Gravstein med due av /NTB Scanpix. Begrenset gjenbruk

gravstein

Lade kirke i Trondheim går tilbake til middelalderen, men gravsteinene vi her ser, er fra nyere tid.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

En gravstein er et minnesmerke reist på eller ved graven til en avdød, se gravmæle. De fleste steiner blir nå formet og polert ved industriell produksjon i steinhoggerier. Noen foretrekker naturstein som ikke er bearbeidet.

Faktaboks

også kjent som:
gravstøtte

Innskriften angir vanligvis navn på avdøde og fødsels- og dødsdato. Ofte har steinene opplysninger om både mann og kone eller andre slektninger som er lagt i samme grav eller ved siden av hverandre. Tidligere var det også, særlig for mennenes vedkommende, vanlig å oppgi yrke eller tittel. Steinene har vanligvis kors eller andre symboler; noen har også dekorative elementer i større eller mindre grad.

Historikk

Kisteformet gravstein fra 1100-tallet ved Nidarosdomen.
Av .
En komplett gravstein fra middelalderen. De to motivfeltene blir delt med navnet på den avdøde: ASBIORN (Asbjørn). I øverste felt sitter Kristus. Han holde en bok i venstre hånd og og løfter høyre hånd til velsignelse. Under ser vi Asbjørn som løfter armene i bønn til Kristus. Steinen er fra 1200-tallet.
Gravsten.
Av .

Gravstein i kleberstein med skåren akantusdekor.

Gravstein

Allerede i jernalderen ble det reist bautasteiner for å hedre avdøde personer. Om noen ble det ristet runer som fortalte at vedkommende hadde dødd i utlendighet.

Med kristendommen ble det slutt med å gravlegge folk på gårdene der de hadde bodd. De avdøde ble nå lagt i graver på en kirkegård. De med høyest rang ble begravd nærmest kirken. I middelalderen var det bare kongelige, adel og andre rike personer som fikk varige gravminner i form av steiner. De eldste bevarte gravsteinene ved Nidarosdomen er fra 1100-tallet og har form som en kiste. Toppen er dekorert med ranker og bladverk. Slike steiner har hatt stående steiner ved endene, som trolig har hatt innskrifter.

Omkring 1200 ble den gotiske stilretningen innført ved byggingen av Nidarosdomen. Det fikk også betydning for gravskikken. Det ble murt steinkister under gulvet, som fikk trapesformede lokk av marmor. Disse hadde innskrifter på en skråfas i kanten av lokket, som var høyere en kirkegulvet. Alle disse steinene har innskrifter, de fleste har også billedlige framstillinger. Motivet er oftest todelt. Nederst er den avdøde avbildet i bønn til Kristus eller en helgen, som er gjengitt i øvre del av steinen. Gravsteiner av marmor ble bare brukt i Trondheim; på Østlandet ble det brukt sandstein, på Vestlandet kleberstein. Testamenter viser at geistlige og andre framtredende personer kjøpte seg gravplasser inne i kirkene.

Mot slutten av 1300-tallet ble formen på gravsteinene endret. Steinene ble rektangulære og store; innskriften ble plassert rundt kanten. De bevarte steinene var laget av kalkstein eller sandstein og ble importert fra Sør-Skandinavia. Den rektangulære typen kom til å dominere gravskikken i nesten 400 år. Det finnes likevel eksempler på trapesformede gravsteiner i Norge helt fram til ca. 1500.

Liggende, rektangulære gravsteiner var i bruk et stykke inn på 1800-tallet. På slutten av 1700- tallet begynte det imidlertid å bre seg en ny skikk med stående gravsteiner ved hodeenden til avdøde, slik de fleste gravsteiner også plasseres i dag.

På 1700- og 1800-tallet ble gravsteinene preget av skiftende stilretninger. Dødningehoder med korslagte ben og timeglass skulle minne om livets forgjengelighet. Kranser, kroner eller palmegrener symboliserte seieren over døden. På 1800-tallet ble det også vanlig med støpte gravminner av jern, det kunne være liggende jernplater eller stående kors med innstøpt tekst.

Masseproduksjon av gravsteiner begynte i andre halvpart av 1800, men den industrielle produksjon skjøt for alvor fart først etter første verdenskrig. EideNordmøre ble et senter for denne virksomheten. Tilgang på flere steinsorter og teknologisk utvikling har gjort at det nå lages flere typer gravsteiner. Symbolbruken har også endret seg, idet korset og andre kristne symboler ikke har en så framtredende plass som før.

Gravferdsloven

Etter siste krig kom en ny gravferdslov og vedtekter for kirkegårdene. Gravsteinene skulle ha en maksimal lengde og bredde, noe som gjorde at kirkegårdene fikk rekker av svært like steiner. Ifølge gjeldende bestemmelser skal ikke høyde og bredde overstige 150 og 85 cm.

I Norge blir gravsteinene fjernet når fredningstiden på 15 eller 20 år er opphørt, eller de pårørende ikke lenger betaler festeavgiften. Bare i Oslo fjernes det årlig ca. 500 gravsteiner, som blir senket i sjøen eller benyttet som fyllmasse i havneområdet. Gravsteinene er også viktige kulturminner; de eldste er vernet gjennom lovverket.

Litteratur

  • Ekroll, Øystein (2001). Her hvilir...Nidarosdomens gravsteinsutstilling. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag.
  • Klüwer, Lorentz Diderich (1823). Norske Mindesmærker. Christiania.
  • Lange, Bernt C. (1955). Østnorske gravmonumenter fra tidlig middelalder. Viking bind XIX. Oslo.
  • Syrett, Martin (2002). The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim. Volum I and II. Tapir Akademisk Forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg