Fransk Polynesia

Fransk Polynesia er et fransk oversjøisk land sør for ekvator i det sentrale Stillehavet, omtrent midtveis mellom Australia og Sør-Amerika. Landdelen av territoriet består av 118 øyer fordelt på fem øygrupper mellom 7 º og 27 º sørlig bredde og 134 º og 155 º vestlig lengde. Fransk Polynesia har selvstyre på de fleste områder, men FN regner Fransk Polynesia som et ikke-selvstyrt område. Hovedstad er Papeete.

Navnet Polynesia er en konstruksjon fra 1700-tallet som består av de to greske ordene ‘poly’ (mange) og ‘nesos’ (øy).

Offisiell nasjonalsang er ‘La Marseillaise’; lokal nasjonalsang er ‘Ia Ora ‘O Tahiti Nui’ (‘Lenge leve Tahiti Nui’).

Fransk Polynesia består av vulkanske øyer og atoller. Høyeste punkt er Mont Orohena, 2241 meter over havet, på den største øya Tahiti.   

Fransk Polynesia inndeles i 5 øygrupper: Selskapsøyene, Tubuaiøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.

Selskapsøyene, som utgjør to femdeler av Fransk Polynesias landareal, er inndelt i de to øygruppene Windwardøyene, Îles du Vent, med blant annet Tahiti og naboøya Moorea, og LeewardøyeneÎles sous le Vent, med blant annet Bora-Bora og atoller.

Tubuaiøyene, som også kalles Australøyene, har fem hovedøyer, blant annet Tubuai, med lave fjell av vulkansk opprinnelse.

Marquesasøyene nordøst for Tahiti har øyer i en nordlig og en sørlig gruppe. Noen øyer er av vulkansk opprinnelse og har bratte kyster.

Tuamotuøyene ligger øst for Selskapsøyene og er atoller med Rangiroa og Fakarava som de to største.

Gambierøyene sørøst for Tahiti er høye og vulkanske. Mangareva er hovedøy.

De vulkanske øyene har spisse fjell og dype og trange daler med vassdrag, jordsmonnet er fruktbart. Kystripene er smale med korallrev utenfor. Atollene har beskjedent og saltholdig jordsmonn.

Klimaet er tropisk. Gjennomsnittlig årstemperatur er 27 ºC. Den varierer fra 21 ºC i den kjølige og tørre årstiden (mai-oktober) til 30 ºC i den varme og våte årstiden (november-april). Det regner mest på østkystene. Tropiske sykloner inntreffer.

På de vulkanske øyene er det tett vegetasjon langs kysten og i dalene innover, og her og på kystslettene finnes blant annet kokospalme, brødfrukttre og mangotre. Skog utgjør 43,7 prosent av landarealet (2011). På Marquesasøyene er det vernet regnskog. De høyeste øyene har tåkeskog med trebregner, og på Tahiti er det tropisk subalpin skog. Av 893 arter av karplanter finnes 58 prosent bare i Fransk Polynesia. Det dyrkes blant annet banan, yams, sitrusfrukter, taro, sukkerrør, ananas, kaffe og en vaniljeorkidé. Mange plantearter er innført.

Det er ingen opprinnelige pattedyr. Geit, sau, gris, katt, hest, kveg og rotter er innført. 27 arter av sjøfugler hekker på øyene. Det er en rik fauna i havet med blant annet mer enn 20 hvalarter, flere arter av havskilpadder, mer enn 1000 fiskearter og 176 korallarter. Havet omkring øyene ble reservat for marine pattedyr i 2002 og i 2012 ble verdens største haireservat opprettet.

Atomprøvesprengninger på Mururoa og Fangataufa 1966-1996 førte til miljøproblemer og store protester. Natur på Selskapsøyene trues av utbygging og korallrev av forurensning og sedimentering. 

67 av de 118 øyene i Fransk Polynesia er bebodde. Polynesiere utgjør 78 prosent, kinesere 12 prosent og franskmenn 10 prosent av befolkningen. Omkring 70 prosent av befolkningen lever på Tahiti. 55,7 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2017). Hovedstad og eneste store by er Papeete.

Offisielt språk er fransk, som tales av 70 prosent av innbyggerne. Ulike polynesiske språk tales av 28,2 prosent av innbyggerne (2017).

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 79,8 år for kvinner og 75,1 år for menn (2017).

54 prosent av befolkningen er protestanter og 30 prosent er romersk-katolikker. 6 prosent er uten religion.

Fransk Polynesia er et parlamentarisk demokrati og et oversjøisk land i republikken Frankrike, med en stor grad av selvstyre. Franske myndigheter ivaretar forsvars- og utenrikspolitikk, pengepolitikk, lovgivning og rettshåndhevelse, immigrasjon og universitetsutdannelse.

Det er 48 kommuner fordelt på 5 administrative enheter; Selskapsøyene (Îles Sous-le-Vent og Îles du Vent), Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.

Statsoverhode er Frankrikes president som er representert av en høykommissær. Øyenes styre ledes av en president valgt av parlamentet for 5 år og med ubegrenset adgang til gjenvalg. Parlamentet, Assemblée de la Polynesie Française, har 57 medlemmer.

Valgene til nasjonalforsamlingen holdes i to runder. I andre runde velges 38 medlemmer for 5 år direkte ved forholdstallsvalg. Partiet som har fått flest stemmer får 19 medlemmer i tillegg. Fransk Polynesia sender tre deputerte til den franske nasjonalforsamling og to representanter til det franske senatet; disse er valgt i alminnelige valg.

Frankrike har stasjonert sjø- og luftstyrker, samt en liten hæravdeling, i Fransk Polynesia. Det er en konfliktlinje mellom tilhengere av selvstyre og fortsatt tilknytning til Frankrike, og tilhengere av selvstendighet.

Fransk Polynesia er medlem av blant annet Pacific Community og av Pacific Islands Forum. Det er ikke medlem av EU, men innbyggerne er i prinsippet EU-borgere.

Marquesasøyene ble befolket omkring 200 fvt. Folk derfra bosatte seg på Selskapsøyene omkring 300 evt. Øyene utgjorde ingen politisk enhet før europeere kom. Ferdinand Magellan seilte forbi Tuamotuøyene i 1521. Briten James Cook kom til Tahiti i 1769. Øyene fikk stadig oftere besøk av sjøfolk og handelsmenn, og særlig Tahiti fikk et godt ry.

Europeere drev misjonsvirksomhet fra slutten av 1700-tallet. Frankrike overtok øyene og opprettet protektoratet ‘Etablissements des français en Océanie’ (EFO) i 1842. Selskapsøyene, Marquesasøyene og Gambierøyene ble fransk koloni i 1880. Befolkningsgruppen av blandet polynesisk og europeisk opprinnelse ble gradvis større, og kinesere som innvandret ga europeiske handelsmenn konkurranse. Forsøk på plantasjedrift i andre halvdel av 1800-tallet mislyktes. Matmangel, sykdommer, alkoholkonsum og interne kriger reduserte folketallet.

Papeete ble beskutt av to tyske kryssere i september 1914. Under andre verdenskrig var de franske øyene i Polynesia på De frie franske styrkers side fra 1941.

Under og etter andre verdenskrig var det mange utflyttere fra de mindre øyene til Tahiti. I 1946 ble EFO et oversjøisk fransk territorium. Det fikk navnet Fransk Polynesia i 1957. I tidsrommet 1963-1996 gjennomførte Frankrike mer enn 200 atomprøvesprengninger på atollene Mururoa og Fangataufa. I 1984 fikk Fransk Polynesia utvidet indre selvstyre og eget flagg og riksvåpen ble innført. Fransk Polynesia ble fransk oversjøisk kollektivitet i 2003 og fikk året etter status som oversjøisk land i den franske republikk. Det hersker strid om tilknytningen til Frankrike og det har vært en rekke regjeringsskifter siden 2004. Édouard Fritch er Fransk Polynesias president siden 2014.

Jordbruk utgjør 2,5 prosent av BNP (2009) og sysselsetter 13 prosent (2013). Det dyrkes blant annet kopra, frukt, grønnsaker, kaffe og vanilje. Noni-juice eksporteres.

Det drives havfiske, kystfiske, lagunefiske, oppdrett av fisk og kreps, samt dyrking av svarte Tahiti-perler.

Industri utgjør 13 prosent av BNP (2009) og sysselsetter 19 prosent (2013); viktigst er lettindustri. Fosfatutvinning ble gjenopptatt i 2014.

Tjenestenæringene utgjør 84,5 prosent av BNP (2009) og sysselsetter 68 prosent (2013), de fleste innen turisme.

EU yter store økonomiske overføringer til Fransk Polynesia og det er en omfattende import av blant annet matprodukter. Fransk Polynesia regnes som relativt velstående.

Det er obligatorisk skolegang for barn i alderen 6-16 år. 4-årig yrkesrettet skolegang gis fra elever har fylt 13 år og videregående opplæring for elever i alderen 16-18 år. Fransk Polynesias universitet ligger i Punaauia på Tahiti. Det er flere forskningsinstitusjoner og egne språkakademier.

På 1960- og 1970-tallet ble en egen franskpolynesisk litteratur utviklet. Blant kjente forfattere er poeten og dramatikeren John Mairai (1945-), poeten Flora Devatine (Vaitare) (1942-) og romanforfatteren Célestine Hitiura Vaite (1966-).

‘Himene tarava’ er polyfonisk sang med religiøst eller verdslig stoff fremført av store grupper. ‘Ute’ er satirisk sang akkompagnert av ukulele eller gitar. ‘Ori tahiti’ er tahitisk dans som fremføres av store grupper dansere. Det danses også blant annet ‘pao’a’ og ‘hivinau’’til trommerytmer, samt fortellerdans, sirkeldans og ‘tamure’. Ukulele og gitar brukes også i moderne franskpolynesisk populærmusikk.

Det flettes blant annet matter, vesker og kurver, og det lages treskulpturer.

Kulturfestivalen ‘Heiva i Tahiti’ arrangeres i Papeete i juli hvert år og på Marquesasøyene arrangeres kulturfestivalen ‘Matavaa o te Fenua Enata’. ‘Salon du livre’ er en årlig litteraturfestival i Papeete. ‘Festival international du film documentaire’ arrangeres årlig.

En dagsavis og to ukeaviser utgis på øyene, og det er tre fjernsynsstasjoner og flere radiokanaler.

Surfing, dykking, steinløfting, kappseiling med utriggerkano, andre tradisjonelle idretter som klatring i palmer og kappløp med frukt, samt petanque, rugby, fotball og strandfotball, er populære sportsgrener.

Norge har en honorær konsul i Papeete.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.