Patronatsrett, (av patron), i kirkeretten betegnelse på retten til å utnevne prest ved en kirke eller å foreslå kandidat til en slik stilling med bindende virkning for den utnevnende myndighet. Patronatsretten oppstod i middelalderen som et kompromiss mellom den kanoniske rett og den germanske rettsoppfatning. En som bygde en kirke og gav jordegods til å underholde presten, ervervet etter germansk oppfatning rett for seg og sine arvinger til å utnevne prestene. Systemet stred mot kirkens kanoniske rett, som tilla biskopen utnevnelsesretten. På 1100-tallet (i Norge 1153 ved de kirkerettslige bestemmelser fra kirkemøtet i Nidaros) ble kirkeeiernes rettigheter gjennomgående forvandlet til forslagsrett (ius praesentandi) og rett til å være vedkommende kirkes «beskytter» (patronus). En slik patronatsrett kunne innehas av kronen, av adelsmenn og av kirkelige institusjoner, særlig klostre, og de innehas i England fremdeles av en del adelsmenn og av en rekke colleges ved de gamle universiteter. I Danmark-Norge gikk patronatsretten ved reformasjonen i stor utstrekning over til kronen, som i mange tilfeller igjen skjenket denne rett til privilegerte personer. I Norge var det bare ganske få kirkepatroner. En forordning 1809 innskrenket patronatsretten til adelige personer og omgjorde den til forslagsrett; Kongen skulle velge mellom tre foreslåtte kandidater. Ved opphevelsen av adelsprivilegiene 1821 bortfalt også denne form for patronatsrett i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.