Dykking, det å oppholde seg under vann, omfatter alt fra fridykking uten lufttilførsel (se sportsdykking), til yrkesdykking på mange hundre meters dyp. Skader, se dykkerskader, dykkeulykker.

Se også artikler om andre dykkende organismer enn mennesket, f.eks. fugler (Flukt, åndedrett, dykking), fisk (Ånding, oppdrift), hvaler (Respirasjon).

Dette er en forholdsvis ny form for dykking og er basert på prinsipper som er nokså forskjellige fra den tradisjonelle dykking med tyngre drakter. Den har således åpnet nye muligheter innen dykking og har i tiden etter den annen verdenskrig gjennomgått en sterk utvikling og fått stor utbredelse, fremfor alt som en ny fritids- og sportsgren som nå dyrkes av et stort antall mennesker (sportsdykking). Også som ervervsmessig dykking har froskemannsdykkingen etter hvert fått stor betydning, f.eks. ved redningsaksjoner, undersøkelse av skipsbunner, undervannsarkeologi, zoologisk forskning o.l.

Det anvendes mange forskjellige slags drakter og forskjellig pusteutstyr. Våtdrakt er en tettsittende drakt av cellegummi der vannet blir varmet opp av kroppstemperaturen. Tørrdrakt holder varmen i kroppen ved hjelp av en tørr vams under drakten. Ved sportsdykking har dykkeren en maske med glass foran nese og øyne, men ved kommersiell dykking og ved store dyp brukes enten helmaske eller hjelm med kommunikasjon til overflaten. På føttene brukes svømmeføtter (derav betegnelsen froskemann). De første, primitive oksygenapparater som ble benyttet av britiske og italienske froskemenn under den annen verdenskrig, var forløpere for det moderne utstyr ved lettdykking. Oksygenapparater brukes nå bare til militær angrepssvømming fordi de ikke gir bobler på overflaten. Til sivil og militær froskemannsdykking (unntatt angrepssvømming) brukes det i Norge pressluftapparater. Dykkeren er selvforsynt med luft fra en eller to stålflasker, f.eks. to 10-liters flasker med et fyllingstrykk på ca. 20 000 kPa (200 kp/cm2), som tilsvarer 4000 l luft under normalt trykk. Ved moderat arbeidsbelastning regnes det med et luftforbruk på ca. 20–30 l per minutt ved overflaten. Forbruket øker så med like meget for hver 10 m dybde. Ved langvarige arbeider eller ved dypdykking benytter froskemenn også slangeforbindelse til overflaten, men de bærer like fullt eget apparat som kan kobles inn ved opphør i lufttilførsel fra overflaten.

Den sentrale delen i pressluftapparatet er pusteventilen, som ble utviklet av Cousteau og Gagnan 1942. Den gir dykkeren i hvert åndedrag nøyaktig den luftmengde han ønsker, med samme trykk som det omgivende vanntrykk. Pusteventilen muliggjør således mindre luftforbruk enn ved hjelmdykking med konstant luftgjennomstrømning. Froskemannens øvrige utstyr er oppstigningsvest, dybdemåler, dekompresjonsmeter, dykkerur, vektbelte og kniv. Oppstigningsvesten er dykkerens «fallskjerm». Den kan på et øyeblikk fylles med luft og gi dykkeren en positiv oppdrift som raskt bringer ham til overflaten. Dekompresjonsmeteret gir dykkeren mulighet for direkte å lese av og kontrollere sin etappevise oppstigning etter langvarige dypdykk. Imidlertid forsøker dykkere i størst mulig utstrekning å unngå dekompresjon ved å avpasse bunntiden etter dybden, slik at maksimal hastighet, 18 m/min, kan holdes fra bunnen direkte til overflaten. Ved ervervsmessig dykking kreves det i tillegg at dykkeren har toveis radiokommunikasjon med dykkerleder på overflaten, at det finnes en reservedykker klar med eget utstyr, samt at det ved all dykking dypere enn 24 meter og ved planlagt dekompresjon lengre enn 35 minutter skal være overflatetrykk-kammer på arbeidsplassen.

Betegner dykking til dyp større enn ca. 20 meter. Ved dypdykking opptrer en rekke fenomener som gjør slik dykking vanskelig, se dykkerskader. Vanskelighetene tiltar med dybden. Dykking til ca. 150 meter regnes som kurant; ca. 400 meter regnes som den nedre grense for kommersiell dykking. I Norge er grensen lavere. Ved høyt trykk øker pustegassens tetthet og til slutt kreves nesten hele dykkerens energi for å dra pusten. Eksperimentelle dykk har vært gjennomført helt ned til 700 meter, med en pustegassblanding av hydrogen, helium og oksygen (også kalt hydreliox).

Man har etter hvert klart å finne tekniske hjelpemidler som gjør det mulig delvis å omgå problemene.

Det anvendes spesielle pustegasser hvor nitrogen i det vesentlige er erstattet av en blanding av edelgasser og hydrogen. Hovedbestanddelen er helium. Oksygeninnholdet reguleres etter dybden, slik at antall gram per liter gass er omtrent konstant. Ved å endre sammensetningen av pustegass under dekompresjonen, kan tiden for denne kortes ned. Gasspusting er begrenset til dyp på maksimum 1000 m, men får neppe nevneverdig praktisk betydning på større dyp enn 300–400 m.

Ved å bruke lungene som en slags gjeller, og «puste» en væske med oppløst oksygen, har man løst de problemene som er forbundet med pusting av gass med høyt trykk. Det eksperimenteres med metoden på dyr, og den synes i prinsippet brukbar, kanskje helt ned til 4000 m. Imidlertid er de kjemiske reaksjoner i kroppen trykkavhengige, og man vet ikke hvor toleransegrensen går. Skadelige fysiologiske virkninger ved høye trykk kan tenkes å gjøre væskepusting lite interessant.

Den heliumholdige pustegassen har ved dykking til store dyp mye større varmekapasitet og varmeledningsevne enn vanlig luft. Det er viktig at gassen har den nøyaktig riktige temperatur. Bare noen få grader for høy eller for lav temperatur er livsfarlig for dykkeren. Nøyaktig temperaturkontroll av gassen inngår derfor i all dypdykking. Dessuten oppvarmes drakten, oftest med varmt vann tilført med slange fra en dykkerklokke i nærheten.

Når en dykker som puster heliumgass ved høyt trykk taler, blir stemmen så forvrengt at talen blir helt uforståelig. Visse elektroniske apparater kan til en viss grad kompensere dette.

Ved dykking til store dyp inneholder hvert åndedrag omtrent like mange liter gass som normalt, men pga. trykket blir den absolutte mengden meget stor; ved 150 meter 15 ganger det normale. Forbruket av helium blir da en betydelig omkostning, og man har derfor utviklet systemer hvor gassen sirkuleres via hjelmen og et renseapparat som fjerner karbondioksid og justerer fuktighet og oksygeninnhold.

Den første brukbare dykkerdrakten ble konstruert allerede på slutten av 1830-årene av ingeniøren August Siebe, som i prinsippet har den samme utformingen som dagens drakter. Den er laget av vanntett lerret med inngang i halsen. Her påmonteres en brystplate av metall, og til denne festes igjen hjelmen. Drakten har stort volum, og for å kompensere oppdriften er dykkeren utstyrt med store rygg- og brystlodd og med blystøvler som holder ham på rett kjøl. Til sammen veier et komplett, moderne hjelmdykkerutstyr 80–100 kg. Hjelmdykkeren har en kontinuerlig luftgjennomstrømning i drakten via slanger fra overflaten, fra kompressor eller batteri. Fra hjelmen går utåndingsluften ut i vannet gjennom en regulerbar ventil. Med denne kan dykkeren selv øke eller redusere oppdriften. Hjelmen er utstyrt med telefon.

Ved dykking til beskjedne dyp kan dykkeren gå raskt opp og deretter inn i et trykk-kammer hvor han settes under trykk igjen, og så dekomprimeres der i stedet for å foreta en langsom oppstigning i sjøen. Ved dykking til noe større dyp føres dykkeren ned med en dykkerklokke og opererer fra den. Når han skal opp, skjer det i klokken. Den stenges av mot vannet slik at den står under fullt trykk til den kommer opp og kan kobles til en trykktank, et dekompresjonskammer, som dykkeren går inn i. Her senkes trykket gradvis etter bestemte tabeller, som tar hensyn til hvor dypt dykkeren har vært, og hvor lenge. Det kalles bounce diving fordi oppholdet under trykk er kortvarig.

Ved dykking til større dyp blir forholdet mellom nyttig arbeidstid og dekompresjonstid meget uøkonomisk. Man lar da være å dekomprimere etter hvert dykk. Dykkeren sover og spiser i sitt trykk-kammer, og først når oppgaven etter dager eller uker er ferdig, eller han skal avløses, foretas dekomprimering. Dekompresjonstiden avhenger av dypet, ca. et døgn for hver 30 meter. Denne teknikken kalles metningsdykking, fordi dykkeren er mettet (står i likevekt) med pustegassen. Ved dypdykking brukes alltid hjelm og kabel- og slangeforbindelse til dykkerklokke like ved arbeidsstedet. I den befinner det seg en annen dykker.

Ved panserdykking (også kalt Atmospheric Diving Suit, ADS) har dykkeren en hard drakt med bøyelige ledd. Den kan motstå vanntrykket slik at det inne i drakten kan råde normalt trykk. Dermed fjernes alle de problemer som er forbundet med den foran beskrevne dypdykking. Tidligere utgaver av drakten var meget tung og vanskelig å bevege seg i – dykkeren kunne ikke svømme, bare bevege seg på bunnen. Det har blitt utviklet en drakt basert på moderne materialer og med oljefylte ledd som er brukbar ned til 450 meter (Newsuit). Med propellere montert på drakten kan dykkeren bevege seg fritt i vannet.

Bruk av dykkere på store dyp er kostbart, ofte ineffektivt og dessuten farefullt. Etter hvert som petroleumsutvinning og legging av transportrør har foregått på stadig større dyp har man utviklet fjernstyrte systemer for inspeksjon, montering, betjening, reparasjon og vedlikehold som er uavhengig av dykkere. Det er utviklet metoder for reparasjon av rør på havbunnen, basert på fjernstyrt manipulator-teknologi. Blant de viktigste teknikker er: ubemannede fjernstyrte roboter (ROV; Remote Operated Vehicles), fjernstyrte undervanns-vedlikeholdssystemer (ROMV; Remote Operated Maintenance Vehicle) samt fjernstyrte verktøysystemer (ROT; Remote Operated Tools). Disse ubemannede undervannsinnretningene er utstyrt med kabelstyring og fjernsyn. Operatøren kan da følge og dirigere arbeidet fra et kontrollrom på overflaten.

Arbeidsoperasjonene kan utføres ved hjelp av manipulatorarmer med spesialverktøy eller «skreddersydde» spesialrigger som kan utføre standardjobber. For manøvrering, orientering og gjenfinning av arbeidsstedet anvendes akustisk system basert på lydgeneratorer og mikrofoner. Den tid lyden tar fra generatoren (pinger, beacon, transponder) er et mål for avstanden. Med tre sett kan posisjonen under vann bestemmes nøyaktig. Siktbarheten under vann er ofte meget dårlig, og bruk av lyskastere eller fjernsyn er derfor ofte vanskelig eller umulig. Ved hjelp av sonarsystemer basert på ekkofenomener kan man da likevel få et grovt bilde av omgivelsene.

Ved dykkerløse systemer er det gjerne to sett av alle viktige komponenter, slik at reserven automatisk trer i funksjon om en del skulle svikte.

I forskrift om dykking av 30. nov. 1990, er det stilt krav for alle typer ervervsmessig dykking, både til utdannelse av dykkere og til sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Alle som skal utføre ervervsmessig dykking, må på forhånd ha gjennomført grunnkurs i dykking. Dette kurset varer i 14 uker og kan gjennomføres ved Statens Dykkerskole i Bergen eller ved Norsk Yrkesdykkerskole på Nesodden.

Ved kgl. res. 30. jan. 1959 om ervervsmessig dykking med hjelm og slange er det stilt krav om utdannelse av dykkere og om sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Sertifikat utstedes av Direktoratet for Statens Arbeidstilsyn. Hjelmdykkerutdannelse og klokkedykkerutdannelse gis i Norge bare ved Statens Dykkerskole i Bergen. Kursets varighet er 16 uker. Olje- og energidirektoratet utsteder to typer sertifikat: Sertifikat for overflateorientert dykking, ned til 50 m, og sertifikat for klokkedykking, uten dybdebegrensning. Til anleggsdykkere stilles strenge krav mht. helse og evne til å tåle store fysiske og psykiske påkjenninger.

Viktige institusjoner for dykking i Norge er blant andre Norsk Undervannsintervensjon (NUI), Thelma, Statens Dykkerskole, Norsk Yrkesdykkerskole, Sjøforsvaret, Haukeland sykehus og SINTEF UNIMED.

4500 f.Kr. Tidligste opptegnelser fra fridykking etter perler
1200 f.Kr Dykkere ble brukt ved militære operasjoner under Trojanerkrigen
900 f.Kr. Assyriske tegninger beskriver en tidlig utgave av dykkerutstyr
480 f.Kr. Xerxes brukte dykkere for å berge last og utstyr fra sunkne skip
400 f.Kr. Kvinnelige fridykkere fra den nordvestre del av stillehavskysten sanker skjell og sjøvekster fra havbunnen
320 f.Kr. Den første dykkerklokken ble angivelig brukt av Alexander den Store: Han skal ha blitt senket ned til bunnen av Bosporos-stredet i en stor glasskrukke, men det er usikkert om man på den tiden hadde tilgjengelig teknologi til å produsere en slik stor glasskrukke som kunne tåle trykket
300 f.Kr. Aristoteles beskrev sprengt trommehinne hos dykker
1535 Guglielmo de Lorena konstruerte en dykkerklokke som ble brukt av dykkere for å undersøke havarerte lektere
1578 Engelskmannen William Bourne beskrev primitiv undervannsbåt i sin bok Inventions or Devices
1620 Cornelius Drebbel utviklet en én-atmosfæres dykkerklokke; i hovedsak forløperen til den moderne undervannsbåt
1663 Ved hjelp av en dykkerklokke hevet dykkere kanoner fra vraket av det svenske krigsskipet «Wasa» som befant seg på 30 meters dyp
1670 Robert Boyle beskrev for første gang symptomer på dekompresjonsskade ved «bobler i øyet på en slange i vakuum»
1680 Giovanni Borelli fra Italia beskrev et selvforsynt pusteapparat laget av lær
1691 Edmund Halley forbedret dykkerklokkekonseptet ved å fornye luften i dykkerklokken ved hjelp av et system med luftfylte tønner som ble senket ned til dykkerklokken
1715 Engelskmannen John Lethbridge utviklet en av de første armerte dykkerdrakter, konstruert som en tønne av tre, med vinduer av glass og åpninger for armene. Betegnes «semi-atmospheric» pga. armene som er utsatt for omgivende trykk
1774 Freminet, en fransk vitenskapsmann dykket til 15 meter og oppholdt seg der i en time ved hjelp av en dykkerhjelm som ble forsynt med komprimert luft gjennom en slange fra overflaten
1797 K.H. Klingert fra Tyskland presenterte den første dykkerhjelm og -drakt forsynt med luft fra en kompressor/pumpe
1825 William H James konstruerte et selvforsynt dykkerapparat
1828 Den første praktisk anvendelige åpne dykkerdrakten forsynt med luft fra overflaten ble tatt i bruk i England av brødrene John og Charles Dean
1837 August Siebe utviklet den første lukkede dykkerdrakten med utpustingsventil i dykkerhjelmen
1841 Pol og Wathelle fra Frankrike beskrev behandling av dekompresjonssyke (dykkersyke) ved hjelp av re-komprimering
1844 Henri Milne-Edwards fra Frankrike gjennomførte de første undervannstudier av marint liv, i Messina-stredet utenfor Sicilia
1865 Franskmennene Benoit Rouquayrol og Auguste Denayrouze utviklet et pusteapparat med en automatisk tilførselsregulator og luftforråd for ryggmontering på dykkeren
1871 Paul Bert påviste at bobler i vev etter dekompresjon i hovedsak består av nitrogen
1879 Engelskmannen Henry Fleuss bygget det første lukkede selvforsynte oksygenapparat
1892 Franskmannen Louis Boutan tok de første undervannsfotografier. I 1899 senket han et kamera ned til femti meter der han ved hjelp av fjernstyrt teknikk tar en rekke fotografier
1913 Neufeldt & Kuhnke, et Tysk konstruksjonsfirma, patenterte en panserdrakt med kuleledd i armer og ben. Det norske sjøforsvaret startet det første dykkerkurs
1924 Franskmannen Yves Le Prieur utviklet en manuelt operativt selvforsynt ventil for pressluftapparat. Den britiske oppfinneren Joseph Peress bygget en panserdrakt med oljefylte ledd i armer og bein
1927 Helium til bruk som pustegass for dykking gjennomgikk de første tester i USA
1928 Robert Davis konstruerer den første dykkeklokke med innvendige luker for å beholde trykket under transport til overflaten
1930 Dykkere med panserdrakter berget fem tonn gullbarrer fra Egypt som lå på 130 meters dyp utenfor kysten av Frankrike
1935 Louis de Corlieu markedsførte svømmeføtter av gummi i Frankrike. Albert R. Behnke påviste at nitrogen i komprimert luft er grunnen til narkose ved dykking med luft til større dyp enn 40 meter
1937 Den amerikanske ingeniøren Max Nohl dykket til 420 fot (128 meter) i Lake Michigan med en pustegass laget av oksygen og helium (heliox). To amerikanere gjennomførte et dykk til 500 fot (152 meter) med heliox som pustegass
1939 Ubåten USS Squalus havarerte på 74 meters vanndyp utenfor Portsmouth, New Hampshire, men heves i løpet av de neste fire månedene: Hevingen markerte starten for dykking med heliox som pustegass for ordinær dykking
1943 Franskmennene Jacques-Yves Cousteau og Emile Gagnan fullførte utviklingen av automatisk vannlunge for komprimert luft (pusteventil). Ventilen ble brukt for dykking ned til 64 meter i Middelhavet
1948 Det norske sjøforsvaret startet dykkerskole i Trondheim
1957 Norges Amatørdykkerforbund ble stiftet
1961 Hannes Keller og Mac Leish dykket med våtdrakt til 222 meter i den sveitsiske innsjøen Maggiore
1962 Hannes Keller setter ny rekord til 305 meter utenfor kysten av California. Prosjektet «Conshelf One», ledet av J. Cousteau, gjennomførte et dykk der to dykkere oppholdt seg i et undervannshabitat på 10 meters dyp i 7 døgn
1963 Conshelf Two: Et habitat på 11 meters dyp i Rødehavet utenfor kysten av Port Sudan huset 5 dykkere i en måned. Et tilsvarende habitat på sjøbunnen huset 3 dykkere på 27 meter i syv dager
1969 Tektite I, sponset av bl.a. NASA og den amerikanske marinen, gjennomførte et prosjekt der 4 dykkere oppholdt seg 60 døgn på 15 meters dyp utenfor De amerikanske Jomfruøyene
1972 COMEX, et fransk undervanns- og serviceselskap, gjennomførte et forsøksdykk i trykkammer til et simulert vanndyp av 610 meter

1974

1975

Første metningsdykk ledet av og utført med norske dykkere på kontinentalsokkelen i Nordsjøen; 6 dykkere oppholdt seg under trykk i 7 døgn og monterte «Brent Spare Bouy Manifold» på 176 meters dyp. Arctic Surveyor, Norges, og verdens, første dynamisk posisjonerte dykkerskip.

Arctic Surveyor i operasjon på Ekofiskfeltet som første offshore DSV for petroleumsvirksomheten.

1976 Oceaneering International, et amerikansk dykke- og serviceselskap, gjennomførte dykk til 439 meter utenfor kysten av Spania med Jim Suit panserdrakt. Franskmannen Jacques Mayol fridykket utenfor Elba til 100 meter; dykket varte i 3 minutter og 40 sekunder
1977 COMEX gjennomførte metningsdykkrekord for kommersiell dykking til 460 meter. Denne rekorden ble senere slått av det samme selskapet med et metningsdykk til 501 meter
1979 Statens Dykkerskole ble opprettet
1980 Ved Duke University Medical Center ble det gjennomført simulert metningsdykk til 650 meter; pustegassen som ble brukt var en blanding av helium, oksygen og nitrogen
1981 Deepex II; 6 dykkere til 510 meter i Nutecs kammeranlegg
1988 COMEX gjennomførte metningsdykk med 6 dykkere til 520 meter i Middelhavet; pustegassen var en blanding av hydrogen, helium og oksygen (hydreliox)
1992 COMEX gjennomførte metningsdykk med en pustegassblanding av hydreliox til 700 meter i et landbasert kammeranlegg i Marseille, Frankrike

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. oktober 2009 skrev Ken Hansen

1. Swede Momsen utviklet den såkalte Momsenlungen (http://www.onr.navy.mil/focus/blowballast/momsen/momsen4.htm)

2. Momsen utviklet også en dykkeklokke som ble brukt under redningen av Squalus' besetning (http://en.wikipedia.org/wiki/USS_Squalus_(SS-192))

3. Steinkehetten (http://en.wikipedia.org/wiki/Steinke_hood)



PS. Dykkeren som gikk ned til Sqaulus for å feste kabelen til Momsens redningskammer brukte vanlig luft, ikke Heliox.

24. juni 2012 skrev Leif Tore Skjerven

Angående Væskepusting synes bemerkningene:

om at metoden synes brukbar

og at det pågår eksperimenter med dyr

å ha liten eller ingen kontakt med virkeligheten.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.