men med en kraftig svømmehale. Cercariene forlater redien og sneglen, svømmer omkring i vannet og setter seg så fast på en plante. Her mister den halen og omgir seg med en kraftig kapsel. De kan holde seg lenge i live på fuktige steder. Når planten med kapselen blir spist av et av de nevnte pattedyrene, blir kapselen oppløst i tarmen. Den lille leverikten (den haleløse cercarien) blir fri, trenger inn i tarmveggen, kommer inn i blodbanene og kommer gjennom portåren inn i leveren. Der setter den seg fast og vokser ut til den hermafrodittiske, kjønnsmodne generasjonen.

LITEN LEVERIKTE

Den lille leverikten har et noe annet livsløp. Den lever i leveren hos sau og andre pattedyr. De befruktede eggene kommer ut med vertens ekskrementer og spises av landlungesnegler. I sneglens tarm klekkes de til miracidier, som trenger inn i leveren og utvikles til en sporocyste. Den utvikler enda en sporocystegenerasjon, som så danner cercarier. De har ingen redie, som hos stor leverikte. Cercariene svømmer ikke, men samles i slimklumper, som utstøtes av sneglen. Slimklumpene spises av maur, og først når mauren spises av et pattedyr, kommer cercarien over i sin endelige vert.

Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. Universitetsforlaget, Oslo.