Attribusjon, det å tilskrive noe en egenskap. Ordet brukes i psykologien som beskrivelse av hvordan personer årsaksforklarer handlinger og sosiale hendelser.

Attribusjoner gjøres typisk til noe personlig («Per fikk A på eksamen fordi han er så glup») eller noe i situasjonen («Per strøk til eksamen fordi oppgavene var så vanskelige»). Faktorer som bestemmer hvorfor vi foretrekker personlige (disposisjonelle) eller situasjonelle attribusjoner var et hovedtema for den amerikanske sosialpsykologen H. Kelley.

Mye av attribusjonsforskningen har konsentrert seg om hvordan vi feiltolker i attribusjon. For eksempel er det vanlig med en overdreven tendens til å fremheve personfaktorer fremfor situasjonsfaktorer i forklaring av atferd, «den fundamentale attribusjonsfeil».

Attribusjon kan gjennomføres til hendelser som skjer andre («Karl falt på gaten, han er en klums!») og hendelser som vi selv opplever («Jeg falt på gaten i dag, det var skikkelig glatt!»). Attribusjoner vi gjør om andre kalles interpersonlige attribusjoner, mens attribusjoner vi gjennomfører om egen atferd kalles selvattribusjoner.

Selvattribusjon, også kalt selvpersepsjon, er mye studert som kilde til holdningsendring og endring i motivasjon, spesielt av den amerikanske sosialpsykologen Daryl Bem. Han mener for eksempel at vi ofte trekker slutninger om egen motivasjon ut fra observasjon av hva vi gjør og omstendigheten rundt denne atferden. Hvis jeg ofte går tur, vil jeg (og andre som ser meg gjøre dette) lett kunne trekke den slutning at jeg liker å gå tur. Ut fra samme prinsipp vil det at jeg går tur med en lovet belønning for å gå tur, gjøre at jeg kommer i tvil: Går jeg tur fordi jeg liker dette, eller fordi jeg forventer en belønning? I slike tilfeller vil min motivasjon for aktiviteten lett kunne reduseres (overrettferdiggjøring).

Hvordan vi attribuerer kan ha betydning for psykologisk fungering, særlig hvis vi etablerer typiske attribusjonsmønstre i ulike situasjoner. Eksempelvis kan en person som gjør det dårlig til eksamen attribuere årsaken til noe ved seg selv («å, jeg er så dum»). Dette kan være uheldig fordi en slik årsak er stabil og dermed vanskelig å endre.

Motsatt kunne studenten som gjør det dårlig til en eksamen, tilskrive årsaken til dette til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige dette semesteret». En slik attribusjon innebærer at årsaken ses som ustabil, noe som er gunstigere fordi en ustabil årsak kan endres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.