gudsdom

Artikkelstart

Gudsdom var i eldre rettspraksis en form for bevis som indikerte innblanding fra Gud, vanligvis ved at man gjennomførte prøver der det inntraff et resultat som ikke var naturlig. Det var spesielt utbredt i middelalderen. Gudsdommen var særlig knyttet til naturelementene og er kjent både fra skriftløse folk og eldre kulturfolk.

Faktaboks

Etymologi
middellatin, ordalium
Også kjent som
ordalie

Det ble tatt i bruk mange forskjellige prøver for å bestemme gudsdommen. Et eksempel jernbyrd, som gikk ut på at den anklagede beviste sin uskyld ved å gå på eller bære glødende jern uten å få brannskader. Et annet eksempel er vannprøven, der den anklagede ble kastet på vannet og regnet som skyldig hvis han fløt, men uskyldig hvis han sank. Ved båreprøve måtte en mistenkt drapsmann legge hånden på liket og ble ansett som skyldig dersom liket begynte å blø eller bevegde på seg. Andre eksempler er ildprøve og kjeleprøve.

Prøvene forekom bare i saker som var spesielt vanskelige, og fungerte normalt som subsidiært bevismiddel. I kristendommen ble gudsdom akseptert av biskoper og kirkemøter i tidlig middelalder, men avvist av flere paver og uttrykkelig forbudt av det fjerde laterankonsilet i 1215. Formelt ble det avskaffet av pave Gregor 9 i 1234.

I Norge ble presteskapet fritatt fra å underkaste seg gudsdom fra 1152. I 1247 ble det helt avskaffet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg