Amor

I motsetning til den greske Eros, som ble presentert som en tynn gutt med vinger, blir Amor ofte fremstilt som en lubben gutt med vinger. Han er utstyrt med bue, kogger med piler og noen ganger en fakkel som symboliserer kjærlighetens brennende kraft. Vingene blir i senantikken forklart som symbol på elskende pars uberegnelighet, mens det gutteaktige skal symbolisere det irrasjonelle ved kjærligheten.

Den som blir truffet av pilen blir håpløst forelsket i det første de ser, uavhengig av hva dette er, menneske eller dyr. Amor skal en gang ha skutt Apollon med en pil, noe som gjorde han forelsket i nymfen Dafne. For å unnslippe guden ber Dafne sin far elveguden Peneus om hjelp, som så forvandler henne til et laurbærtre.

I senromersk kunst, særlig på sarkofager, opptrer Amor ofte sittende på en delfin. Delfinen knytter han til vinguden Bacchus, men også til havguden Neptun. Det er også foreslått av delfinen i disse tilfellene symboliserer kjærlighetens hastige og tilsynelatende irrasjonelle bevegelser. I kunsten opptrer også Amor i flertall, da kjent som amores eller amoriner, tilsvarende de greske erotes.

Amor ble også brukt av kristne kunstnere, selv om han i middelalderen kunne bli brukt som et symbol på upassende og kroppslig kjærlighet. I senere kristen kontekst ble han derimot symbol på himmelsk og jordisk kjærlighet. Amor blir også fremstilt som blind i renessansen, slik kjærligheten også gjør oss.

Amor er fortsatt et symbol på kjærligheten og han dukker ofte opp i forbindelse med Valentinsdagen, da gjerne på kort eller bilder. Et hjerte gjennomboret av en amorpil, det vil si en av Amors piler, er også et populært motiv.

Amor har funnet vei inn i det norske språk fra det latinske «amor» via det gammelfranske «amur» og det norrøne «amor». Fortsatt kan vi beskrive en som er forelsket som en som er «rammet av amors piler».

• Amor og Psyke
• gresk mytologi
• romersk mytologi

• Richard Buxton (2004), The Complete World of Greek Mythology. Thames & Hudson.
• Stephen Fry (2018), Mythos. Penguin.