Tønsbergs historie

Tønsbergs eldste historie har sitt utgangspunkt i gården Túnsberg, som kan stamme fra rundt 300 evt. ut fra arkeologiske funn. Flere tolkninger av navnet er lagt fram, men det dominerende synet i dag er at det viser til «gården ved det befestete berget». Sjøl om det kjente borganlegget på Berget ble bygd opp på 1100–1200-tallet, er det ikke usannsynlig at det stod en eldre bygdeborg der før dette.

Vi kan registrere økt aktivitet i Tønsberg-området fra rundt år 800. Rundt denne tida ble Gunnarsbø skilt ut som et eget gårdsbruk. Gravhauger som Farmannshaugen (hvor en riktignok ikke har kunnet påvise noen grav) og storhaugene på Haugar kan dateres til denne perioden. Den mest kjente gravhaugen er imidlertid Oseberghaugen, i Slagendalen like utenfor Tønsberg, som er den rikest utstyrte graven i Europa fra denne tida.

Sagaene krediterer gjerne bestemte konger for å ha grunnlagt de norske middelalderbyene. Tønsberg er slik sett et unntak. Snorre Sturlason forteller at Harald Hårfagre var i Tønsberg, «der det var kjøpstad», før slaget i Hafrsfjord. Rudolf Keyser daterte slaget til 872, og på dette grunnlaget hevder Tønsberg kommune at byen er grunnlagt i 871. Det fins imidlertid ingen arkeologiske bevis som understøtter dette. Snorre kan på den andre sida ha rett i at Tønsberg var en «kjøpstad», i betydningen handelsplass, uten at dette gir grunnlag for å kalle det en by.

De nyeste funnene kan i beste fall indikere muligheter for urban karakter fra andre halvdel av 900-tallet. Disse indikasjonene består av mulige utparselleringer av tomtene ved vannet, treverk fra mulig brolegging av det som seinere ble hovedgata Stræti (i dag Storgata), samt en påle som kan ha vært en del av et gjerde, som igjen har dannet grenser mellom parsellene. Funnene er altså små og spredte, og gir ikke grunnlag for å gi noen sikker datering av Tønsbergs bydannelse. Samtidig skal det påpekes at området hvor parsellene lå – mellom Stræti og fjorden – aldri har blitt arkeologisk undersøkt. Vi har derfor tilnærmet ingen kunnskap om hva slags aktivitet som har foregått her.

Fra 1000-tallet får vi sikrere indikasjoner på Tønsbergs bymessige karakter. Tønsberg får en klarere rolle i skriftlige kilder. Olav Haraldsson (regjerte 1015–1028) skal ha holdt til i Tønsberg ved flere anledninger, og han holdt dessuten småkongen Rørek Dagsson fanget i Tønsberg. På grunnlag av Røreks fangenskap i Tønsberg og at den første kirka på Sem kan ha blitt reist av Olav Haraldsson, har det blitt sannsynliggjort at Sem var kongsgård fra denne tida. Det vil understøtte Tønsbergs rolle som politisk og administrativt sentrum fra tidlig 1000-tall. Arkeologiske funn ser ut til å bekrefte tettere bosetning og urban utbygging fra begynnelsen av 1000-tallet i form av gravplasser, treverk og boreprøver av organisk materiale som typisk hopet seg opp i datidas byer. Olavssagaen forteller dessuten om ei kirke i byen i 1018. Dette kan ha vært en forløper i tre til den seinere Lavranskirka fra rundt 1100 (der Tønsberg domkirke står i dag).

Kong Sigurd Jorsalfares (regjerte 1103–1130) død i 1130 innledet ei urolig tid i norsk historie. De såkalte borgerkrigene varte fram til 1240. I denne urolige tida kunne det være gunstig for opprørspartiene å ha et ankerfeste i en by eller ved en form for befestning. Dette er én av årsakene til at Tønsberg dukker opp langt oftere i kildene fra 1100-tallet. I 1126 gikk Harald Gille (regjerte 1130–1136) på glødende jern (jernbyrd) for å bevise at han og kong Sigurd hadde samme far. Denne hendelsen fant sannsynligvis sted på Sem kongsgård ved Tønsberg. Harald var også i Tønsberg fire år seinere da kong Sigurd døde, og Harald gikk mot sine tidligere løfter om ikke å kreve kongedømmet så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde. Harald lot seg hylle på Haugating i Tønsberg, som ble et sentralt kongehyllingsting fra da av.

I 1161 mistet kong Håkon Herdebrei (regjerte 1157–1162) store deler av hærfølget sitt mens han befant seg i Tønsberg. Motstanderen Erling Skakke lastet et skip med ved og halm, som mennene hans satte fyr på. Røyken la seg da så tjukt over Tønsberg «at det ikke var råd å se noen ting fra bryggene». Erlings menn skøyt så fra byfjorden inn mot bryggene. Håkons menn bad da Erling om grid, og forlot kongen.

Slagene på Re stod utenfor Tønsberg i 1163 og 1177. I det siste beseiret Erling Skakkes sønn, kong Magnus Erlingsson (regjerte 1161–1184), birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla. Dette fikk ringvirkninger for rikshistorien, ettersom restene av birkebeinerflokken samlet seg om Sverre Sigurdsson (1177–1202), som grunnla dynastiet som bygde ut den norske høymiddelalderstaten.

Etter Magnus Erlingssons fall i 1184 fortsatte Tønsberg å være støtteområde for flere av birkebeinernes motstandere, som kuvlungene, øyskjeggene og baglerne. Sistnevnte gruppe stod imot kong Sverres 20 uker lange beleiring av Tunsberghus i 1201, men måtte til slutt gi opp på grunn av mangel på forsyninger. Da baglerkongen Filippus Simonsson (regjerte 1207–1217) døde i 1217, dro Håkon Håkonsson (regjerte 1217–1263) straks til Tønsberg for å la seg hylle på Haugatinget.

Håkon Håkonsson spilte en viktig rolle i utbyggingen av Tønsberg som kongelig residensby. Han reiste en kongsgård ved foten av Berget og bygde opp store deler av festningsanlegget Tunsberghus i stein. Både sønnen Magnus Lagabøte (regjerte 1263–1280) og sønnesønnen Håkon 5 Magnusson (regjerte 1299–1319) videreførte denne utviklingen. Fra begynnelsen av 1300-tallet var også Tønsberg ett av rikets fire regionale fehirdsler (skattedistrikt).

Byen hadde også flere forbindelser til utlandet. Det tyske Hansaforbundet hadde faktori i Tønsberg. I 1256 gjestet kongelige utsendinger fra Alfonso 10 av Castilla og León Tønsberg. Alfonso ønsket å knytte slektskapsbånd til det norske kongehuset, og Kristina Håkonsdatter ble giftet bort til den av kongens brødre hun likte best. Året etter dro hun fra Tønsberg til Spania, hvor hun giftet seg med prins Don Felipe. Kristina døde imidlertid barnløs få år etter, men har blitt et symbol i Tønsbergs kulturliv i nyere tid.

Kongen og erkebiskopen forhandlet i Tønsberg i 1277 om grensa mellom kongens og kirkas myndighetsområde. Resultatet var det kjente dokumentet Sættargjerden i Tunsberg, som riktignok fikk begrenset kraft i ettertida.

Seinmiddelalderen har blitt framstilt som ei nedgangstid for byen, festningen og landet for øvrig. Nyere forskning har nyansert dette bildet sterkt. Tønsberg fortsatte å være et viktig sentrum for riksforvaltningen. Dronning Blanca (1320–1363) oppholdt seg mye på Tunsberghus, ofte som representant for kongen, da han oppholdt seg mye i Sverige.

Videre utover seinmiddelalderen fortsatte Tønsbergs rolle forvaltningssentrum i den såkalte Kalmarunionen. Festningen og byen utgjorde basen i den store lenssamlingen til Eindride Erlendsson på begynnelsen av 1400-tallet. Både Eindride og sønnen Erlend Eindridsson var en del av unionskongens aller innerste rådskrets.

Tønsberg mistet imidlertid mye av sin politisk-administrative status da festningen i 1503 ble brent ned av svenske opprørere i kjølvannet av ridderen Knut Alvssons opprør. Borgen ble ikke bygd opp igjen, og bybrannen i 1536 svekket byens stilling ytterligere. Året etter ble Norge underlagt dansk styre.