Dykking. Av . Begrenset gjenbruk

dykking

Av /Shutterstock.
Nordsjødykker med dykkerdrakt og ekstern lufttilførsel.
Av /Norsk oljemuseum.

Artikkelstart

Dykking er det å oppholde seg under vann. Dykking omfatter alt fra fridykking uten lufttilførsel (sportsdykking), til yrkesdykking på mange hundre meters dyp.

Froskemannsdykking

Froskemannsutstyr.

Av /KF-arkiv ※.

Froskemannsdykking, også kalt scubadykking (fra engelsk, SelfContained Underwater Breathing Apparatus), er dykking med pressluft- eller oksygenapparat. Dykkeren har med seg komprimert pustegass i en trykkflaske som vanligvis er fastspent på ryggen. Dykkeren puster inn fra tanken via en «demand»-ventil, og puster ut i vannet så det dannes frie bobler. Amatørdykkere, som bruker komprimert luft, bør ikke gå dypere enn 20 m, og de må aldri dykke alene.

Siden midten av 1900-tallet har denne typen dykking gjennomgått en omfattende utvikling og fått stor utbredelse, fremfor alt som en fritids- og sportsgren som nå dyrkes av et stort antall mennesker (sportsdykking). Også som yrkesmessig dykking har froskemannsdykkingen etter hvert fått stor betydning, for eksempel ved redningsaksjoner, undersøkelse av skipsbunner, undervannsarkeologi, zoologisk forskning og lignende.

Utstyr

Det anvendes mange forskjellige slags drakter og forskjellig pusteutstyr. Våtdrakt er en tettsittende drakt av cellegummi der vannet blir varmet opp av kroppstemperaturen. Tørrdrakt holder varmen i kroppen ved hjelp av en tørr vams under drakten. Ved sportsdykking har dykkeren en maske med glass foran nese og øyne, men ved kommersiell dykking og ved store dyp brukes enten helmaske eller hjelm med kommunikasjon til overflaten. På føttene brukes svømmeføtter (derav betegnelsen froskemann).

Dykkeren er selvforsynt med luft fra en eller to stålflasker, for eksempel to flasker à 10 liter, med et fyllingstrykk på cirka 20 000 kPa (200 kp/cm²). Dette tilsvarer 4000 liter luft under normalt trykk. Ved moderat arbeidsbelastning regnes det med et luftforbruk på cirka 20–30 liter per minutt ved overflaten. Forbruket øker så med like mye for hver tiende meter dybde. Ved langvarige arbeider eller ved dypdykking benytter froskemenn også slangeforbindelse til overflaten, men de bærer like fullt eget apparat som kan kobles inn ved opphør i lufttilførsel fra overflaten.

Den sentrale delen i pressluftapparatet er pusteventilen, som ble utviklet av Cousteau og Gagnan i 1942. Den gir dykkeren i hvert åndedrag nøyaktig den luftmengde han ønsker, med samme trykk som det omgivende vanntrykk. Pusteventilen muliggjør på den måten mindre luftforbruk enn ved hjelmdykking med konstant luftgjennomstrømning.

Froskemannens øvrige utstyr er oppstigningsvest, dybdemåler, dekompresjonsmeter, dykkerur, vektbelte og kniv. Oppstigningsvesten er dykkerens «fallskjerm». Den kan på et øyeblikk fylles med luft og gi dykkeren en positiv oppdrift som raskt bringer ham til overflaten. Dekompresjonsmeteret gir dykkeren mulighet for direkte å lese av og kontrollere sin etappevise oppstigning etter langvarige dypdykk. Imidlertid forsøker dykkere i størst mulig utstrekning å unngå dekompresjon ved å avpasse bunntiden etter dybden, slik at maksimal hastighet, 18 m/min, kan holdes fra bunnen direkte til overflaten. Ved yrkesdykking kreves det i tillegg at dykkeren har toveis radiokommunikasjon med dykkerleder på overflaten, at det finnes en reservedykker klar med eget utstyr, samt at det ved all dykking dypere enn 24 meter og ved planlagt dekompresjon lengre enn 35 minutter skal være overflatetrykk-kammer på arbeidsplassen.

Snorkeldykking

Snorkeldykking er dykking hvor man puster gjennom et rør som går opp til overflaten. Trykket i luftveiene og i lungenes alveoler vil da forbli omtrent uendret. Denne metoden egner seg bare til svært grunne dykk, ned til 1,5 meter. Snorkelen fører til økt motstand mot luftstrømning og økt dødromsventilasjon. Dykkeren kaster bort mye av pustearbeidet ved å flytte luft ut og inn av et rør hvor det ikke skjer gassveksling. I tillegg vil brystkassen og lungene bli komprimert av vanntrykket utenfor kroppen. Det blir tyngre å øke lungevolumet ved hvert innpust.

Under snorkeldykking vil trykket i blodårene inne i brystkassen være relativt lavt fordi lungene er i direkte kontakt med luften på havets overflate. Derved vil en del av blodvolumet forflytte seg fra nedsenkede kroppsdeler til lungene og gi opphopning (stuvning) av blod i lungekretsløpet. Dette kan i verste fall føre til lungeødem.

Dypdykking

Dypdykking er dykking til dyp større enn cirka 20 meter. Ved dypdykking opptrer en rekke fenomener som gjør slik dykking vanskelig. Vanskelighetene tiltar med dybden. Dykking til cirka 150 meter regnes som kurant. Cirka 400 meter regnes som den nedre grense for kommersiell dykking. I Norge er grensen lavere.

Ved høyt trykk øker pustegassens tetthet og til slutt kreves nesten hele dykkerens energi for å dra pusten. Eksperimentelle dykk har vært gjennomført helt ned til 700 meter, med en pustegassblanding av hydrogen, helium og oksygen (også kalt hydreliox).

Man har etter hvert klart å finne tekniske hjelpemidler som gjør det mulig delvis å omgå problemene.

Gasspusting

Det anvendes spesielle pustegasser hvor nitrogen i det vesentlige er erstattet av en blanding av edelgasser og hydrogen. Hovedbestanddelen er helium. Oksygeninnholdet reguleres etter dybden, slik at antall gram per liter gass er omtrent konstant. Ved å endre sammensetningen av pustegass under dekompresjonen, kan tiden for denne kortes ned.

Gasspusting er begrenset til dyp på maksimum 1000 meter, men får neppe nevneverdig praktisk betydning på større dyp enn 300–400 meter.

Væskepusting

Ved å bruke lungene som en slags gjeller, og «puste» en væske med oppløst oksygen, har man løst de problemene som er forbundet med pusting av gass med høyt trykk. Det eksperimenteres med metoden på dyr, og den synes i prinsippet brukbar, kanskje helt ned til 4000 meter. Imidlertid er de kjemiske reaksjoner i kroppen trykkavhengige, og man vet ikke hvor toleransegrensen går. Skadelige fysiologiske virkninger ved høye trykk kan tenkes å gjøre væskepusting lite interessant.

Temperaturkontroll

Den heliumholdige pustegassen har ved dykking til store dyp mye større varmekapasitet og varmeledningsevne enn vanlig luft. Det er viktig at gassen har den nøyaktig riktige temperatur. Bare noen få grader for høy eller for lav temperatur er livsfarlig for dykkeren. Nøyaktig temperaturkontroll av gassen inngår derfor i all dypdykking. Dessuten oppvarmes drakten, oftest med varmt vann tilført med slange fra en dykkerklokke i nærheten.

Kommunikasjon

Når en dykker som puster heliumgass ved høyt trykk snakker, blir stemmen så forvrengt at den blir helt uforståelig. Visse elektroniske apparater kan til en viss grad kompensere dette.

Pustegassforbruk

Ved dykking til store dyp inneholder hvert åndedrag omtrent like mange liter gass som normalt, men på grunn av trykket blir den absolutte mengden svært stor; ved 150 meter 15 ganger det normale.

Forbruket av helium blir da en betydelig omkostning, og man har derfor utviklet systemer hvor gassen sirkuleres via hjelmen og et renseapparat som fjerner karbondioksid og justerer fuktighet og oksygeninnhold.

Andre former for dypdykking

Skjematisk skisse av dykkerklokke med lukket kretsløp. Pustegassen er en blanding av helium og oksygen. Trykket i klokken holdes tilsvarende det ytre vanntrykk i den aktuelle dybde. Tallene på tegningen viser de viktigste komponenter:

  1. Kompressor
  2. Pustegasstank
  3. Pustegassfordeler
  4. Varmeapparat
  5. Pustegassforvarmer
  6. Tilbakeslagsventil
  7. Reguleringsventil
  8. Sikkerhetsventil
  9. Vannutskiller
  10. Tank for regenerert pustegass
  11. Trykkreduksjon
  12. Fjerning av karbondioksid
  13. Oksygenmåler
  14. Oksygentilførselsdioksid
  15. Oksygentilførsel
  16. Reservelager av pustegass
  17. Pustegasstilførsel fra overflaten
Av /Store norske leksikon ※.

Korttidsdykking

Ved dykking til beskjedne dyp kan dykkeren gå raskt opp og deretter inn i et trykk-kammer hvor han settes under trykk igjen, og så dekomprimeres der i stedet for å foreta en langsom oppstigning i sjøen. Ved dykking til noe større dyp føres dykkeren ned med en dykkerklokke og opererer fra den. Når han skal opp, skjer det i klokken. Den stenges av mot vannet slik at den står under fullt trykk til den kommer opp og kan kobles til en trykktank, et dekompresjonskammer, som dykkeren går inn i. Her senkes trykket gradvis etter bestemte tabeller, som tar hensyn til hvor dypt dykkeren har vært, og hvor lenge. Det kalles bounce diving fordi oppholdet under trykk er kortvarig.

Metningsdykking

Ved dykking til større dyp blir forholdet mellom nyttig arbeidstid og dekompresjonstid meget uøkonomisk. Man lar da være å dekomprimere etter hvert dykk. Dykkeren sover og spiser i sitt trykk-kammer, og først når oppgaven etter dager eller uker er ferdig, eller han skal avløses, foretas dekomprimering. Dekompresjonstiden avhenger av dypet, ca. et døgn for hver 30 meter. Denne teknikken kalles metningsdykking, fordi dykkeren er mettet (står i likevekt) med pustegassen. Ved dypdykking brukes alltid hjelm og kabel- og slangeforbindelse til dykkerklokke like ved arbeidsstedet. I den befinner det seg en annen dykker.

Panserdykking

Ved panserdykking (også kalt Atmospheric Diving Suit, ADS) har dykkeren en hard drakt med bøyelige ledd. Den kan motstå vanntrykket slik at det inne i drakten kan råde normalt trykk. Dermed fjernes alle de problemer som er forbundet med den foran beskrevne dypdykking. Tidligere utgaver av drakten var meget tung og vanskelig å bevege seg i – dykkeren kunne ikke svømme, bare bevege seg på bunnen. Det har blitt utviklet en drakt basert på moderne materialer og med oljefylte ledd som er brukbar ned til 450 meter (Newsuit). Med propellere montert på drakten kan dykkeren bevege seg fritt i vannet.

Dykkerdrakt

Konvensjonelt hjelmdykkingsutstyr. Drakten er av tykt, gummiert lerret, mansjetter og halslinning av gummi, brystplate og hjelm av metall.

Av /KF-arkiv ※.

Den første brukbare dykkerdrakten ble konstruert allerede på slutten av 1830-årene av ingeniøren August Siebe, som i prinsippet har den samme utformingen som dagens drakter. Den var laget av vanntett lerret med inngang i halsen. Her påmonteres en brystplate av metall, og til denne festes igjen hjelmen. Drakten har stort volum, og for å kompensere oppdriften er dykkeren utstyrt med store rygg- og brystlodd og med blystøvler som holder ham på rett kjøl. Til sammen veier et komplett hjelmdykkerutstyr 80–100 kg.

Hjelmdykkeren har en kontinuerlig luftgjennomstrømning i drakten via slanger fra overflaten, fra kompressor eller batteri. Fra hjelmen går utåndingsluften ut i vannet gjennom en regulerbar ventil. Med denne kan dykkeren selv øke eller redusere oppdriften.

Dykkeruavhengige systemer

Bruk av dykkere på store dyp er kostbart, ofte ineffektivt og dessuten farefullt. Etter hvert som petroleumsutvinning og legging av transportrør har foregått på stadig større dyp har man utviklet fjernstyrte systemer for inspeksjon, montering, betjening, reparasjon og vedlikehold som er uavhengig av dykkere. Det er utviklet metoder for reparasjon av rør på havbunnen, basert på fjernstyrt manipulator-teknologi.

Blant de viktigste teknikker er ubemannede fjernstyrte roboter (ROV; Remote Operated Vehicles), fjernstyrte undervanns-vedlikeholdssystemer (ROMV; Remote Operated Maintenance Vehicle) samt fjernstyrte verktøysystemer (ROT; Remote Operated Tools). Operatøren følger og dirigerer arbeidet fra et kontrollrom på overflaten.

Arbeidsoperasjonene kan utføres ved hjelp av manipulatorarmer med spesialverktøy eller «skreddersydde» spesialrigger som kan utføre standardjobber. For manøvrering, orientering og gjenfinning av arbeidsstedet anvendes akustisk system basert på lydgeneratorer og mikrofoner. Den tid lyden tar fra generatoren (pinger, beacon, transponder) er et mål for avstanden. Med tre sett kan posisjonen under vann bestemmes nøyaktig. Siktbarheten under vann er ofte meget dårlig, og bruk av lyskastere eller fjernsyn er derfor ofte vanskelig eller umulig. Ved hjelp av sonarsystemer basert på ekkofenomener kan man da likevel få et grovt bilde av omgivelsene.

Ved dykkerløse systemer er det gjerne to sett av alle viktige komponenter, slik at reserven automatisk trer i funksjon om en del skulle svikte.

Utdannelse og institusjoner

I forskrift om dykking av 30. november 1990, er det stilt krav for alle typer ervervsmessig dykking, både til utdannelse av dykkere og til sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Alle som skal utføre ervervsmessig dykking, må på forhånd ha gjennomført grunnkurs i dykking. Dette kurset varer i 14 uker og kan gjennomføres ved Statens Dykkerskole i Bergen eller ved Norsk Yrkesdykkerskole på Nesodden.

Ved kongelig resolusjon av 30. januar 1959 om ervervsmessig dykking med hjelm og slange er det stilt krav om utdannelse av dykkere og om sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Sertifikat utstedes av Direktoratet for arbeidstilsynet. Hjelmdykkerutdannelse og klokkedykkerutdannelse gis i Norge bare ved Statens Dykkerskole i Bergen. Kursets varighet er 16 uker. Oljedirektoratet utsteder to typer sertifikat: Sertifikat for overflateorientert dykking, ned til 50 meter, og sertifikat for klokkedykking, uten dybdebegrensning. Til anleggsdykkere stilles strenge krav med henhold til helse og evne til å tåle store fysiske og psykiske påkjenninger.

Viktige institusjoner for dykking i Norge er blant andre Norsk Undervannsintervensjon (NUI), Thelma, Statens Dykkerskole, Norsk Yrkesdykkerskole, Sjøforsvaret, Haukeland sykehus og SINTEF.

Trykk og trykkvirkning

Øverst: Virkningen av dybde på trykk, volum og tettheten av luften i lungene. Nederst: Virkningen av nedsenking under havflaten på trykk og volumet av luften i lungene. Til venstre i en undervannsbåt med uettergivelig skrog. I midten under «holde-pusten»-dykking og til høyre under scuba-dykking. I det siste tilfellet hindres kompresjon av lungeluften fordi pustegassen har samme trykk som omgivelsene.

Av /Store medisinske leksikon ※.

En dykker utsettes for betydelig trykkøkning selv ved moderate dykk, og siden vann har større tetthet enn luft og ikke lar seg komprimere, vil trykket øke lineært med dybden. Ti meter under overflaten vil trykket tilsvare 2 atmosfærer, 20 meter under overflaten tilsvarer trykket 3 atmosfærer, og så videre. Trykket angis ofte på denne måten, som antall ganger av atmosfæretrykket ved havoverflaten, forkortet ATA. Det har vist seg mulig for mennesker å arbeide helt nede på 300–400 meters dybde, blant annet i forbindelse med olje- og gassinstallasjoner på havbunnen. Dykkere er da utsatt for 31–41 ATA.

Boyles lov

Trykkøkningen som en dykker utsettes for vil komprimere luften dykkeren har i lungene, og øke partialtrykkene av gassene i den luften som dykkeren puster inn og ut.

Det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom gassvolum (V) og trykk (P), som uttrykt i Boyle-Mariottes lov: P·V=K, hvor K er en konstant.

Vi ser av formelen at en gitt trykkøkning under dykk nær overflaten vil gi større volumreduksjon enn samme trykkøkning på større dyp.

Hyperventilasjon før dykk

Hvis vi før et dykk fyller lungene maksimalt med luft, vil lungevolumet være redusert til det vi normalt har etter maksimal utånding når vi er kommet ned til en dybde på litt over 20 meter. Slike holde pusten-dykk er ikke ufarlige. Særlig bør det advares mot å hyperventilere før dykk. Som følge av hyperventilering reduseres kroppens CO₂-lagre. Under dykking vil disse lagrene fylles opp før arteriell pCO₂ (se blodgasser) har økt så mye at kjemoreseptorene varsler dykkeren om at nå er det på tide med oppstigning. I mellomtiden er oksygenlagrene blitt så sterkt redusert at dykkeren uten tydelig forvarsel kan miste bevisstheten. Fall i arteriell pO₂ uten samtidig økning av pCO₂ kan gi en likegladfølelse som tildekker situasjonens alvor.

Daltons lov

Boyles lov er uavhengig av hva slags gasser det handler om. Men for en dykker er det ikke uten betydning! Vi må derfor også vurdere Daltons lov, som forteller hvordan en økning i totaltrykket påvirker partialtrykkene av de enkelte gasser i den luften dykkeren puster: ptot=pO₂+pN₂+pCO₂.

Vi ser at trykkøkningen under dykking gir proporsjonal økning i partialtrykkene i den gassblandingen vi puster, enten den består av vanlig luft eller en gassblanding som skal forebygge dykkersyke (for eksempel helium, oksygen, nitrogen). Partialtrykket av en gass i en blanding av gasser er produktet av gassens volumandel eller fraksjon (F) og totaltrykket i blandingen for eksempel pO₂=FO₂·ptot. Vi kan altså øke partialtrykket av oksygen enten ved å øke prosentandelen (F) eller ved å øke totaltrykket. I atmosfæren er oksygenfraksjonen 21 prosent.

Pustemekanikk

Som nevnt vil overtrykk komprimere pustegassen. Gassen får da større tetthet og det blir tyngre å flytte på den. Økningen i tetthet vil gjøre luftstrømningen gjennom bronkiene mer turbulent, noe som også øker pustearbeidet. I tillegg kommer motstanden i pusteventiler og slanger. Ved 4 ATA er den maksimale pustekapasitet halvert. Under ekspirasjon vil lungevolumet bli lavere, og små luftveier får økt tendens til å klappe sammen. Det blir en mer ujevn fordeling både av luft og blodstrøm regionalt i lungene under dykk, og lungenes funksjon som gassvekslere blir av denne grunn dårligere. Inhalasjon av tørr (og eventuelt kald) gass fra trykktank kan gi uttørring og avkjøling av slimhinnene i luftveiene, og føre til akutte luftveisinfeksjoner eller kronisk bronkitt.

En økning i oksygenets partialtrykk (pO₂) kan utløse toksiske reaksjoner fra sentralnervesystemet (for eksempel kramper eller bevissthetstap) og fra lungene (for eksempel åndenød, lungeødem, hoste). Også en økning av nitrogengassens partialtrykk (pN₂) kan være farlig.

På et tidlig stadium, på cirka 50 meters dyp, kan virkningen være en følelse av oppstemthet eller rus. Ved større dybder (og trykk) kan effekten være forvirringstilstander, depresjon og bevissthetstap. Siden helium ikke har slike virkninger, blir denne edelgassen ofte tilsatt pusteblandingen som (delvis) erstatning for nitrogen.

Trykkdykking

Trykkdykking omfatter metoder der trykket i luftveiene øker omtrent like mye som trykket i omgivelsene. Man unngår da kompresjon av brystkassen og opphopning av blod i lungekretsløpet. Pustearbeidet reduseres og arbeidsevnen blir bedre.

En slik metode består av at pustegassen komprimeres på overflaten og kontinuerlig pumpes ned til dykkeren. En annen metode består i at dykkeren oppholder seg i et overtrykkskammer mellom arbeidsøktene og tas ned til det ønskede dyp ved hjelp av en dykkerklokke. Kroppen er da over lang tid tilpasset trykkforholdene nede på dypet. Når arbeidsperioden (som kan være én uke) er over, må dykkeren dekomprimeres, kanskje over flere døgn, for å unngå dykkersyke med dannelse av frie gassbobler i vev og blod.

Viktige hendelser i dykkingens historie

År Hendelse
4500 fvt. Tidligste opptegnelser fra fridykking etter perler
1200 fvt. Dykkere ble brukt ved militære operasjoner under trojanerkrigen
900 fvt. Assyriske tegninger beskriver en tidlig utgave av dykkerutstyr
480 fvt. Xerxes brukte dykkere for å berge last og utstyr fra sunkne skip
400 fvt. Kvinnelige fridykkere fra den nordvestre del av stillehavskysten sanker skjell og sjøvekster fra havbunnen
320 fvt. Den første dykkerklokken ble angivelig brukt av Alexander den store: Han skal ha blitt senket ned til bunnen av Bosporos-stredet i en stor glasskrukke, men det er usikkert om man på den tiden hadde tilgjengelig teknologi til å produsere en slik stor glasskrukke som kunne tåle trykket
300 fvt. Aristoteles beskrev sprengt trommehinne hos dykker
1535 Guglielmo de Lorena konstruerte en dykkerklokke som ble brukt av dykkere for å undersøke havarerte lektere
1578 Engelskmannen William Bourne beskrev primitiv undervannsbåt i sin bok Inventions or Devices
1620 Cornelius Drebbel utviklet en én-atmosfæres dykkerklokke; i hovedsak forløperen til den moderne undervannsbåt
1663 Ved hjelp av en dykkerklokke hevet dykkere kanoner fra vraket av det svenske krigsskipet «Wasa» som befant seg på 30 meters dyp
1670 Robert Boyle beskrev for første gang symptomer på dekompresjonsskade ved «bobler i øyet på en slange i vakuum»
1680 Giovanni Borelli fra Italia beskrev et selvforsynt pusteapparat laget av lær
1691 Edmund Halley forbedret dykkerklokkekonseptet ved å fornye luften i dykkerklokken ved hjelp av et system med luftfylte tønner som ble senket ned til dykkerklokken
1715 Engelskmannen John Lethbridge utviklet en av de første armerte dykkerdrakter, konstruert som en tønne av tre, med vinduer av glass og åpninger for armene. Betegnes «semi-atmospheric» pga. armene som er utsatt for omgivende trykk
1774 Freminet, en fransk vitenskapsmann dykket til 15 meter og oppholdt seg der i en time ved hjelp av en dykkerhjelm som ble forsynt med komprimert luft gjennom en slange fra overflaten
1797 K.H. Klingert fra Tyskland presenterte den første dykkerhjelm og -drakt forsynt med luft fra en kompressor/pumpe
1825 William H James konstruerte et selvforsynt dykkerapparat
1828 Den første praktisk anvendelige åpne dykkerdrakten forsynt med luft fra overflaten ble tatt i bruk i England av brødrene John og Charles Dean
1837 August Siebe utviklet den første lukkede dykkerdrakten med utpustingsventil i dykkerhjelmen
1841 Pol og Wathelle fra Frankrike beskrev behandling av dekompresjonssyke (dykkersyke) ved hjelp av re-komprimering
1844 Henri Milne-Edwards fra Frankrike gjennomførte de første undervannstudier av marint liv, i Messina-stredet utenfor Sicilia
1865 Franskmennene Benoit Rouquayrol og Auguste Denayrouze utviklet et pusteapparat med en automatisk tilførselsregulator og luftforråd for ryggmontering på dykkeren
1871 Paul Bert påviste at bobler i vev etter dekompresjon i hovedsak består av nitrogen
1879 Engelskmannen Henry Fleuss bygget det første lukkede selvforsynte oksygenapparat
1892 Franskmannen Louis Boutan tok de første undervannsfotografier. I 1899 senket han et kamera ned til femti meter der han ved hjelp av fjernstyrt teknikk tar en rekke fotografier
1913 Neufeldt & Kuhnke, et Tysk konstruksjonsfirma, patenterte en panserdrakt med kuleledd i armer og ben. Det norske sjøforsvaret startet det første dykkerkurs
1924 Franskmannen Yves Le Prieur utviklet en manuelt operativt selvforsynt ventil for pressluftapparat. Den britiske oppfinneren Joseph Peress bygget en panserdrakt med oljefylte ledd i armer og bein
1927 Helium til bruk som pustegass for dykking gjennomgikk de første tester i USA
1928 Robert Davis konstruerer den første dykkeklokke med innvendige luker for å beholde trykket under transport til overflaten
1930 Dykkere med panserdrakter berget fem tonn gullbarrer fra Egypt som lå på 130 meters dyp utenfor kysten av Frankrike
1935 Louis de Corlieu markedsførte svømmeføtter av gummi i Frankrike. Albert R. Behnke påviste at nitrogen i komprimert luft er grunnen til narkose ved dykking med luft til større dyp enn 40 meter
1937 Den amerikanske ingeniøren Max Nohl dykket til 420 fot (128 meter) i Lake Michigan med en pustegass laget av oksygen og helium (heliox). To amerikanere gjennomførte et dykk til 500 fot (152 meter) med heliox som pustegass
1939 Ubåten USS Squalus havarerte på 74 meters vanndyp utenfor Portsmouth, New Hampshire, men heves i løpet av de neste fire månedene: Hevingen markerte starten for dykking med heliox som pustegass for ordinær dykking
1943 Franskmennene Jacques-Yves Cousteau og Emile Gagnan fullførte utviklingen av automatisk vannlunge for komprimert luft (pusteventil). Ventilen ble brukt for dykking ned til 64 meter i Middelhavet
1948 Det norske sjøforsvaret startet dykkerskole i Trondheim
1957 Norges Amatørdykkerforbund ble stiftet
1961 Hannes Keller og Mac Leish dykket med våtdrakt til 222 meter i den sveitsiske innsjøen Maggiore
1962 Hannes Keller setter ny rekord til 305 meter utenfor kysten av California. Prosjektet «Conshelf One», ledet av J. Cousteau, gjennomførte et dykk der to dykkere oppholdt seg i et undervannshabitat på 10 meters dyp i 7 døgn
1963 Conshelf Two: Et habitat på 11 meters dyp i Rødehavet utenfor kysten av Port Sudan huset 5 dykkere i en måned. Et tilsvarende habitat på sjøbunnen huset 3 dykkere på 27 meter i syv dager
1969 Tektite I, sponset av bl.a. NASA og den amerikanske marinen, gjennomførte et prosjekt der 4 dykkere oppholdt seg 60 døgn på 15 meters dyp utenfor De amerikanske Jomfruøyene
1972 COMEX, et fransk undervanns- og serviceselskap, gjennomførte et forsøksdykk i trykkammer til et simulert vanndyp av 610 meter
1974–1975 Første metningsdykk ledet av og utført med norske dykkere på kontinentalsokkelen i Nordsjøen; 6 dykkere oppholdt seg under trykk i 7 døgn og monterte «Brent Spare Bouy Manifold» på 176 meters dyp. Arctic Surveyor, Norges, og verdens, første dynamisk posisjonerte dykkerskip. Arctic Surveyor i operasjon på Ekofiskfeltet som første offshore DSV for petroleumsvirksomheten.
1976 Oceaneering International, et amerikansk dykke- og serviceselskap, gjennomførte dykk til 439 meter utenfor kysten av Spania med Jim Suit panserdrakt. Franskmannen Jacques Mayol fridykket utenfor Elba til 100 meter; dykket varte i 3 minutter og 40 sekunder
1977 COMEX gjennomførte metningsdykkrekord for kommersiell dykking til 460 meter. Denne rekorden ble senere slått av det samme selskapet med et metningsdykk til 501 meter
1979 Statens Dykkerskole ble opprettet
1980 Ved Duke University Medical Center ble det gjennomført simulert metningsdykk til 650 meter; pustegassen som ble brukt var en blanding av helium, oksygen og nitrogen
1981 Deepex II; 6 dykkere til 510 meter i Nutecs kammeranlegg
1988 COMEX gjennomførte metningsdykk med 6 dykkere til 520 meter i Middelhavet; pustegassen var en blanding av hydrogen, helium og oksygen (hydreliox)
1992 COMEX gjennomførte metningsdykk med en pustegassblanding av hydreliox til 700 meter i et landbasert kammeranlegg i Marseille, Frankrike

Les mer i store norske leksikon

Se også artikler om andre dykkende organismer enn mennesket, for eksempel fugler (flukt, åndedrett, dykking), fisk (ånding, oppdrift) og hvaler (respirasjon).

Kommentarer (2)

skrev Ken Hansen

1. Swede Momsen utviklet den såkalte Momsenlungen (http://www.onr.navy.mil/focus/blowballast/momsen/momsen4.htm)2. Momsen utviklet også en dykkeklokke som ble brukt under redningen av Squalus' besetning (http://en.wikipedia.org/wiki/USS_Squalus_(SS-192))3. Steinkehetten (http://en.wikipedia.org/wiki/Steinke_hood)PS. Dykkeren som gikk ned til Sqaulus for å feste kabelen til Momsens redningskammer brukte vanlig luft, ikke Heliox.

skrev Leif Tore Skjerven

Angående Væskepusting synes bemerkningene:om at metoden synes brukbar og at det pågår eksperimenter med dyr å ha liten eller ingen kontakt med virkeligheten.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg