Gravmæle, monument eller minnesmerke reist i forbindelse med en grav eller til minne om en avdød (se kenotaf). Gravmæler forekommer i mange former, i gammel tid ofte som gravhauger, røyser, oppreiste steiner (bautasteiner) eller steinkretser, videre som bygninger, utsmykte stein- og trestøtter o.l. Kongelige gravmæler kunne ofte være rikt utstyrt og anlagt som større bygningskomplekser; best kjent er de egyptiske pyramidene, som var kombinert med store gravtempler. De er utviklet av den enklere mastaba, som inneholdt rom både for den døde og for seremonier i forbindelse med dødskulten.

I Kina spilte gravmælene en viktig rolle i den religiøse kultus, og dødskapeller og -templer var innrettet i forbindelse med gravene; i Nord-Kina er gravhauger mest utbredt, i sør steingraver. Innenfor den islamske kultur kan gravmælene være forbundet med moskeer og tjener til dels også som helgengraver. Den seldsjukkiske, osmanske türbe var likeledes mausoleum. Den indiske stupa, som er utbredt i flere buddhistiske land, inneholder ofte helgenrelikvier og kan i så fall betraktes som gravmæle, mens tsjattrivar indiske kuppelpaviljonger over kenotafer.

Eiendommelig for Lilleasias vestlige strøk var den såkalte tumulusmed gravkammeret overdekket av en steinkledd, kjegleformet jordhaug på sylindrisk underbygning. Dareios Hystaspes' sønns og andre perserkongers graver tilhørte likeledes denne type. Dessuten ble det i Persia, som i Lilleasia og Fønikia, brukt tårnaktige gravmonumenter, mens Kyros hvilte i en huslignende sarkofag av stein. Denne form for gravmæle, som ble brukt i Lilleasia og andre steder, fikk rikelig anvendelse ned gjennom tidene.

Etruskernes «kammergraver» la hovedvekten på interiøret; de kunne være hult ut i fjellet, dekket av en kjegleformet jordhaug, eller ha privathusets ytre form og sammen med andre være ordnet i gravgater. Dessuten benyttet etruskerne terrakotta-sarkofager med helfigurer av de avdøde oppå og askeurner av travertin eller alabast.

Karakteristisk for den mykenske kultur var kuppelgravene, mens det i tidlig-gresk tid gjerne ble stilt utilhugde steiner på gravene. Disse ble avløst i den såkalte geometriske periode, iallfall i Attika, av de mannshøye såkalte dipylonvaser av brent leire. Oppreiste plater av marmor o.l. med malte og uthugde dekorasjoner ble senere vanlige over hele Hellas (se stele), og fra 400-tallet f.Kr. begynte dessuten steinsarkofager med rik skulpturutsmykning å spille en stor rolle.

Kong Mausolos i Halikarnassos lot oppføre et rikt utsmykket gravmæle formet som en åpen søylehall med pyramidetak; etter ham kalles lignende gravmæler mausoleer. Slike fantes i mange variasjoner ved Via Appia utenfor Roma, mens både Augustus og Hadrian ved sine mektige gravanlegg lot seg inspirere av den etruskiske tumulusgrav. I oldkristen tid, til ut på 400-tallet, ble de døde fortrinnsvis lagt i vegg-graver i katakombenes korridorer (cryptae) og kammer (cubiculae), som ble smykket med malte dekorasjoner; man anvendte også vanlige sarkofager.

Kristenhetens sentrale gravmæle ble imidlertid rotunden med Kristi grav og den tilhørende kirkebygning som Konstantin den store bygde på Golgata i Jerusalem. Andre steder ble det skikk at en helgens legeme ble anbrakt i et rom (confessio) under et alter i kirkene, en ordning som førte til innretning av de såkalte krypter. I middelalderen ble det vanlig også å legge hellige personers lik i kunstferdige og kostbare helgenskrin.

Så lenge begravelsene i det katolske Norden var henvist til kirkegården, brukte man ofte steinkister med høye endestykker. Da jordfestelse under kirkegulvet, i korsganger o.l. ble alminnelig, ble gravene dekket etter utenlandsk mønster, for det meste med avlangt trapesformede liksteiner, som fikk innrissede dekorasjoner. Skikken med begravelser under flate liksteiner i kirkegulvet holdt seg i etterreformatorisk tid, mens steinsarkofager eller kister med rikt beslått lær- eller tøytrekk fikk plass i gravkjellere eller særskilte gravkapeller, enten frittstående eller tilbygd kirkehuset. På veggene inne i kirkene hengte man ofte et epitafium. Særlig etter at bisettelse inne i gudshuset ble avskaffet (for Norges vedkommende i 1805), brukte man på kirkegårdene dels lignende gravplater av stein, støpejern osv., dels forskjellig utformede gravstøtter og kors av stein, jern, tre osv. Større allmenne monumenter ble iblant oppstilt, som f.eks. Den ukjente soldats graver etter den første verdenskrig. Likesom hos romerne har man dessuten fått spesielle anlegg for askeurner (se columbarium).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.