Teater i Nederland

Nederlandsk teater skilte seg i middelalderen tydelig ut fra teateret ellers i Vest-Europa ved at det tradisjonelle mysteriespillet var sparsomt representert. Typisk for det nederlandske middelalderteater er det profane drama, først ved de høviske ridderspill med etterfølgende farser, de eldste i Europa, og deretter utviklingen av det like unike rederijker-teateret. Begge disse formene utviklet seg på sørnederlandsk grunn (se Belgia, teater), og rederijker-teateret holdt sitt inntog på nordnederlandsk område på 1500-tallet. I samme århundre markerte Nederland seg ved de mest betydelige humanistdramatikere i Europa (Macropedius og Gnaphaeus) som skrev latinske skoledramaer.

Omkring 1600 trådte renessansedramatikeren P. C. Hooft frem, som i sine til dels lyriske og vanskelig spillbare stykker fulgte Seneca-tradisjonen som ellers i europeisk teater. Samtidig med ham prøvde Gerbrand A. Bredero å skape en nederlandsk komedie på grunnlag av den gamle farsen; han skrev også en rekke novellistiske dramaer. Som den største dramatikeren regnes den sørnederlandske emigranten Joost van den Vondel, som satte sitt preg på teateret i nesten 50 år. I 1638 ble det berømte teateret i Amsterdam innviet med hans lokalhistoriske drama Gysbreght van Aemstel, som kom til å danne en unik teatertradisjon ved at stykket årlig til henimot 1970 ble gitt som nyttårsforestilling i Amsterdam. To år senere kom hans bibelske David-tragedie Gebroeders som den første i Europa med Sofokles som forbilde.

Teatersjefen Jan Vos støttet Vondel og oppførte hans tragedier. Vos skrev selv godt teater, uten litterære ambisjoner og uten å holde seg til den klassiske tragediens strenge moral, som i dramaet Aran en Titus, som i likhet med Shakespeares drama Titus Adronicus er et blodig skrekkdrama. Hans Medea er i samme stil. Etter et særdeles fruktbart tiår skrev Vondel sine siste tragedier i en nesten moderne stil i 1667, og satte punktum for den rike nederlandske gullalder. Bare to år senere ble selskapet Nil Volentibus Arduum (Intet er vanskelig for den som vil) stiftet, og innledet epigontiden i nederlandsk teater og litteratur.

Den franske tragedie ble nå forbildet, og kom til å prege størsteparten av 1700-tallet. Et lyspunkt var komediedikteren Pieter Langendijk, som Holberg må ha kjent da han bodde et år i Amsterdam. Mot slutten av 1700-tallet kommer for en gangs skyld innflytelse fra Tyskland, nærmere bestemt fra Klopstock og den tyske Sturm und Drang. Rhijnvis Feith forsøkte å forene disse impulser med ortodoks kalvinisme og sterk sentimentalitet i en borgerlig tragedie. I det kalvinistiske miljøet ble han tidens folkedikter. På 1700-tallet ble teatrene i Amsterdam og Haag i perioder benyttet av flamske ensembler fra Brussel, som på den tid opplevde en blomstringstid for nederlandsk-språklig teater. Det var i en slik periode den store teaterbrannen i Amsterdam fant sted i 1772. Et nytt teater stod ferdig i 1774, på samme sted som det nåværende, Stadsschouwburg, ble bygd i 1894. Rotterdam fikk eget teater i 1772, men utviklet ingen egen teaterkultur. Haag fikk teater allerede i 1708; det nåværende, Koninklijke Schouwburg, skriver seg fra 1804 og virket gjennom hele 1800-tallet som et tospråklig fransk/nederlandsk teater. For øvrig var Amsterdam sentrum, der man som reaksjon på det overfladiske repertoaret i 1870-årene gikk til opprettelse av et nytt teaterselskap,Koninklijke Vereniging Het Nederlandsch Toneel. Her ble også Ibsen spilt. En teaterskole og et teatertidsskrift ble også grunnlagt.

Mot slutten av 1800-tallet trådte dramatikeren Herman Heijermans frem med realistisk og naturalistisk dramatikk, som også ble spilt på norske scener. Et nytt teaterselskap ble stiftet, Nederlandsche Tooneelvereniging, hvor regissøren Crispyn satte opp stykker av Ibsen, Hauptmann og Maeterlinck. Nye retninger oppstod, bl.a. naturalisme, symbolisme og ekspresjonisme, og skuespillere som Albert van Dalsum, Eduard Verkade og Willem Royaards gjorde seg sterkt gjeldende.

I 1930-årene gjorde nye politiske strømninger seg gjeldende. Fascistiske grupper greide å stanse en serie oppførelser av en dramatisering av Lagerkvists Bøddelen med Dalsum i tittelrollen. Det var også andre lignende hendelser. Under den tyske okkupasjonen måtte skuespillerne la seg registrere for å kunne fortsette å spille. De fleste nektet dette og gikk i dekning. Etter den annen verdenskrig kom Stanislavskij-metoden inn i nederlandsk skuespillerkunst. På mange måter kan man se klare paralleller mellom norsk og nederlandsk teater. Parallellen brytes imidlertid med det såkalte tomatslaget i 1969, som var et opprør mot det etablerte institusjonsteater. Det resulterte i en egenartet teaterpolitikk fra myndighetenes side.

Den nye teaterpolitikken gikk ut på at de tidligere kompaniene stort sett ble oppløst og en ny støtteordning innført. Den favoriserte etableringen av nye, mindre grupper som i løpet av visse tidsrom måtte dokumentere sin kunstneriske berettigelse for å få videre støtte. Av sentrale grupper i 1970-årene kan nevnes De Appel 1972, ledet av Erik Vos, Werkteater og det politiske Vormingstoneel som hadde som mål å frigjøre sitt publikum sosialt og politisk gjennom dramapedagogikk, samt Sater, Proloog og Theater ter Zijde.

Repertoarkompaniet Centrum ble ledet av Peter Oosthoek, og var spesialisert på ny nederlandsk dramatikk. Utenom det offisielle støtteapparat etablerte Festival of Fools seg i 1975. Dette initiativet kom til å bli forbildet for mange lignende festivaler andre steder i Europa, ikke minst i de skandinaviske landene. Omtrent samtidig lanserte Ritsaert en Cate sitt Michery-teater som baserte seg på å invitere utenlandske regissører og grupper til å arbeide hos seg, noe som fikk stor betydning for den nye eksperimentelle utviklingen som kom i 1980-årene med performance-orientert teater og visuelle dramaturgiformer.

Fra 1980- og 1990-årenes nyskapende teater kan nevnes Hollandia og kompaniet til regissøren og dramatikeren Gerardjean Rijnders i Amsterdam. Andre kompanier er Art and Pro, De Trust og Maatschapij Discordia. Felix Meritis-teateret har i 1990-årene vært ledende når det gjelder å presentere nye teaterformer, og har deltatt i et omfattende samarbeid med tilsvarende produksjonsteatre i Frankfurt, Brussel og Berlin, og i samarbeid med disse vært med på å utgi det firespråklige internasjonale Theaterschrift. I provinsen har en rekke teatre utmerket seg: Toneelgroep Theater i Arnhem, Zuidelijk Toneel Globe i Eindhoven og Groot Limburgs Toneel i Maastricht, hvor det også finnes en teaterskole.

Nederlandsk teater har i hele etterkrigstiden hatt støtte fra flamsk teater, idet dyktige flamske regissører og skuespillere har arbeidet ved nederlandske teaterselskaper. Dessuten har vår tids fremste nederlandskskrivende dramatiker, flamlenderen Hugo Claus, i lengre tid vært husdikter ved teateret i Amsterdam.

I provinsen Friesland spilles teater på frisisk. Det viktigste profesjonelle teater er det statssubsidierte Tryater (fra ca. 1970) som holder til i hovedstaden Leeuwarden (Ljouwert), men er virksomt over hele provinsen. Det finnes en landsomfattende og godt organisert amatørteaterkjede. Berømte er de årlige monumentale friluftsforestillinger, i den første etterkrigstiden i Beetsterzwaag, senere med Jorwert som viktigste sted, som trekker tilreisende tilskuere fra det øvrige Nederland. Også teaterskole for barn og ungdom.