Tønsbergs historie

Kaldnes A/S var et verft og industriforetak som ble grunnlagt i Tønsberg i 1899. Skipsbyggingsvirksomheten ble nedlagt i 1992, etter dette bestod virksomheten av produksjon av store gaffeltrucker frem til 2001. På det tidligere verftsområdet sentralt i Tønsberg ble det fra 2002 startet utbygging av boliger og næringsbygg i flere etapper. Kaldnes fotografert i 1949.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Tønsberg er en av Norges eldste byer, selv om byens nøyaktige alder ikke har kunnet fastslås. Tunsberghus var Norges største borganlegg i middelalderen. Borgen lå strategisk plassert på det som opprinnelig ble kalt Berget, i dag kjent som Slottsfjellet, i Tønsberg, der en kan se enkelte ruiner fra anlegget. Tårnet med ruinene av Mikaelskirken i forgrunnen. Mikaelskirken var en romansk korskirke, første gang nevnt i 1191. I bakgrunnen Slottsfjellbygningen fra 1888, reist i anledning byens angivelige 1000-årsjubileum i 1871.
Jarlsberg hovedgård.

Artikkelstart

Tønsberg by kan ha vokst fram i tida rundt år 1000. Byen markedsføres som Norges eldste by, men arkeologiske funn har ikke kunnet bekrefte dette. Like fullt er den blant Norges eldste byer, og var en av de mest sentrale byene i høymiddelalderen. Det tydeligste symbolet på dette er ruinene av det store borganlegget Tunsberghus på Berget, i dag kjent som Slottsfjellet. I 1503 ble festningen brent ned av opprørere, og i 1536 fant det sted en voldsom bybrann som la store deler av byen i aske. Bybrannen preget Tønsberg i lang tid.

Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1673 (som Griffenfeld grevskap) med utgangspunkt i den gamle Sem hovedgård. Utover 1700- og 1800-tallet var næringene i vekst, der særlig saltutvinning og skipsfart peker seg ut som sentrale drivkrefter. I tiåra rundt 1900 ble også hvalfangst en viktig næringsveg. Tønsberg har i likhet med de fleste byer vokst kraftig i nyere tid med tilsvarende utbygging i by og forsteder.

Hvor gammel er Tønsberg by?

Farmannshaugen ligger på et av jordene til Jarlsberg hovedgård utenfor Tønsberg.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra utgravningen av Oseberghaugen i 1904

Kulturhistorisk museum, UiO.

Túnsberg gård

Tønsbergs eldste historie har sitt utgangspunkt i gården Túnsberg, som kan stamme fra rundt 300 evt. ut fra arkeologiske funn. Flere tolkninger av navnet er lagt fram, men det dominerende synet i dag er at det viser til «gården ved det befestete berget». Sjøl om det kjente borganlegget på Berget ble bygd opp på 1100–1200-tallet, er det ikke usannsynlig at det stod en eldre bygdeborg der før dette.

Vi kan registrere økt aktivitet i Tønsberg-området fra rundt år 800. Rundt denne tida ble Gunnarsbø skilt ut som et eget gårdsbruk. Gravhauger som Farmannshaugen (hvor en riktignok ikke har kunnet påvise noen grav) og storhaugene på Haugar kan dateres til denne perioden. Den mest kjente gravhaugen er imidlertid Oseberghaugen, i Slagendalen like utenfor Tønsberg, som er den rikest utstyrte graven i Europa fra denne tida.

Byen vokser fram

Sagaene krediterer gjerne bestemte konger for å ha grunnlagt de norske middelalderbyene. Tønsberg er slik sett et unntak. Snorre Sturlason forteller at Harald Hårfagre var i Tønsberg, «der det var kjøpstad», før slaget i Hafrsfjord. Rudolf Keyser daterte slaget til 872, og på dette grunnlaget hevder Tønsberg kommune at byen er grunnlagt i 871. Det fins imidlertid ingen arkeologiske bevis som understøtter dette. Snorre kan på den andre sida ha rett i at Tønsberg var en «kjøpstad», i betydningen handelsplass, uten at dette gir grunnlag for å kalle det en by.

De nyeste funnene kan i beste fall indikere muligheter for urban karakter fra andre halvdel av 900-tallet. Disse indikasjonene består av mulige utparselleringer av tomtene ved vannet, treverk fra mulig brolegging av det som seinere ble hovedgata Stræti (i dag Storgata), samt en påle som kan ha vært en del av et gjerde, som igjen har dannet grenser mellom parsellene. Funnene er altså små og spredte, og gir ikke grunnlag for å gi noen sikker datering av Tønsbergs bydannelse. Samtidig skal det påpekes at området hvor parsellene lå – mellom Stræti og fjorden – aldri har blitt arkeologisk undersøkt. Vi har derfor tilnærmet ingen kunnskap om hva slags aktivitet som har foregått her.

Fra 1000-tallet får vi sikrere indikasjoner på Tønsbergs bymessige karakter. Tønsberg får en klarere rolle i skriftlige kilder. Olav Haraldsson (regjerte 1015–1028) skal ha holdt til i Tønsberg ved flere anledninger, og han holdt dessuten småkongen Rørek Dagsson fanget i Tønsberg. På grunnlag av Røreks fangenskap i Tønsberg og at den første kirka på Sem kan ha blitt reist av Olav Haraldsson, har det blitt sannsynliggjort at Sem var kongsgård fra denne tida. Det vil understøtte Tønsbergs rolle som politisk og administrativt sentrum fra tidlig 1000-tall. Arkeologiske funn ser ut til å bekrefte tettere bosetning og urban utbygging fra begynnelsen av 1000-tallet i form av gravplasser, treverk og boreprøver av organisk materiale som typisk hopet seg opp i datidas byer. Olavssagaen forteller dessuten om ei kirke i byen i 1018. Dette kan ha vært en forløper i tre til den seinere Lavranskirka fra rundt 1100 (der Tønsberg domkirke står i dag).

Tønsberg i middelalderen (cirka 1100–1537)

Tønsberg under borgerkrigene 1130–1240

Minnebauta over Haugating ved Haugar Vestfold Kunstmuseum.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Kong Sigurd Jorsalfares (regjerte 1103–1130) død i 1130 innledet ei urolig tid i norsk historie. De såkalte borgerkrigene varte fram til 1240. I denne urolige tida kunne det være gunstig for opprørspartiene å ha et ankerfeste i en by eller ved en form for befestning. Dette er én av årsakene til at Tønsberg dukker opp langt oftere i kildene fra 1100-tallet. I 1126 gikk Harald Gille (regjerte 1130–1136) på glødende jern (jernbyrd) for å bevise at han og kong Sigurd hadde samme far. Denne hendelsen fant sannsynligvis sted på Sem kongsgård ved Tønsberg. Harald var også i Tønsberg fire år seinere da kong Sigurd døde, og Harald gikk mot sine tidligere løfter om ikke å kreve kongedømmet så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde. Harald lot seg hylle på Haugating i Tønsberg, som ble et sentralt kongehyllingsting fra da av.

I 1161 mistet kong Håkon Herdebrei (regjerte 1157–1162) store deler av hærfølget sitt mens han befant seg i Tønsberg. Motstanderen Erling Skakke lastet et skip med ved og halm, som mennene hans satte fyr på. Røyken la seg da så tjukt over Tønsberg «at det ikke var råd å se noen ting fra bryggene». Erlings menn skøyt så fra byfjorden inn mot bryggene. Håkons menn bad da Erling om grid, og forlot kongen.

Slagene på Re stod utenfor Tønsberg i 1163 og 1177. I det siste beseiret Erling Skakkes sønn, kong Magnus Erlingsson (regjerte 1161–1184), birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla. Dette fikk ringvirkninger for rikshistorien, ettersom restene av birkebeinerflokken samlet seg om Sverre Sigurdsson (1177–1202), som grunnla dynastiet som bygde ut den norske høymiddelalderstaten.

Etter Magnus Erlingssons fall i 1184 fortsatte Tønsberg å være støtteområde for flere av birkebeinernes motstandere, som kuvlungene, øyskjeggene og baglerne. Sistnevnte gruppe stod imot kong Sverres 20 uker lange beleiring av Tunsberghus i 1201, men måtte til slutt gi opp på grunn av mangel på forsyninger. Da baglerkongen Filippus Simonsson (regjerte 1207–1217) døde i 1217, dro Håkon Håkonsson (regjerte 1217–1263) straks til Tønsberg for å la seg hylle på Haugatinget.

Tønsberg fram til reformasjonen (1240–1537)

Modell av hvordan Tunsberghus kan ha sett ut.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I bysentrum er avdekt minner fra byens eldste historie. Olavsklosterets kirke var den største rundkirken i Norden i middelalderen, og den eneste kjente i Norge. Ruinene av selve klosteranlegger er avdekt inne i Tønsberg bibliotek.

Håkon Håkonsson spilte en viktig rolle i utbyggingen av Tønsberg som kongelig residensby. Han reiste en kongsgård ved foten av Berget og bygde opp store deler av festningsanlegget Tunsberghus i stein. Både sønnen Magnus Lagabøte (regjerte 1263–1280) og sønnesønnen Håkon 5 Magnusson (regjerte 1299–1319) videreførte denne utviklingen. Fra begynnelsen av 1300-tallet var også Tønsberg ett av rikets fire regionale fehirdsler (skattedistrikt).

Byen hadde også flere forbindelser til utlandet. Det tyske Hansaforbundet hadde faktori i Tønsberg. I 1256 gjestet kongelige utsendinger fra Alfonso 10 av Castilla og León Tønsberg. Alfonso ønsket å knytte slektskapsbånd til det norske kongehuset, og Kristina Håkonsdatter ble giftet bort til den av kongens brødre hun likte best. Året etter dro hun fra Tønsberg til Spania, hvor hun giftet seg med prins Don Felipe. Kristina døde imidlertid barnløs få år etter, men har blitt et symbol i Tønsbergs kulturliv i nyere tid.

Kongen og erkebiskopen forhandlet i Tønsberg i 1277 om grensa mellom kongens og kirkas myndighetsområde. Resultatet var det kjente dokumentet Sættargjerden i Tunsberg, som riktignok fikk begrenset kraft i ettertida.

Seinmiddelalderen har blitt framstilt som ei nedgangstid for byen, festningen og landet for øvrig. Nyere forskning har nyansert dette bildet sterkt. Tønsberg fortsatte å være et viktig sentrum for riksforvaltningen. Dronning Blanca (1320–1363) oppholdt seg mye på Tunsberghus, ofte som representant for kongen, da han oppholdt seg mye i Sverige.

Videre utover seinmiddelalderen fortsatte Tønsbergs rolle forvaltningssentrum i den såkalte Kalmarunionen. Festningen og byen utgjorde basen i den store lenssamlingen til Eindride Erlendsson på begynnelsen av 1400-tallet. Både Eindride og sønnen Erlend Eindridsson var en del av unionskongens aller innerste rådskrets.

Tønsberg mistet imidlertid mye av sin politisk-administrative status da festningen i 1503 ble brent ned av svenske opprørere i kjølvannet av ridderen Knut Alvssons opprør. Borgen ble ikke bygd opp igjen, og bybrannen i 1536 svekket byens stilling ytterligere. Året etter ble Norge underlagt dansk styre.

Tønsberg i tidlig moderne tid (cirka 1536–1800)

Bybrannen i 1536 var en katastrofe for Tønsberg. Store deler av den sentrale byen ble lagt i aske, og handelsborgerne flyttet derfor bort fra Tønsberg. Kongen forsøkte å bøte på dette ved å gi byborgerne seks års skattefrihet, og byinstitusjoner som borgermesterembetet og byrådet vedvarte. Byens betydning var imidlertid sterkt redusert, og gjenreisingen skulle ta lang tid.

Fra første halvdel av 1600-tallet ble skipsfart en viktig næringsveg for Tønsberg. Handelen ble for Tønsbergs del dominert av særlig tre menn: Iver Nielsen, Anbjørn Lauritsen og den danskfødte Anders Madsen. Sistnevnte giftet seg inn i ei Tønsberg-slekt, tilegnet seg en omfattende godssamling, og var borgermester fra 1638 til 1663. Anders Madsens bygde opp sine forretninger på bekostning av det lille som fantes av borgerskap fra før av. I kombinasjon med at omkringliggende ladesteder som Larvik, Sandefjord og Holmestrand fikk økt betydning med den voksende trelasthandelen, ble derfor Tønsbergs handelsborgerskap ei redusert gruppe ved slutten av 1600-tallet.

Grevskapet Griffenfeld ble opprettet i 1673 med den gamle Sem hovedgård som kjerne. De første åra skiftet grevskapet hender flere ganger, og i 1683 ble det solgt fra stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve til general Gustav Wilhelm Wedel. Året etter fikk grevskapet navnet Jarlsberg. Tønsberg by hørte imidlertid ikke til grevens jurisdiksjonsområde, men lå stadig under kongens og magistratens myndighet. Da grev Fredrik Kristian Otto Wedel Jarlsberg på midten av 1700-tallet likevel forsøkte å tilegne seg gods som tilhørte byen, vant byborgerne den påfølgende tvisten.

Etter initiativ fra kong Christian 6 ble et saltverk på halvøya Valløy øst for Tønsberg etablert i 1739. Det erstattet da et eldre saltverk på Narverød. Det tok tid før verket gav avkastning, men det skapte arbeid for både lokale bønder og tilflyttere. Utvinningsprosessen krevde enorme mengder brensel, noe som bidro til avskoging i nærområdene.

Tønsberg i moderne tid (etter cirka 1800)

Først fra 1820-åra tiltok byens vekst for alvor. Én av årsakene var at Tønsberg var mindre avhengig av trelasthandelen enn mange av de andre kystbyene, og følgelig ble den heller ikke like sterkt rammet av lavkonjunkturen i kjølvannet av Napoleonskrigene. Nå ble særlig skipsfarten viktig for byen. Fra midten av århundret var skipsbygging og -reparasjon den viktigste industrien. Fra samme periode slo etter hvert den industrielle revolusjon i Norge ut i full blomst, samtidig som befolkningen økte sterkt, i tråd med den europeiske utviklingen. I 1850 bodde det rundt 7000 mennesker i det området som rundt år 2000 utgjorde Tønsberg kommune. 50 år etter var tallet doblet. Verftet Kaldnes Mekaniske Verksted, grunnlagt i 1899, bygde blant annet båter til den lokale hvalfangstnæringen.

Tønsberg-mannen Svend Foyn (1809–1894) var foregangsmannen for den nye hvalfangstteknologien med sine dampdrevne hvalbåter og granatharpunen. I 1907 ble Tønsbergs Hvalfangeri grunnlagt, selskapets initiativtakere Bernt og Søren Sørensen etablerte hvalfangststasjonen Husvik HarbourSør-Georgia, hvor førstnevntes sønn ble bestyrer. I de påfølgende åra ble også mange flere selskap startet opp.

Næringsgrunnlaget i Tønsberg innebar velstand blant befolkningen, og byen var en stabil Høyre-kommune fram til 1940. Etter andre verdenskrig ble hvalfangsten gradvis avviklet til fordel for industri og handel. Videre ble nye boligområder bygd ut utenfor bykjernen, som på Eik, Tolvsrød og Husvik. I 1988 ble Tønsberg kommune slått sammen med Sem kommune, og i 2020 ble store deler av Re kommune også lagt til.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Belsvik, Cato: Tønsberg – kongens by: Tønsberg som administrasjonssentrum for kongedømmet i middelalderen, 1995.
  • Brendalsmo, Jan: Tønsberg før år 1000: Fra gård til by, 1994.
  • Brendalsmo, Jan og Petter B. Molaug: To norske byer i middelalderen – Oslo og Tønsberg før ca. 1300, i Collegium Medievale (27), 2014.
  • Erichsen, Ulf og Jon Erik Berg-Hansen: Vallø, verket og menneskene: en historisk oversikt over Vallø, 1995.
  • Helle, Knut; Finn-Einar Eliassen; Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: Urbanisering gjennom 1300 år, 2006.
  • Hodnebø, Finn og Hallvard Magerøy (red.): Norges kongesagaer bind 1–4, 1979.
  • Johnsen, Odd Arne: Tønsberg gjennom tidene, 1971.
  • Johnsen, Oscar Albert: Tønsbergs historie, bind 1–3, 1929–1954.
  • Rian, Øystein: Vestfolds historie: grevskapstiden 1671–1821, 1980.
  • Scott, Ida: Kongs- og lendmannsgårder i Viken ca 800–1240 – i et rikssamlingsperspektiv (masteroppgave), 2016.
  • Wasberg, Gunnar Christie: Femti år i konkurranse og fremgang: aktieselskapet Tønsbergs Hvalfangeri 1907–1957, 1958.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg