Amor (Cupido) av . Falt i det fri (Public domain)

Amor

Maleri av Amor av Giulia Cheli Capella (1875–1915), etter den italienske barokkmaleren Marcantonio Franceschini (1648–1729).

Amor
Av /Warrington Museum & Art Gallery.

Amor er kjærlighetsguden i romersk mytologi. Han er også kjent under navnet Cupido og tilsvarer kjærlighetsguden Eros fra gresk mytologi.

Faktaboks

uttale:
ˈamor

Romerne importerte mange guder og myter fra gresk mytologi. Dette kan spores tilbake til det 6. århundre fvt. Importering av guder og myter på tvers av regioner var vanlig i Middelhavet på denne tiden. Importerte guder fikk som regel nye navn og noen ganger ny betydning.

Amor er sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Det er større usikkerhet rundt hvem faren er, men som oftest nevnes Merkur (den greske Hermes), Mars (Ares), Jupiter (Zevs) eller Vulcan (Hefaistos). I kilder fra senantikken fremstilles Amor oftest som sønn av Venus og Mars – altså som avkommet til kjærlighet og krig.

Romerne brukte de greske mytene om Eros om sin Amor, og vi finner igjen mange av mytene i romersk kunst. Myten om Amor og Psyke er den mest kjente av disse.

Romerne hadde ingen egne templer eller helligdommer dedikerte til Amor. I stedet kunne han ha en egen nisje i en annen guddoms tempel, som regel i Venus-templer. Amor blir særlig populær i keisertiden, fra keiser Augustus’ tid og fremover.

Representasjon

Amor ridende på en delfin. Romersk kopi fra 1. årh. e.v.t. av en gresk original. Hermitagen, St. Petersburg, Russland.
Av .

I motsetning til den greske Eros, som ble presentert som en tynn gutt med vinger, blir Amor ofte fremstilt som en lubben gutt med vinger. Han er utstyrt med bue, kogger med piler og noen ganger en fakkel som symboliserer kjærlighetens brennende kraft. Vingene blir i senantikken forklart som symbol på elskende pars uberegnelighet, mens det gutteaktige skal symbolisere det irrasjonelle ved kjærligheten.

Den som blir truffet av pilen blir håpløst forelsket i det første de ser, uavhengig av hva dette er, menneske eller dyr. Amor skal en gang ha skutt Apollon med en pil, noe som gjorde han forelsket i nymfen Dafne. For å unnslippe guden ber Dafne sin far elveguden Peneus om hjelp, som så forvandler henne til et laurbærtre.

I senromersk kunst, særlig på sarkofager, opptrer Amor ofte sittende på en delfin. Delfinen knytter han til vinguden Bacchus, men også til havguden Neptun. Det er også foreslått av delfinen i disse tilfellene symboliserer kjærlighetens hastige og tilsynelatende irrasjonelle bevegelser. I kunsten opptrer også Amor i flertall, da kjent som amores eller amoriner, tilsvarende de greske erotes.

Amor ble også brukt av kristne kunstnere, selv om han i middelalderen kunne bli brukt som et symbol på upassende og kroppslig kjærlighet. I senere kristen kontekst ble han derimot symbol på himmelsk og jordisk kjærlighet. Amor blir også fremstilt som blind i renessansen, slik kjærligheten også gjør oss.

Amor i dag

Amor på et Valentinkort fra 1884. Som Stephen Fry skriver i sin bok om mytologi, er Amor kanskje den av de klassiske greske og romerske gudene som vi kjenner raskest igjen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Amor er fortsatt et symbol på kjærligheten og han dukker ofte opp i forbindelse med Valentinsdagen, da gjerne på kort eller bilder. Et hjerte gjennomboret av en amorpil, det vil si en av Amors piler, er også et populært motiv.

Amor har funnet vei inn i det norske språk fra det latinske «amor» via det gammelfranske «amur» og det norrøne «amor». Fortsatt kan vi beskrive en som er forelsket som en som er «rammet av amors piler».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Richard Buxton (2004), The Complete World of Greek Mythology. Thames & Hudson.
  • Stephen Fry (2018), Mythos. Penguin.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg