Dokken
Tørrdokken på over 7000 kvadratmeter utgjør den største fjellhallen i anlegget. Dokken var del av det store prosjektet Anlegg 23.
Dokken
Av /Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Fra fjellanlegget.

Det er flere veier som er kjørbare med bil inne i fjellanlegget.

Fra fjellanlegget.
Av /Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Olavsvern er en tidligere orlogsstasjon og marinebase på Ramfjordnes i Tromsø kommune cirka 14 kilometer sør for Tromsø by. Anlegget var opprinnelig et bunkersdepot for Marinen som gjennom omfattende utbygginger ble videreutviklet til en komplett orlogsstasjon for norske og allierte sjøstridskrefter.

Faktaboks

Også kjent som

Ramfjordnes base (til 1976) og Olavsvern orlogsstasjon (1976–2002). Mellom 2002 og nedleggelsen var navnet Olavsvern base.

Olavsvern er blant landets største og mest spektakulære byggverk fra den kalde krigens periode, og er et tydelig uttrykk for denne tidens tankesett og vilje til nasjonalt og alliert ressursbruk. Anlegget er samtidig et godt eksempel på Norges fremragende kompetanse innen fortifikasjon og fjellsprengningsteknologi.

Fra 2013 er Olavsvern på private hender og brukes til forskjellige næringsformål, inkludert tjenesteyting innen militær sektor.

Historie

Det tidligste anlegget

Marinen begynte utbyggingen på Ramfjordnes i 1938. Da ble det oppført tre store oljetanker over terreng samt en kai. Okkupasjonsmakten overtok og benyttet dette anlegget under andre verdenskrig, men gjorde ellers lite på stedet.

Det var etter opprettelsen av Tromsø marineavsnitt midt på 1950-tallet at utbyggingen skjøt fart. Forsvaret ervervet tilgrensende eiendommer til områdene det hadde fra tidligere, og det ble bygd flere forsyningstekniske bygninger samt en bolig på Ramfjordnes. Dessuten ble basens første fjellanlegg prosjektert: Et nytt minelager, kalt Anlegg 20, sto ferdig 1962. Dette viste seg å peke ut Ramfjordnes' videre vei, for da startet også planleggingen av et langt større fjellanlegg.

Første storutbygging

Anlegg 20.
En av de to store ammunisjonshallene i Anlegg 20 som sto ferdig i 1962.
Anlegg 20.
Av /Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Før Anlegg 20 var ferdig og tatt i bruk, ble byggingen av det nye og større Anlegg 23 satt i gang. Det hadde NATOs infrastrukturmidler som vesentlig finansielt grunnlag og var meget ambisiøst og omfangsrikt, både ute i terrenget og ikke minst inne i fjellet. Målet var å få bygd en operativ vedlikeholds- og forsyningsbase for både motortorpedobåter (MTBer) og undervannsbåter (UVBer). Prosjektet innbefattet både basseng og tørrdokk i en enorm hovedhall i fjell, samt adkomst-, forbindelses- og servicetunneler, verksteder og forskjellige andre haller, lagre, kontorer og rom for tekniske installasjoner. Videre kom det lokaler for sambandssenter med radiostasjon. Anlegg 23 ble tatt i bruk sommeren 1967 og var fullt operativt våren 1968. Samtidig flyttet marineledelsen fra Tromsø by til Ramfjordnes. Dermed var etablissementet Ramfjordnes’ reise fra bunkersanlegg til orlogsbase fullført.

I årene mellom cirka 1968 og 1985 var den anleggsmessige aktiviteten på Ramfjordnes mindre enn både før og etter. Likevel ble det bygd idrettshall, våpen- og kjøretøylager, skytebane, nærforsvarsstillinger og en platehall – samt et større lager i fjell for det norskutviklete Pingvin-missilet.

I denne perioden var imidlertid marineaktiviteten ved basen høy. Som framskutt operasjonsbase skulle Ramfjordnes støtte mange fartøyer på samme tid, og den skulle også forsyne mange ulike typer farkoster og deres mannskap med alle nødvendigheter. Likevel var den fortsatt først og fremst base for norske MTBer og UVBer.

Med samtykke fra kong Olav 5. ble Ramfjordnes i 1976 innlemmet i det fornemme selskap av marineetablissementer som har kongenavn i kombinasjon med «-vern»: Ramfjordnes base ble med pomp og seremonier døpt om til Olavsvern orlogsstasjon.

Storutbygging nummer to og tre

Hovedvakta.
Den tidligere hovedvakta fotografert mot sørvest med Balsfjorden i bakgrunnen. Bygningen ligger mellom forlegningsbygget Skonnerten «utenfor gjerdet» og selve marinebasen.
Hovedvakta.
Av /Forsvarsbygg.
Skonnerten.
Forlegningsbygningen Skonnerten fotografert mot cirka vest. Skonnerten er fra 1994 og har en gulvflate på omkring 5500 m2. Romkvalitet, fellesarealer, kjøkken mv. var av hotellstandard, og bygningen ble utsmykket med kunst fra KORO.
Skonnerten.
Av /Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

På 1980-tallet ble det igjen bygd mye på Olavsvern. Nytt olje- og smøreoljelager, forlengelse av den store dokken, utvidelse av ladestasjon med mer, alt sammen som fjellanlegg. Ute i dagen ble det bygd ammunisjonskai, oljekai og UVB/MTB-kai med tilhørende bygg, samt kai for såkalte forward operations. Videre et svært avansert, stort ammunisjonslager i fjell til erstatning for Anlegg 20, som hadde gått ut på dato som eksplosivlager. De siste store tekniske og fortifikatoriske prosjektene var fullført i 1989. Fjellanlegget hadde da en grunnflate på omkring 25 000 kvadratmeter.

På 1990-tallet skjedde utviklingen vesentlig ute. Verdt å nevne er den nye befals-forlegningen Skonnerten (1994), som er utført med vekt på arkitektonisk utforming både i eksteriør og interiør. Den kan, sammen med forlegningsbygningen Briggen på Haakonsvern, sies å representere en nyorientering i tidens militære byggevirksomhet. Det er benyttet høykvalitets materialer og forlegningskvaliteten er av hotellstandard. Mer typisk for perioden er at bygget er lagt «utenfor gjerdet».

Ferdig anlegg

Som ferdig utbygd anlegg på slutten av 1990-tallet hadde Olavsvern et bredt spekter av kapasiteter. Fasilitetene i dagen – kaier, kontorplasser, forlegning og forpleiningskapasiteter – var viktig for å betjene alle sider av fartøysanløp. Fjellanlegget hadde verkstedsfasiliteter, tørrdokk, trykkammer, generelle lagre og store drivstoff- og ammunisjonslagre.

Basen understøttet norsk og alliert maritim øvingsvirksomhet, var hjemmebase for Sjøheimevernet og også base for E-tjenestens fartøy «Marjata». Hovedoppgaven var imidlertid fortsatt å være en framskutt base i Nord-Norge for norske UVBer, MTB’er samt Sjøheimevernets fartøyer.

Utover 1990-tallet endret den operative virkeligheten seg fra «kald krig» til mer regionale konflikter. Kombinert med omorganiseringer i Sjøforsvaret, endret Olavsverns rolle seg. De operative oppgavene ble redusert, mens logistikkvirksomheten (militærsjargong for forsyning, forvaltning og vedlikehold) i noen grad ble beholdt. Da MTB-våpenet ble nedlagt, og UVBene gitt base på Haakonsvern i Bergen, ble Olavsvern ytterligere marginalisert. Den ble også degradert fra orlogsstasjon til (forsynings)base i 2002.

Nedleggelse og avhending

Olavsvern på Ramfjordnes.
Olavsvern ligger cirka 14 kilometer sør for Tromsø by.
Olavsvern på Ramfjordnes.

Olavsvern ble besluttet nedlagt i 2008. Begrunnelsen var blant annet at man i fremtiden så for seg større grad av sjøbasert logistikkstøtte innen Sjøforsvaret – en overgang til såkalt «logistikk på kjøl» – og å frigjøre driftsmidler til annen prioritert virksomhet. Vedtaket var omdiskutert både fagmilitært og politisk.

Olavsvern ble nedlagt i 2009 og solgt ut av forsvarssektoren i 2013. Også selve avhendingen var omdiskutert. Det ble reist kritikk mot at salget innbragte lite penger til staten, og at «nye» Olavsvern leverte tjenester til blant annet russiske virksomheter.

Ramfjordnes.
Ramfjordnes: Anlegget Olavsvern strekker seg helt fra sydspissen av Ramfjordnes og nordøstover helt til forbi kaianlegget øverst til høyre, en strekning på mer enn 2 kilometer i luftlinje. Svært mye av anlegget er lagt inne i fjellet.
Ramfjordnes.
Av /Kartverket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg