Ishavskatedralen

Tromsdalen kirke ligger majestetisk på en haug nær enden av broen som forbinder Tromsøya med fastlandet. Formen, fargen og plasseringen får kirkebygget til å ta kommando og utstråler en sjelden kraft i landskapsrommet. Kirken er ikke bare et tegn som forteller om kristendommens plass i vår kultur, men sammen med broen er den blitt byen Tromsøs symbol og landemerke. Den er et seilingsmerke som kan sees både fra Tromsøysundet, fra brua og under landing med fly.

Kirken fikk raskt tilnavnet Ishavskatedralen. Landskapet, havet, fiskere, fangstmenn og sjøfolk har opplevd isfjell og skruis med slike former som kirken uttrykker, og som forklarer tilnavnet. Lamellene kan tolkes som abstraherte isflater som tørner sammen og danner rom som skjermer, rom som omfavner, rom som begeistrer og betar.

Naustformen med elleve lameller trapper seg fra gavl til gavl og gir ikke bare det ytre og egenartede uttrykket, men også en sjelden lys- og romvirkning til kirkerommet. Naustformen lå i tiden. Det gjorde også konseptet om å bruke bærekonstruksjoner ekspressivt.

Arkitekten, Jan Inge Hovig, satte seg som mål «å lage en kirke som skulle virke i sin samlende form som en skulptur», og han lot seg inspirere av stedets karakter og kvaliteter: nordlyset, fjellformasjoner (øya Håja ute ved Sommarøy), menneskene og tre måneders mørketid. Hovig har fortalt at broen inspirerte ham til å lage en motform, en svai til buen på broen. Mot øst ligger Tromsdalstinden. Opprinnelig var det tenkt at man fra broen kunne se konturene av fjellpartiet gjennom kirken. Victor Sparres glassmaleri, som kom på plass mot arkitektens vilje, hindrer imidlertid dette.

I prinsippet er planen en langkirke med inngang i vest og alter i øst. Kirkeskipet smalner mot koret og utvider seg deretter. Kirkerommet består altså av to vifteformer satt mot hverandre. Gjennom østgavlen stikker det inn et volum med flatt tak. Det inneholder sakristi, venterom og kontor. Vestgavlen har to likeverdige innganger (den høyre brukes mest), to våpenhus med trapper opp til galleriet og ned til kjelleren, med menighetssalen imellom. Menighetssalen er en utvidelse av kirkerommet. Alle tverrveggene i kirken består av glass.

Sideveisplasseringen av våpenhuset gjør at man kommer inn i kirkerommet på diagonalen. Det gjør rommet svært interessant, men skal man fullt ut oppleve langkirkens kvaliteter, med vandringen opp midtgangen mot Victor Sparres fantastiske glassmaleri, bør menighetssalen benyttes som våpenhus. Det blir gjort ved festlige anledninger.

Victor Sparres berømte monumentalverk i dalleglass dekker hele østgavlen. Det ble montert først i 1972 og kompletterer kirkerommets djervhet og enkelhet og tilfører det varme. Men med glassmaleriet forsvant det transparente rommet og ble på en måte mer mytisk, fargerikt, med en aning natur bak. Og der rommet opphører, fortsetter Victor Sparres diktning. Dette er det ene av Sparres to hovedverk. Det andre er alterveggen i Jeløya kirke, også det glassmaleri i samme teknikk.

Alterveggen i Tromsdalen kirke er rik på symboler som omkranser hovedfortellingen: de tre strålene som går ut fra Guds hånd, en gjennom den oppstandne Jesus, en gjennom kvinne, en gjennom mann.

To skråstilte veggskiver med en lavere, rett vegg foran, danner bakteppe for alteret og sokkel for Sparres altertavle. Veggskivene kan oppfattes som ekte flygelalter, opprinnelsen til triptykon, her hvitmalte og uten noen form for dekor, men de skjuler det faktum at prekestolen opprinnelig var plassert bak den midterste skiven, en etasje opp. Det moderne prekestolalteret var en fiasko, for presten forsvant i det store rommet, og avstanden til menigheten ble formidabel. Presten og prekestolen ble brakt ned på gulvet og plassert i «korskillet», flere meter nærmere først benkerad.

Alteret har blokkform og kompletteres av den rette alterringen som har sidefløyer i rett vinkel. Døpefonten er i eik, som de faste kirkebenkene, som er tegnet av arkitekten i samarbeid med interiørarkitekt Bitten Hopstock.

Gulvet har tykke asfaltplater. Midtgangen med teppe fører frem til alterpartiet to trinn opp. Det røde antependiet er tegnet av Agnes Skykkelstad og laget av Den Norske Husflidsforening.

Ishavskatedralen har blitt meget populær som konsertsted. Romfølelsen og den enestående akustikken med en katedralliknende etterklang inviterer til konsertarrangementer.

To kirkeklokker henger i vestgavlen.

Underetasjen har garderobe, toalett, kjøkken, menighetssal og tilfluktsrom for ungdomsaktiviteter, bårerom og gravkapell med 90 sitteplasser, samt birom og tekniske rom. Else Poulsson har stått for altertekstilet i gravkapellet. Det forestiller den gode hyrde.

Et nytt orgel fra 2005 har oppfylt arkitektens ønske om at orgelpipene skulle følge opp arkitekturens formreferanser fra nordlys og istapper. Orgelet er plassert på et øvre galleri som bæres av to hanebjelker som stiver av de høyeste lamellene.

En kirkeforening samlet penger i 40 år med formål å bygge en kirke på fastlands-siden av Tromsøysund. I 1955 vedtok kommunestyret at «Sofiero» skulle bli kirketomt. Byggekomiteen bestemte at romprogrammet skulle omfatte både gravkapell og menighetssal.

Jan Inge Hovig utarbeidet de første tegningene i 1957, og ble engasjert i 1959. Tegningene ble revidert i 1960, og en kongelig resolusjon i 1962 slo fast at kirken skulle bygges etter disse tegningene. Byggearbeidene ble påbegynt i 1964. Kirken ble vigslet 19. desember 1965.

Våren 2008 ble kirken renovert utvendig. Platene ble demontert og lakkert på nytt før de ble montert utenpå ny isolasjon. Vinduene mellom lamellene fikk også nytt glass.

• kirke
• Tromsø
• Tromsdalen

• Ishavskatedralen