Gudsdom, i eldre rettspraksis en form for bevis som forutsatte medvirkning fra Guds side, vanligvis ved at det inntrådte et resultat som avvek fra det naturlige. Gudsdommen var særlig knyttet til elementene og er kjent både fra skriftløse folk og eldre kulturfolk. Gudsdommen kom til uttrykk gjennom forskjellige prøver som den anklagede måtte underkaste seg, f.eks. jernbyrd, dvs. at vedkommende beviste sin uskyld ved å gå på eller bære glødende jern uten at brannskader oppstod. Ved vannprøven ble den anklagede kastet på vannet og ble regnet som skyldig hvis han fløt, men uskyldig hvis han sank. Ildprøve, kjeleprøveog båreprøve er andre typer; ved båreprøve måtte en mistenkt drapsmann legge hånden på liket og ble ansett som skyldig dersom det fortsatt blødde.

Prøvene forekom bare i saker som var særskilt vanskelige, og fungerte normalt som subsidiært bevismiddel. I kristendommen ble gudsdom akseptert av biskoper og kirkemøter i tidlig middelalder, men avvist av flere paver og uttrykkelig forbudt 1215 av det fjerde laterankonsilet, avskaffet formelt av pave Gregor 9 i 1234. I Norge ble presteskapet i 1152 fritatt for å underkaste seg gudsdom; den ble helt avskaffet i 1247.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.