Sokn eller sogn er den grunnleggende kirkelige forvaltningsenhet. Hvert sokn har egen kirke og eget menighetsråd. Tidligere dannet flere sokn ett prestegjeld (betegnelse for sogneprestens embetsdistrikt), i dag er denne funksjonen avløst av prostiene.

I kirkeloven er inndelingen av Den norske kirke forklart slik: «Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke (...). Hvert sokn hører til ett prosti. Hvert prosti hører til ett bispedømme. Endringer i den kirkelige inndeling og navn på kirke, sokn, prosti og bispedømme fastsettes av Kongen.»

Fra gammel tid var et sokn et område på landsbygda hvor innbyggerne besøkte samme kirke. Soknene var også opprinnelig utligningsdistrikt for den del av kirkens utgifter som skulle dekkes av menigheten.

Formannskapslovene av 1837 valgte å gjøre prestegjeldet til den primære kommunale enhet, men gav soknet et visst selvstyre i egne saker. Disse soknekommunene, som ble styrt av soknets representanter i herredsstyret, fikk stor betydning for utviklingen av det kommunale selvstyre. En rekke lover la viktige forvaltningsområder under soknekommunens arbeidsfelt. Med utbyggingen av samferdselen fikk soknekommunene mindre betydning, og ble opphevet ved lov 1950.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.