Patronatsrett, (av patron), i kirkeretten betegnelse på retten til å utnevne prest ved en kirke eller å foreslå kandidat til en slik stilling med bindende virkning for den utnevnende myndighet. Patronatsretten oppstod i middelalderen som et kompromiss mellom den kanoniske rett og den germanske rettsoppfatning. En som bygde en kirke og gav jordegods til å underholde presten, ervervet etter germansk oppfatning rett for seg og sine arvinger til å utnevne prestene. Systemet stred mot kirkens kanoniske rett, som tilla biskopen utnevnelsesretten. På 1100-tallet (i Norge 1153 ved de kirkerettslige bestemmelser fra kirkemøtet i Nidaros) ble kirkeeiernes rettigheter gjennomgående forvandlet til forslagsrett (ius praesentandi) og rett til å være vedkommende kirkes «beskytter» (patronus). En slik patronatsrett kunne innehas av kronen, av adelsmenn og av kirkelige institusjoner, særlig klostre, og de innehas i England fremdeles av en del adelsmenn og av en rekke colleges ved de gamle universiteter. I Danmark-Norge gikk patronatsretten ved reformasjonen i stor utstrekning over til kronen, som i mange tilfeller igjen skjenket denne rett til privilegerte personer. I Norge var det bare ganske få kirkepatroner. En forordning 1809 innskrenket patronatsretten til adelige personer og omgjorde den til forslagsrett; Kongen skulle velge mellom tre foreslåtte kandidater. Ved opphevelsen av adelsprivilegiene 1821 bortfalt også denne form for patronatsrett i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.