Fredsprosessen Israel–Jordan, politisk prosess som 26. oktober 1994 førte til inngåelse av en tosidig fredsavtale mellom Israel og Jordan; den andre sådanne mellom Israel og en arabisk stat.

Se også artiklene:

Forholdet mellom Israel og Jordan skiller seg fra de andre arabiske nabostatene ved at de to land i mellomkrigstiden begge var deler av det britiske mandatområdet Palestina, og at det både før og etter opprettelsen av staten Israel var politisk kontakt mellom det jordanske kongehuset og den sionistiske, etter hvert den israelske, ledelsen. De omstridte palestinske områdene Vestbredden og Øst-Jerusalem var mellom 1948 og 1967 formelt styrt av Jordan, og var selv etter den israelske okkupasjonen i 1967 ansett som en del av kongedømmet. Forholdet mellom de to land har derfor mer direkte enn hva tilfellet har vært med Egypt og Syria, vært tett knyttet til Palestina-spørsmålet og opprettelsen av en egen stat: Palestina.

En formell fredsprosess mellom Israel og Jordan ble iverksatt først som en følge av Madrid-konferansen i 1991. Før dette hadde det i flere år vært uformell og hemmelig kontakt mellom de land, men en formalisert prosess var forhindret av Palestina-spørsmålet, som for Jordan har vært mer sentralt enn andre arabiske stater. Jordans forhold til Israel står i en særstilling, idet både Jordan og Israel – så vel som de selvstyrte palestinske områdene – tidligere tilhørte mandatområdet Palestina, som ble etablert etter første verdenskrig og styrt av Storbritannia. Den senere staten Jordan – området øst for Jordanelva – ble så skilt ut som Transjordan, styrt av emir Abdullah, parallelt med at et såkalt jødisk nasjonalhjem ble vurdert opprettet i den del av Palestina som lå vest for Jordan. Abullah etablerte kontakt med den sionistiske ledelsen i Palestina, og det ble på 1930-tallet inngått avtaler om jødisk bosetting på østbredden; avtaler som ble kansellert av Storbritannia. Forut for at FN i 1947 la fram sin delingsplan for Palestina, tok emiren til orde for at hele mandatområdet skulle etableres som én stat – med ham selv som monark, og med garantert selvstyre for jødiske områder. Mens Abdullah ønsket å opprette et hashimitisk kongedømme i hele det gamle mandatområdet, så enkelte sionistiske kretser Transjordan som en del av det historiske jødiske hjemlandet. FN anbefalte derimot at det ble opprettet én jødisk og én arabisk (palestinsk) stat i dette området, mens Jerusalem skulle få en særskilt status. Dette ble avvist av de arabiske land, mens den sionistiske bevegelsen svarte med å opprette staten Israel, i mai 1948.

Selv om FN anbefalte opprettelsen av en selvstendig arabisk stat innenfor mandatområdet Palestina, ble dette motarbeidet fra enkelte politiske hold, både i Storbritannia og USA. Et alternativ som ble fremmet, var at kong Abdullah kunne ta over de områdene som FN hadde tiltenkt en slik stat. Ved opprettelsen av Israel, gikk Transjordan med i den første arabisk-israelske krigen, og erobret området vest for Jordanelva, senere kjent som Vestbredden, samt Øst-Jerusalem. Disse områdene ble deretter, i 1950, annektert, og innlemmet i kongedømmet Jordan – og den palestinske befolkningen i disse områdene ble jordanske statsborgere. Etter at Israel okkuperte de jordansk-kontrollerte områdene under Seksdagerskrigen i 1967, fikk den gamle tanken om Jordan som den palestinske staten ny næring – ettersom en vesentlig del av den palestinske befolkning da var styrt av den jordanske kongen, dels på Vestbredden, dels på Østbredden (dvs. i kongedømmet). Denne muligheten – ’Jordan-opsjonen’ –  ble en tid fremmet som politisk løsning av Israels arbeiderparti, deretter som et religiøst-politisk mål av Likud, som så dette som en mulighet for å forhindre opprettelsen av en palestinsk stat på hva mange sionister anså som en del av det bibelsk Eretz Yisrael – og beholdet det som del av staten Israel. Kong Hussein foreslo i 1972 å opprette et forent arabisk kongedømme (United Arab Kingdom) som en palestinsk-jordansk føderasjon mellom Vestbredden og Østbredden, som del av et fredsframstøt overfor Israel. Forslaget ble avvist både av Israel og Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO). Sistnevnte ville ikke oppgi sitt krav på en palestinsk stat. PLOs leder Yasir Arafat foreslo en konføderasjon mellom Jordan og en selvstendig palestinsk stat. Palestinske grupper hadde siden 1950-årene rettet gerilja-angrep mot Israel fra jordansk (/palestinsk) territorium, og det kom derav til flere væpnede sammenstøt også mellom israelske og jordanske styrker. I 1970-71 kom det til krig mellom PLO og Jordan – i Jordan, hvoretter PLO ble forvist fra landet. Etter at Den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil (Palestinian National Council, PNC) i 1988 proklamerte opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, oppga Jordan formelt sine krav på Vestbredden og Øst-Jerusalem, og kong Hussein erklærte at Jordan ikke var Palestina. Mens Jordan, etter press fra andre arabiske stater, deltok i Seksdagerskrigen i 1967, holdt landet seg utenfor Oktoberkrigen i 1973.

Etter krigen i 1948 ledet FN forhandlinger som førte til at Israel og Jordan undertegnet en våpenhvileavtale 3. april 1949, som så ble overvåket av observatørkorpset United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). I etterkant av denne avtaleinngåelsen innledet kong Abdullah hemmelige forhandlinger med Israel med sikte på å erstatte våpenhvileavtalen med en fredsavtale, uten å lykkes – og hvoretter han ble myrdet i 1951. Fortsatt var de to land formelt i krig, og reelle – og offisielle – fredsforhandlinger startet først på 1990-tallet, til en tosidig fredsavtale ble inngått i 1994. Forut for dette var det fra sent på 1960-tallet hemmelig kontakt mellom de to land, også på høyt nivå. Blant annet møttes kong Hussein og statsminister Shimon Peres i 1987, og utarbeidet et utkast til en avtale om å starte fredsforhandlinger. Jordans kontakt med Israel var sensitiv med tanke på kongedømmets posisjon i den arabiske verden, herunder økonomisk bistand som landet var avhengig av. Kong Hussein møtte flere israelske ledere; blant dem Yitzhak Shamir tre ganger. Utenriksminister Peres møtte han flere ganger på 1980-tallet.

Den allierte invasjonen av Irak under Golfkrigen i 1991 satte Jordan i en vanskelig situasjon – og forholdet til Israel på prøve: Kong Hussein valgte å støtte Saddam Hussein og Irak, men under militær trussel fra Israel tillot han ikke irakiske styrker å benytte jordansk territorium. Forut for krigsutbruddet møttes kong Hussein og statsminister Shamir. For Israel understreket Golfkrigen det moderate Jordans strategiske betydning, som en buffer særlig mellom Irak, så vel som Saudi-Arabia og Iran, og til dels Syria. Jordan, på sin side, så Israel som en motvekt, og en potensiell alliert, mot Syria, Irak og Saudi-Arabia. Etter den flernasjonale koalisjonens militære suksess mot Irak i 1991 ble det politiske landskapet i Midtøsten endret, og USA grep et diplomatisk initiativ med å starte en fredsprosess langs både et multilateralt og parallelle bilaterale sport – igangsatt med Madrid-konferansen høsten 1991.

I utgangspunktet ville kong Hussein unngå en separat fred med Israel, slik Egypt hadde inngått, men knytte en fredsslutning til Palestina-spørsmålet og en fredsløsning for Midtøsten. Madrid-konferansen, og enda mer Oslo-avtalen i 1993, ga Jordan et slikt grunnlag, samtidig som FN-resolusjon nr. 242 lå til grunn som et rammeverk. Samtidig som det ble ført offisielle fredsforhandlinger mellom Israel og Jordan i Washington, USA i kjølvannet av Madrid-konferansen, ble det gjennomført hemmelige forhandlinger i Amman. Disse ble for en stor del ført mellom Mossads nestsjef Efraim Halevy og kong Hussein. I oktober 1992 ble de to partene enige om en plan for forhandlingene, som så fikk fart etter Oslo-avtalen. Dagen etter at denne var undertegnet, inngikk Jordan og Israel, 14. september 1993, en offisiell agenda for sin bilaterale fredsprosess. Prosessen møtte motstand fra en islamsk opposisjon, med Det muslimske brorskap, i Jordan – og stanset delvis opp. I mai 1994 møttes kong Hussein og statsminister Yitzhak Rabin til hemmelige samtaler i London, hvorpå prosessen igjen skjøt fart. Deres første offentlige møte fant sted 25. juli, da de undertegnet en første avtale, med et rammeverk, foran Det hvite hus i Washington (’The Washington Declaration’). Da hadde avtalen mellom Israel og PLO om Gaza og Jeriko, inngått innenfor rammen av Oslo-prosessen i mai samme år, gitt den jordanske kongen det grunnlaget han trengte for å inngå en tosidig fredsavtale med Israel. Deretter ble det første offisielle forhandlingsmøtet i regionen mellom delegasjoner fra Israel og Jordan avholdt i Ein Avrona, ved grensen nord for Akaba og Eilat, i juli.

Selve fredsavtalen ble undertegnet i Wadi Arava, en grensekryssing mellom Israel og Jordan, 26. oktober 1994 – etter en siste forhandlingsrunde i Amman uken før. Avtalen ble signert av de to lands statsministre, Yitzhak Rabin og Abd al-Salam al-Majali, med USAs president Bill Clinton, Russlands utenriksminister Andrei Kozyrov og kong Hussein som vitner. Fredsavtalen ble deretter ratifisert av de to lands nasjonalforsamlinger, hvoretter fulle diplomatiske forbindelser ble inngått 27. november 1994. Avtalen la opp til normalisering av forholdet, herunder økonomisk samarbeid, handel og turisme. Det ble blant annet lagt opp til etablering av felles såkalte ’Qualified Industrial Zones’, hvorfra varer ville få fordelaktige vilkår ved eksport til USA. Som tilfellet ble med Egypt, ble omfanget av samkvemmet begrenset, og freden mere ’kald’ enn ’varm’. Dels skyldtes dette ulike utfordringer knyttet til felles prosjekter, dels skapte den politiske utviklingen i regionen hindringer, som Israels innmarsj i Gazastripen i 2008. Før dette førte blant annet en feilslått israelsk etterretnings-operasjon rettet mot Hamas-lederen Khaled Mishaal i 1997 – et brudd på fredsavtalen – til en forverring i forholdet.

Blant de viktigste, og vanskeligste, spørsmålene i fredsforhandlingene hørte spørsmålet om felles utnytting av vannressursene, både fra Yarmuk- og Jordan-elvene. Mens forhandlingene mellom Israel og henholdsvis Egypt og Syria – og palestinerne – var knyttet til formularet ’land for fred’, var territorielle spørsmål mindre sentrale i forholdet til Jordan. Likevel var det elementer av overføring av land: Et område på rundt 380 km2 sør for Dødehavet var kontrollert av Israel, samt et av oppdyrket område i Arava-dalen tilhørte Jordan, og skal i henhold til avtalen tilbakeleveres etter 25 år. Utgangspunktet for grensedragningen var den internasjonale demarkasjonslinjen trukket opp i 1922.

Jordan brukte også fredsforhandlingene med Israel som et virkemiddel for å styrke forholdet til USA, og ikke minst: få økt bistand – økonomisk og militær – fra USA. I 1996 ble en handelsavtale mellom Israel og Jordan inngått, og samarbeid på det sikkerhetspolitiske så vel som økonomiske området innledet.

Spørsmålet om Jerusalems status var sentralt i forhandlingene både mellom Israel og Jordan og Israel og PLO – og er forblitt uløst. Mens både Israel og Palestina gjør krav på byen som sin hovedstad, har Jordan siden 1948 hatt en særskilt forhold til Øst-Jerusalem og islams hellige steder der. I avtaleverket ble det derfor lagt inn hensyn til Jordans spesielle rolle i forhold til disse.

Halevy, Efraim (2006). Man in the Shadows. Weidenfeld & Nicholson.

Ross, Dennis (2004). Peace. Farrar, Straus and Giroux.

Morris, Benny (1999). Righteous Victims. Vintage Books.

Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace. Princeton University Press.

Salibi, Kamal (1998). The Modern History of Jordan. I.B. Tauris

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.