Nordlysobservatoriet i Tromsø

Nordlysobservatoriet var en forskningsinstitusjon som drev med utforsking og observasjoner av geomagnetisme , nordlys og andre fenomener i den øvre atmosfæren.

Nordlysobservatoriet var en avdeling under det Norske Institutt for Kosmisk Fysikk (NIKF) og ble sammen med dette etablert i 1927. Observatoriet ble inkorporert i det nye Universitetet i Tromsø (UiT) i 1972 samtidig som NIKF ble nedlagt. UiT forpliktet seg gjennom inkorporeringen til å opprettholde de internasjonale forpliktelsene og fortsette de lange observasjonsseriene som Nordlysobservatoriet gjennomførte og hadde ansvar for; de såkalte observasjonsforpliktelsene.

Navnet Nordlysobservatoriet refererer i dag først og fremst til bygningene og stedet hvor observatoriet lå ved Prestvannet på toppen av Tromsøya i Tromsø. Det foregår fremdeles noe observasjoner her, blant annet av jordens magnetfelt. Observatorieanlegget er godt bevart og mesteparten av de opprinnelige observatoriebygningene med innhold er intakte og fredet.

Den vitenskapelige tradisjonen fra Nordlysobservatoriet fortsetter ved UiT gjennom romfysikkgruppen på Institutt for Fysikk og Teknologi, EISCAT og Tromsø Geofysiske Observatorium. Sistnevnte har ansvaret for observatorieforpliktelsene og er lokalisert på Nordlysobservatoriet.

Nordlysobservatoriets begynnelse

Nordlysobservatoriet slik det så ut en gang på 1930-tallet. Bygget til venstre er selve observatoriet med kontorer, instrumentrom, sentralklokke og bibliotek. Funksjonærboligen hvor de ansatte bodde, til høyre.
Av /Digitalisert av Perspektivet Museum.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Til tross for at noen av Nordlysobservatoriets tradisjoner kan trekkes lengre tilbake i tid i Norge, for eksempel til Christoffer Hansteens geomagnetiske arbeider, Den Norske Polarstasjonen i Bossekop i 1882-1883 og målinger utført under mange av polarekspedisjonene, startet systematiske og langsiktige observasjoner av nordlys, geomagnetisme og tilstøtende fenomener på Haldde-toppen utenfor Alta i 1912. Kristian Birkeland hadde her etablert et observatorium i 1899, og dette ble etter bevilgninger fra Stortinget utvidet og satt i permanent drift som «magnetisk-meteorologisk»-observatorium under ledelse av Ole Andreas Krogness (1886-1934). Halddeobservatoriet var i drift som selvstendig institusjon frem til 1918, og underlagt Geofysisk Institutt i Tromsøfrem til 1926 da det ble nedlagt.

Med en beliggenhet 900 meter over havet og langt fra folk og infrastruktur, ble det ut over 1920-tallet klart at observatoriet var lite hensiktsmessig for den typen observasjoner som ble utført, og arbeid med å se seg om etter en mer velegnet sted startet. Etter å ha undersøkt flere ulike beliggenheter i Nord-Norge, samt utført målinger av jordmagnetiske forhold og vurdert vær og skydekke, falt valget på Tromsø. Professor Lars Vegard ledet arbeidet med å skaffe finansiering til observatoriet. Det lyktes å skaffe tilstrekkelig med penger til etablering fra Rockefeller Foundation i USA mot at den Norske Staten betalte for driften. Det Norske Institutt for Kosmisk Fysikk (NIKF) ble etablert som styrende organ med underavdelingene Nordlysobservatoriet i Tromsø og Magnetisk Byrå i Bergen. Leiv M. Harang ble ansatt som leder for Nordlysobservatoriet, mens Ole Andreas Krogness ble leder for Magnetisk Byrå. NIKF ble ledet av en eksekutivkomite som arbeidet faglig så vel som strategisk i forhold til utviklingen av instituttet og avdelingene. Fra begynnelsen av besto denne komiteen av ledende skikkelser innenfor norsk kosmisk forskning; Lars Vegard, Carl Størmer, Sem Sæland, Ole Andreas Krogness og Leiv Harang. Det uttrykte formålet med Nordlysobservatoriet ble fra starten:

«å skaffe til veie systematiske og kontinuerlige observasjoner til studier av:
  • Nordlyset
  • Jordens magnetfelt
  • Jordstrømmer
  • Atmosfærisk elektrisitet

Hovedformålet er først og fremst å finne ut av disse fenomenenes sanne natur, deres gjensidige relasjoner, og deres relasjon til solaktivitet og atmosfærens fysiske egenskaper.»

Nordlysobservatoriets utvikling frem til i dag

Optiske observasjoner av nordlyset ble fra starten utført fra en inngjerdet platform på Nordsiden av observatoriebygget. På bildet ses nordlyskameraer av Krogness-type, disse ble brukt til å bestemme høyden av nordlyset med observasjoner fra to forskjellige steder samtidig. Den store hvite kassen inneholder en av spektrografene som ble brukt for å bestemme nordlysets fargesammensetning. Kassens funksjon er å holde temperaturen til instrumentet stabil ved å sirkulere varm luft gjennom. Personen i bildet har typisk bekledning for å jobbe med observasjoner om natten på vinterstid.
Nordlysobservatoriet slik det ser ut i dag. Anlegget er i stor grad bevart slik det ble bygget. Observatoriet og magnethusene (synes ikke på bildet) er i dag fredet med teknisk inventar.
Nordlysobservatoriet i dag
Lisens: CC BY SA 3.0

Observasjonene utviklet seg raskt til også å omfatte målinger av ozon og radiobølgeforplantning. Med den relativt enkle tilgjengeligheten og plasseringen i nordlyssonen ble Nordlysobservatoriet en populær destinasjon for vitenskapelige grupper som ønsket å utføre forskjellige studier knyttet til den øvre atmosfæren og høye breddegrader. I 1934 og 1935 hadde observatoriet besøk av henholdsvis G. Dobson og D. Chalonge, begge pionerer innen utforskingen av ozonlaget. Dobson etterlot seg apparatur til målinger av ozon om dagen, mens Chalonge instrument for måling om natten ved hjelp av stjerne og månelys. Denne typen målinger har siden foregått i Nord-Norge, og utføres i dag på ALOMAR i regi av Norsk Institutt for Luftforskning (NILU). Under Det Internasjonale Polaråret i 1932-1933 besøkte både tyske (Dr. Kreielshammer og Ing. Stoffregen) og engelske (prof. Appelton og dr. Watson-Watt) vitenskapsfolk observatoriet for å utføre studier av radioforplantning i nordlyssonen. Dette arbeidet utførtes med en såkalt ionosonde, som måler refleksjonshøyder for ulike frekvenser i ionosfæren. Ionosonden ble etter polaråret overlatt til Nordlysobservatoriet, og ionosondemålinger har siden fortsatt kontinuerlig og representerer en av de lengste tidsseriene i verden.

Nordlysobservatoriets aktivitet utvidet seg etter hvert til å innbefatte målinger andre steder enn i Tromsø. Etter polaråret hvor observatoriet hadde stasjoner i Bodø og Bossekop og på Jan Mayen, tok man også over målinger etter den polske stasjonen på Bjørnøya. Aktiviteten utvidet seg også til å omfatte resten av Svalbard med etablering av målinger først på Isfjord Radio og noen år senere i 1966 som første vitenskapelige innsats i Ny-Ålesund. Folk fra Nordlysobservatoriet var også involvert i det såkalte dagnordlysprogrammet fra Ny-Ålesund og Longyearbyen i 1978 i samarbeid med forskere fra Universitetet i Oslo, Irland og USA. Dette programmet utviklet seg til permanente optiske målinger fra Longyearbyen og fortsetter i dag som Kjell Henriksenobservatoriet som eies og drives av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS).

Den magnetiske stasjonen på Dombås ble i 1916 etablert på gården til astronomen Sigurd Einbupå Dombås. Dette var for å skaffe målingene utført på Haldde et sammenligningsgrunnlag i sør. Ved etableringen av Magnetisk Byrå ble stasjonen underlagt dette og senere driftet av Universitetet i Bergen. I 1998 tok Tromsø Geofysiske Observatorium ved Universitetet i Tromsø over det vitenskapelige ansvaret for stasjonen og har i dag eneansvar. Stasjonen er det eldste magnetiske observatoriet i Norge.

Gjennom målingene som ble utført ved og av Nordlysobservatoriet har det kommet en rekke viktige vitenskapelige resultater, blant annet kan nevnes bidrag til kartleggingen og bestemmelsen av nordlysets spektrallinjer, oppdagelsen av Harang-diskontinuiteten, osonhullet i Antarktis, bekreftelsen av protonnordlys og ionosfærensklimaendringer.

Ved begynnelsen av romalderen og i forbindelse med oppskytningen av de kanadiske Alouette-satellittene gjorde ionosonden i Tromsø og beliggenheten langt mot nord det interessant å etablere en stasjon for nedlasting av satellittdata. Dette førte til etableringen av Tromsø Telemetristasjon i 1968, og denne har senere utviklet seg til Kongsberg Satellite Servicessom er en betydelig industriaktør i Tromsø.

Etter andre verdenskrig økte fokuset på radioteknikker for studier av den øvre atmosfæren, flere radarsystemer ble utviklet og satt i drift på Nordlysobservatoriet. Personell herfra var med på utviklingen og oppbyggingen av European Incoherent Scatter Radar (EISCAT)med anlegg på Ramfjordmoen ved Tromsø, Kiruna i Sverige, Sodankylä i Finland og etter hvert også på Svalbard. Oppbyggingen av EISCAT_3D, et nytt og moderne radaranlegg i Skibotn for studier av den øvre atmosfæren, på norsk side ledes av UiT.

Gjennom den teknologiske utviklingen i etterkrigstiden så man hvordan nordlysaktivitet og tilstøtende prosesser hadde en økende innvirkning på moderne teknologi, såkalt romvær. Gjennom samarbeid med Televerket og Forsvarets Forskningsinstitutt bidro Nordlysobservatoriets ionosonde lenge med målinger som gikk inn i ionsofæriske romværvarslerpå 60-, 70- og 80-tallet. Fokuset på romvær er fremdeles gjeldende og man leverer fremdeles målinger, analyser og varsler til aktører som kan være sårbare, slik som off-shoreindustrien og kraftbransjen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg