gravmæle

Eiendommelig for Lilleasias vestlige strøk var den såkalte tumulus med gravkammeret overdekket av en steinkledd, kjegleformet jordhaug på sylindrisk underbygning. Dareios Hystaspes' sønns og andre perserkongers graver tilhørte likeledes denne type. Dessuten ble det i Persia, som i Lilleasia og Fønikia, brukt tårnaktige gravmonumenter, mens Kyros hvilte i en huslignende sarkofag av stein. Denne form for gravmæle, som ble brukt i Lilleasia og andre steder, ble mye brukt ned gjennom tidene.

Etruskernes «kammergraver» la hovedvekten på interiøret; de kunne være hult ut i fjellet, dekket av en kjegleformet jordhaug, eller ha privathusets ytre form og sammen med andre være ordnet i gravgater. Dessuten benyttet etruskerne terrakotta-sarkofager med helfigurer av de avdøde oppå og askeurner av travertin eller alabast.

Karakteristisk for den mykenske kultur var kuppelgravene, mens det i tidlig-gresk tid gjerne ble stilt natursteiner på gravene. Disse ble avløst i den såkalte geometriske periode, iallfall i Attika, av de mannshøye såkalte dipylonvaser av brent leire. Oppreiste plater av marmor og lignende med malte og uthugde dekorasjoner ble senere vanlige over hele Hellas (se stele), og fra 400-tallet fvt. begynte dessuten steinsarkofager med rik skulpturutsmykning å spille en stor rolle.

Kong Mausolos i Halikarnassos lot oppføre et rikt utsmykket gravmæle formet som en åpen søylehall med pyramidetak; etter ham kalles lignende gravmæler mausoleer. Slike fantes i mange variasjoner ved Via Appia utenfor Roma, mens både Augustus og Hadrian ved sine mektige gravanlegg lot seg inspirere av den etruskiske tumulusgrav. I oldkristen tid, til ut på 400-tallet, ble de døde fortrinnsvis lagt i vegg-graver i katakombenes korridorer (cryptae) og kammer (cubiculae), som ble smykket med malte dekorasjoner; man anvendte også vanlige sarkofager.

Kristenhetens sentrale gravmæle ble imidlertid rotunden med Kristi grav og den tilhørende kirkebygning som Konstantin den store bygde på Golgata i Jerusalem. Andre steder ble det skikk at en helgens legeme ble anbrakt i et rom (confessio) under et alter i kirkene, en ordning som førte til innretning av de såkalte krypter. I middelalderen ble det vanlig også å legge hellige personers lik i kunstferdige og kostbare helgenskrin.

Så lenge begravelsene i det katolske Norden var henvist til kirkegården, brukte man ofte steinkister med høye endestykker. Da jordfestelse under kirkegulvet, i korsganger og lignende ble alminnelig, ble gravene dekket etter utenlandsk mønster, for det meste med avlange, trapesformede liksteiner, som fikk innrissede dekorasjoner. Skikken med begravelser under flate liksteiner i kirkegulvet holdt seg i etterreformatorisk tid, mens steinsarkofager eller kister med rikt beslått lær- eller tøytrekk fikk plass i gravkjellere eller særskilte gravkapeller, enten frittstående eller tilbygd kirkehuset. På veggene inne i kirkene hengte man ofte et epitafium.

Særlig etter at bisettelse inne i gudshuset ble avskaffet (for Norges vedkommende i 1805), brukte man på kirkegårdene dels lignende gravplater av stein, støpejern eller lignende, dels forskjellig utformede gravstøtter og kors av stein, jern, tre og så videre. Større allmenne monumenter ble iblant oppstilt, som for eksempel Den ukjente soldats graver etter første verdenskrig.

Likesom hos romerne har man dessuten fått spesielle anlegg for askeurner, se columbarium.