Dykker
Dykker
Av /Shutterstock.
Kompresjon og dekompresjon under dykking

Når man dykker ned øker trykket. Det gjør blant annet at gass blir komprimert. Hvis man er lenge nok på en viss dybde, vil det hope seg opp gass i vevene. Når man stiger opp igjen blir denne gassen dekomprimert. Den trenger da ut i blodet og kan danne gassbobler (gassembolisme). Dette kan gi alvorlige følger.

Kompresjon og dekompresjon under dykking
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0
Dykker
Dypvannsdykker med hjelm gjør seg klar til et dykk.
Dykker
Av /Shutterstock.

Dykking er det å oppholde seg under vann. Dykking omfatter alt fra fridykking uten lufttilførsel (sportsdykking), til yrkesdykking med ulike blandinger pustegass fra flere kilder.

Dykkeformer

Fridykking

Fridykking er en aktivitet der man oppholder seg under vann uten tilførsel av ny luft. Det brukes dykkermaske, snorkel, svømmeføtter og tilpasset våtdrakt.

Teknikken har blitt svært populær i forbindelse med undervannsjakt, undervannsfotografering (UV-foto), og undervannsidretter som apnea, finnesvømming, undervannshockey, undervannsrugby og undervannsbryting.

Grunnleggende kurs i fridykking er tilpasset barn fra sju år med muligheter for påbygning når man blir eldre. Opplæring er viktig for å få kunnskap om dykkingens fysikk og hva som skjer med kroppen fysiologisk når den utsettes for trykk. I tillegg kommer den sikkerhet som må på plass for at aktiviteten skal være trygg.

Scubadykking

Scubadykking (fra engelsk, Self-Contained Underwater Breathing Apparatus), er svømmedykking med komprimert pustegass i én eller flere trykkflasker som vanligvis er fastspent på ryggen ved bruk av et seletøy. Dykkeren puster inn fra tanken via en ventil som holdes på plass i munnen ved hjelp av et bitemunnstykke, og utåndingsluften slippes fritt ut i vannet.

Siden midten av 1900-tallet har denne typen dykking gjennomgått en omfattende utvikling og fått stor utbredelse, fremfor alt som en fritids- og sportsgren som nå dyrkes av et stort antall mennesker (sportsdykking).

Amatørdykkere, som bruker komprimert luft, bør ikke gå dypere enn 20 meter, og de må aldri dykke alene.

Dykking

Froskemannsutstyr.

Av /KF-arkiv ※.

Froskemannsdykking

Froskemannsdykking er først kjent fra Marinen, der sammenligningen mellom svømmeføtter og frosken sine ben danner grunnlag for uttrykket.

Snorkeldykking

Snorkeldykking er dykking hvor man puster gjennom et rør som går opp til overflaten. Trykket i luftveiene og i lungenes alveoler vil da forbli omtrent uendret. Denne metoden egner seg bare til svært grunne dykk. Snorkelen fører til økt motstand mot luftstrømning og økt dødromsventilasjon. Dykkeren kaster bort mye av pustearbeidet ved å flytte luft inn og ut av et rør hvor det ikke skjer gassveksling. I tillegg vil brystkassen og lungene bli komprimert av vanntrykket utenfor kroppen. Det blir tyngre å øke lungevolumet ved hvert innpust.

Under snorkeldykking vil trykket i blodårene inne i brystkassen være relativt lavt fordi lungene er i direkte kontakt med luften på havets overflate. Derved vil en del av blodvolumet forflytte seg fra nedsenkede kroppsdeler til lungene og gi opphopning (stuvning) av blod i lungekretsløpet. Dette kan i verste fall føre til lungeødem.

Utstyr

Fridykking

To fridykkere svømmer under vann over levende korallrev i Rødehavet, Egypt. Til denne formen for dykking brukes ofte våtdrakt, halvmaske og svømmeføtter.

Av .

Det anvendes mange forskjellige slags drakter og forskjellig pusteutstyr. Våtdrakt er en tettsittende drakt av cellegummi der vannet blir varmet opp av kroppstemperaturen. Tørrdrakt holder varmen i kroppen ved en kombinasjon av en tørr vams under drakten og det luftlaget som oppstår når man fyller luft i drakten. Ved sportsdykking har dykkeren en halvmaske med glass foran nese og øyne, men ved kommersiell dykking og ved store dyp brukes enten helmaske eller hjelm med kommunikasjon til overflaten. På føttene brukes svømmeføtter (derav betegnelsen svømmedykker).

Scubadykkeren er selvforsynt med luft fra én eller flere pustegassflasker, for eksempel to flasker à 10 liter, med et fyllingstrykk på cirka 200 bar (200 kp/cm²). Dette tilsvarer 4000 liter luft under normalt trykk. Ved moderat arbeidsbelastning regnes det med et luftforbruk på cirka 20–30 liter per minutt ved overflaten. Forbruket øker så med 1 bar for hver tiende meter dybde slik at på 10 meter er forbruket økt til 40–60 normal liter.

Den sentrale delen i pressluftapparatet er pusteventilen, som i 1942 ble utviklet av Jacques-Yves Cousteau og Émile Gagnan (1900–1984). Den gir dykkeren i hvert åndedrag nøyaktig den luftmengde hen ønsker, med samme trykk som det omgivende vanntrykk. Pusteventilen muliggjør på den måten mindre luftforbruk enn ved hjelmdykking med konstant luftgjennomstrømning.

Svømmedykkerens øvrige utstyr er oppstigningsvest, dybdemåler, dekompresjonsmeter (dykkecomputer), dykkerur, vektbelte og kniv. Oppstigningsvesten er dykkerens «fallskjerm». Den kan på et øyeblikk fylles med luft og gi dykkeren en positiv oppdrift som raskt bringer ham eller henne til overflaten. Dekompresjonsmeteret (dykkecomputeren) gir dykkeren mulighet for direkte å lese av og kontrollere sin etappevise oppstigning etter langvarige dypdykk. Imidlertid forsøker dykkere i størst mulig utstrekning å unngå dekompresjon ved å avpasse bunntiden etter dybden, slik at maksimal hastighet, ti meter per minutt, kan holdes fra bunnen direkte til overflaten.

Yrkesdykking

Nordsjødykker
Nordsjødykker med dykkerdrakt og ekstern lufttilførsel.
Av /Norsk oljemuseum.

Svømmedykking med pressluftapparat praktiseres også av yrkesdykkere.

A-bevis

Det finnes en egen sertifikatklasse, A-bevis, som gir anledning til å dykke til 30 meter med slikt utstyr. Opplæringen må vare i minst sju uker (forskriftskrav). Ved yrkesdykking kreves det sikkerhetsline til overflaten som inneholder kabel for toveis radiokommunikasjon med dykkeleder. Av den grunn er halvmaske og bitemunnstykke byttet ut med helmaske for dykkeren. Det skal også være en lineholder og en reservedykker klar med eget utstyr slik at dykkelaget utgjør minimum fire personer.

Forskrift om utførelse av arbeid beskriver hva man kan utføre med denne sertifikatklassen. For eksempel danner den grunnlag for at dykkere med ekstra fagopplæring kan delta i redningsoppdrag og sokning etter antatt omkomne. Vitenskapelige dykkere som driver med arkeologi, zoologisk forskning og lignende kan praktisere yrket sitt under vann. Mediefolk som filmer eller fotograferer under vann trenger også denne sertifikatklassen.

B-bevis

Blir arbeidet under vann for tungt og krevende samt at det involverer bruk av kraftverktøy eller løfteutstyr, kommer man fort over på krav om B-bevis. Det er en tilleggsopplæring til A-bevis med minimum ni ukers varighet.

Disse dykkerne kan etter endt opplæring gå til 50 meter med luft som pustegass. Ved denne type yrkesdykking benyttes slangeforbindelse til overflaten hvor det finnes rikelig luftforråd, men de bærer like fullt egne trykkflasker med reserveluft som kan kobles inn dersom det oppstår en situasjon med svikt i tilførselen av pustegass fra overflaten. Ved anleggsdykking er det vanlig at svømmeføttene er byttet ut med dykkersko eller støvler med blysåle, som gjør det mulig å gå på bunnen under arbeidet.

En dykker med B-bevis har også fått opplæring i bruk av tungt hjelmdykkerutstyr hvor draktvolumet inngår i pusteatmosfæren inne i utstyret. En regulert luftmengde strømmer fritt inn i hjelmen via slange fra overflaten og dykkeren styrer luften ut med en nikkeventil ved siden av hodet. På den måten blir oppdriften balansert og gir god bevegelighet med utstyret.

Ved all dykking dypere enn 30 meter og ved dykk med planlagt dekompresjon i sjø skal det være trykkammer på arbeidsplassen.

Trykk i forbindelse med dykking

dykking

Øverst: Virkningen av dybde på trykk, volum og tettheten av luften i lungene. Nederst: Virkningen av nedsenking under havflaten på trykk og volumet av luften i lungene. Til venstre i en undervannsbåt med uettergivelig skrog. I midten under «holde-pusten»-dykking og til høyre under scuba-dykking. I det siste tilfellet hindres kompresjon av lungeluften fordi pustegassen har samme trykk som omgivelsene.

Av /Store medisinske leksikon ※.

En dykker utsettes for betydelig trykkøkning selv ved moderate dykk, og siden vann har større tetthet enn luft og ikke lar seg komprimere, vil trykket øke lineært med dybden. Ti meter under overflaten vil trykket tilsvare to atmosfærer, 20 meter under overflaten tilsvarer trykket tre atmosfærer, og så videre. Trykket angis ofte på denne måten, som antall ganger av atmosfæretrykket ved havoverflaten, forkortet ATA. Det har vist seg mulig for mennesker å arbeide helt nede på 300–400 meters dybde, blant annet i forbindelse med olje- og gassinstallasjoner på havbunnen. Dykkere er da utsatt for 31–41 ATA.

I dykketeori måles luftens trykk i bar. Ved havoverflaten er det normale trykket 1013,5 hPa (hekto Pascal). Det tilsvarer omtrent én bar. For hver tiende meter man stiger ned i sjøen øker trykket med én bar. Også trykket av pusteluft på flasker måles i bar. Med andre ord er bar en kjent måleenhet for dykkere.

Dykking i høyden

Når man beveger seg opp i høyden avtar lufttrykket fra én bar. Den relative trykkforandringen vil avta jo høyere opp man kommer. Alt etter hvor raskt man flytter seg fra lavere områder til høyden vil kroppen få en liten dekompresjon tilsvarende den som dykkeren opplever ved oppstigning i sjø. Det oppstår et overskudd av nitrogen i kroppen som langsomt vil ventileres ut via lungene. Skal det dykkes i høyder over 250 meter må dykkeren ta hensyn til den dekompresjon som har skjedd ved å forflytte seg hit.

Dykketabellene har et eget kapittel hvor de ulike scenarier for dykking i høyden er beskrevet og hvordan man skal forholde seg. Forflytning til høyde over 250 meter etter dykking har noe til felles med flyging etter dykking. Alt etter dykkets dybde og varighet kan det være mange timers ventetid før man sikkert kan forflytte seg oppover eller reise med fly. Kan dykkeren reise opp i høyden etter dykk ved sjøen er det likevel begrensninger. Hvis dykkeren foretar et dykk i sjø og deretter forflytter seg opp i høyden til et gjentatt dykk samme dag, vil det første dykket kunne begrense varighet på det neste mer enn hvis begge dykkene var i sjø. Utover den virkelige bunntid på første dykket gis ved tabellen et tillegg til bunntiden som får konsekvenser for tid til disposisjon på neste dykk.

Dykking i høyden på lik linje med flyging etter dykking er uproblematisk så lenge tabellene blir fulgt.

Dypdykking

Dykkerklokke
Dykkerklokke er en innretning som ved dypdykking brukes til transport av dykkere mellom et trykkammer på overflatefartøy og arbeidssted på havbunnen, slik at dykkerne kan være på samme trykk. Dermed kan dykkerne oppholde seg på en såkalt bodybde når de hviler.
Dykkerklokke
Av /NTB.

Dypdykking er dykking til dyp større enn cirka 20 meter. Ved dypdykking opptrer en rekke forhold som gjør slik dykking mer krevende. Lyset fra overflaten svekkes, og det trengs kunstig tilført lys for å kunne se detaljer. Pustearbeidet blir tyngre fordi tettheten til pustegassen tiltar. Strømforhold i vannet på dybden kan være helt annerledes fra det man opplever i overflaten. Utfordringene tiltar jo dypere man kommer. Basert på dybde og tiden fra man forlater overflaten til man forlater bunn siste gang, må dykkeren foreta en korrekt oppstigning med nødvendige stopp i henhold til tabeller.

Fra 30–40 meters dyp med luft som pustegass oppstår fenomenet nitrogen-narkose (også kalt dybderus). Dykkere som opplever dette mister en del av vurderingsevnen i forhold til omgivelsene, er langt mindre kritisk til risiko og svarer ikke presist på tiltale fra overflaten via kommunikasjonsutstyr. Medisinsk bruker man ordene forvirrings- og sløvhetstilstand om nitrogen-narkosen. Det er store individuelle variasjoner, og for noen vil dybderusen merkes allerede ved 20–30 meters dyp. Like fort som dybderusen oppstår på dybden, vil den forsvinne når dykkeren kommer grunnere i vannet uten noen form for ettervirkninger. Dybderus som fenomen er en viktig grunn til at man unngår eller reduserer nitrogeninnholdet i pustegassblandingen ved dykking til slike dybder.

Metningsdykking

Dykkerkammer
Ved metningsdykking sover og spiser dykkeren i et trykkammer med daglige økter på sjøbunnen via en dykkerklokke.
Dykkerkammer
Av /Shutterstock.

Allerede ved dykking til større arbeidsoppgaver dypere enn 20 meter blir forholdet mellom nyttig arbeidstid og dekompresjonstid meget uøkonomisk. Man lar da være å dekomprimere etter hvert dykk, og etablerer i stedet en bodybde som er nær den dybden som dykkeren skal arbeide på. Dykkeren sover og spiser i et trykkammer med daglige økter på sjøbunnen via en dykkerklokke. Først når oppgaven etter dager eller uker er ferdig, eller han skal avløses, foretas dekompresjon tilbake til overflatetrykk.

I Norge er maksimal tillatt oppholdsperiode på bodybde 14 dager. Daglige økter med arbeid på sjøbunn skal ikke overstige åtte timer.

Denne teknikken kalles metningsdykking, fordi dykkeren er mettet (står i likevekt) med pustegassen. Ved denne type dypdykking brukes alltid hjelm med kabel- og slangeforbindelse (umbilical) til dykkerklokke som er senket ned fra fartøy like over arbeidsstedet. I den befinner det seg en annen dykker med rollen som klokkemann (bellman). I mange år har det vært vanlig å ha to dykkere i vannet samtidig i tillegg til klokkemann. Metningsdykking er svært ressurskrevende og stiller strenge krav til utstyr og kompetent personell.

Andre former for dypdykking

Dykking med overflatedekompresjon

Sikkerhetsstopp
Fritidsdykkere gjennomfører såkalt sikkerhetsstopp ved avslutningen av et dykk. Hensikten er å forebygge dykkersyke.
Sikkerhetsstopp
Shutterstock.

Dykking med overflatedekompresjon betyr at dykkeren foretar mesteparten av dekompresjonen på overflaten i et trykkammer med oksygen som pustegass i tilmålte perioder. Hele dekompresjonen er beskrevet i tabeller som tar utgangspunkt i maksimal dybde dykkeren har vært på og tiden i minutter fra dykkeren forlater overflaten til han eller hun forlater bunnen siste gang. I hele dybdeområdet til yrkesdykkeren, det vil si 0–50 meter, kan overflatedekompresjon anvendes. Med andre ord trenger man opplæring og særlig sertifisering for å kunne anvende denne teknikken.

Det er krav til et godkjent trykkammer med to avdelinger; et forkammer og et hovedkammer med doble dører imellom slik at trykket kan være høyere eller lavere på begge sider. I tillegg til luft må det være tilkobling for rent oksygen til pustemasker i kammeret. Innvendig må oksygenet føres fram til en manifold som har tilkobling for pustemasker (de kalles BIBS, som er forkortelse for engelsk built in breathing system). Utåndingsgassen fra maskene må føres ut av kammeret slik at det ikke bygger seg opp høyere konsentrasjon av oksygen i kammeratmosfæren.

Etter opphold på dybden i sjø skal dykkeren foreta en ordinær oppstigning fra bunn til første stopp i sjø som kan være 18, 15 eller 12 meter. Oppstigningshastigheten skal være 10 meter i minuttet. Det benyttes enten bunntau eller dykkekurv for å ha kontroll på disse dybdene. Dersom dykketabellen krever det, skal dykkeren oppholde seg på stoppet noen minutter og fortsette til neste stopp. Etter siste stopp på 12 meter skal oppstigningen til overflaten ta om lag ett minutt. Det må gå mindre enn fem minutter fra dykkeren forlot 12-meter-stoppet til nedblåst i kammer på et trykk som tilsvarer 15 meter i sjø. Dette er viktig for å hindre en mulig utvikling av trykkfallsyke. De første 15 minutter av oksygenpustetiden skal skje på 15 meter. Deretter endres dybden i kammer til 12 meter hvor resten av oksygenpustetiden foregår. For hver 30 minutter med oksygenpusting skal det være pause der dykkeren tar av pustemasken og puster luft i 5 minutter. Når oksygenpustetiden angitt i tabellen er ferdig, tar dykkeren av seg pustemasken. Dekompresjon fra 12 meter til overflaten skjer med hastighet på cirka 10 meter i minuttet, og dykkeren puster luft i kammeratmosfæren hele veien.

Dykking ved bruk av denne teknikken har lenge vært regulert med begrensning i bruk av gjentatt dykk samme dag og med en «luftedag» (uten dykking eller et standard dykk til maks ni meter) hver tredje dag. Denne praksisen er nå i endring ettersom ny viten har kommet inn på området.

Bounce diving

Ved dykking til noe større dyp føres dykkeren ned til arbeidsdybde ved hjelp av en dykkerklokke med atmosfærisk trykk. Når arbeidsdybden er nådd, økes trykket i dykkerklokken til omgivende vanntrykk. Da kan en luke nederst i dykkerklokken (bunndøren) åpnes og dykkeren kan svømme til arbeidsstedet.

Når dykkeren skal opp, skjer det ved hjelp av dykkerklokken. Bunndøren stenges av mot vannet og overflatepersonell kan straks begynne å avta trykket i dykkerklokken og på den måten starte dekompresjon. Når dykkerklokken er kommet til overflaten, er det fremdeles trykk tilsvarende første dekompresjonsstopp innvendig og den kan kobles til en trykktank, et dekompresjonskammer som dykkeren går inn i. Her senkes trykket gradvis etter bestemte tabeller som tar hensyn til hvor dypt dykkeren har vært, og hvor lenge. På stoppene puster dykkerne rent oksygen for å kvitte seg med overskuddet av inertgass i kroppen. Dette kalles bounce diving fordi oppholdet under trykk er kortvarig sammenlignet med metningsdykking.

Panserdykking

Ved panserdykking (også kalt Atmospheric Diving Suit, ADS) har dykkeren en hard drakt med bøyelige ledd. Den kan motstå vanntrykket slik at det inne i drakten kan være normalt overflatetrykk. Dermed fjernes alle de problemer som er forbundet med den foran beskrevne dypdykking. Tidligere utgaver av drakten var meget tung og vanskelig å bevege seg i – dykkeren kunne ikke svømme, bare bevege seg på bunnen. Det har blitt utviklet en drakt basert på moderne materialer og med oljefylte ledd som er brukbar ned til 450 meter (Newtsuit). Med propeller montert på drakten kan dykkeren bevege seg fritt i vannet.

Habitater

Habitater blir plassert på sjøbunnen og kan benyttes av dykkere til sveising av rør, vitenskapelig arbeid eller andre ulike oppgaver. Tilgangen til habitatet skjer via dykking med direkte nedstigning eller ved hjelp av dykkerklokke. Et annet utstyr som ble benyttet til oppgaven før dykkerklokke, var trykksatt overføringskapsel (pressurized transfer casule, PTC). De mest kjente habitater gjennom tidene er U.S. Navys Sealab I og II som ble benyttet utenfor Bermuda, NOAA sin Hydrolab stasjonert utenfor Bahamas og Karibia, senere erstattet av Aquarius med operasjon utenfor Florida.

Undervannsskip

Fartøy som ligner en ubåt med mulighet for å sluse ut dykkere, har lenge vært et alternativ for vitenskapsfolk til å nå bestemte undervannsmiljøer. De blir trykksatt i et kammer inne i farkosten og sluses ut i sjøen via en luke på undersiden. Mannskapet på farkosten oppholder seg under normalt trykk i en adskilt kabin og styrer operasjonen via radiokontakt. Etter endt oppdrag returnerer dykkerne til farkosten og blir dekomprimert ved behov.

Dykkerdrakt

Dykkerdrakt

Konvensjonelt hjelmdykkingsutstyr. Drakten er av tykt, gummiert lerret, mansjetter og halslinning av gummi, brystplate og hjelm av metall.

Av /KF-arkiv ※.

Den første brukbare dykkerdrakten ble konstruert allerede på slutten av 1830-årene av den tyskfødte britiske ingeniøren Augustus Siebe (1788–1872), som for tung hjelmdykking i prinsippet har den samme utformingen som dagens drakter. Den var laget av vanntett lerret med inngang i halsen. Her påmonteres en brystplate av metall, og til denne skrues hjelmen på. Drakten har stort volum, og for å kompensere oppdriften er dykkeren utstyrt med store rygg- og brystlodd og med blystøvler som holder ham på rett kjøl. Til sammen veier et komplett hjelmdykkerutstyr om lag 80–100 kilo.

Hjelmdykkeren har en kontinuerlig luftgjennomstrømning inn i hjelmens innløpsventil via slange fra overflaten. Luften kommer direkte fra kompressor eller flaskebank. Fra hjelmen går utåndingsluften ut i vannet gjennom en regulerbar utløpsventil. Med denne kan dykkeren selv øke eller redusere oppdriften.

Utdannelse og institusjoner

I forskrift om dykking av 30. november 1990 er det stilt krav for alle typer ervervsmessig dykking, både til utdannelse av dykkere og til sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Alle som skal utføre ervervsmessig dykking, må på forhånd ha gjennomført grunnkurs i dykking. Dette kurset varer i 14 uker og kan gjennomføres ved Høgskulen på Vestlandet (Dykkerutdanningen i Bergen), eller ved Norsk Yrkesdykkerskole (NYD) på Fagerstrand et stykke sør for Oslo.

Ved kongelig resolusjon av 30. januar 1959 om ervervsmessig dykking med hjelm og slange er det stilt krav om utdannelse av dykkere og om sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Sertifikat utstedes av Direktoratet for arbeidstilsynet. Svømmedykker og hjelmdykkerutdannelse gis ved begge skolene i Norge. Klokkedykkerutdannelse gis som et samarbeid mellom NYD og INPP i Marseille, Frankrike. Kursets varighet er cirka seks uker. Oljedirektoratet utsteder to typer sertifikat: Sertifikat for overflateorientert dykking ned til 50 meter, og sertifikat for klokkedykking uten dybdebegrensning. Til alle yrkesdykkere stilles strenge krav med henhold til helse og evne til å tåle store fysiske og psykiske påkjenninger.

Viktige institusjoner for dykking i Norge er blant annet Norsk Undervannsintervensjon (NUI), Thelma, Høgskulen på Vestlandet, Dykkerutdanningen, Norsk Yrkesdykkerskole (NYD), Sjøforsvaret, Haukeland sykehus og SINTEF.

Viktige hendelser i dykkingens historie

Dykkerklokke

Skjematisk skisse av dykkerklokke med lukket kretsløp. Pustegassen er en blanding av helium og oksygen. Trykket i klokken holdes tilsvarende det ytre vanntrykk i den aktuelle dybde. Tallene på tegningen viser de viktigste komponenter:

  1. Kompressor
  2. Pustegasstank
  3. Pustegassfordeler
  4. Varmeapparat
  5. Pustegassforvarmer
  6. Tilbakeslagsventil
  7. Reguleringsventil
  8. Sikkerhetsventil
  9. Vannutskiller
  10. Tank for regenerert pustegass
  11. Trykkreduksjon
  12. Fjerning av karbondioksid
  13. Oksygenmåler
  14. Oksygentilførselsdioksid
  15. Oksygentilførsel
  16. Reservelager av pustegass
  17. Pustegasstilførsel fra overflaten
Av /Store norske leksikon ※.
År Hendelse
4500 fvt. Tidligste opptegnelser fra fridykking etter perler
1200 fvt. Dykkere ble brukt ved militære operasjoner under trojanerkrigen
900 fvt. Assyriske tegninger beskriver en tidlig utgave av dykkerutstyr
480 fvt. Xerxes brukte dykkere for å berge last og utstyr fra sunkne skip
400 fvt. Kvinnelige fridykkere fra den nordvestre del av stillehavskysten sanker skjell og sjøvekster fra havbunnen
320 fvt. Den første dykkerklokken ble angivelig brukt av Alexander den store: Han skal ha blitt senket ned til bunnen av Bosporos-stredet i en stor glasskrukke, men det er usikkert om man på den tiden hadde tilgjengelig teknologi til å produsere en slik stor glasskrukke som kunne tåle trykket
300 fvt. Aristoteles beskrev sprengt trommehinne hos dykker
1535 Italieneren Guglielmo de Lorena konstruerte en dykkerklokke som ble brukt av dykkere for å undersøke havarerte lektere
1578 Engelskmannen William Bourne beskrev primitiv undervannsbåt i sin bok Inventions or Devices
1620 Den nederlandske ingeniøren Cornelius Drebbel utviklet en én-atmosfæres dykkerklokke; i hovedsak forløperen til den moderne undervannsbåt
1663 Ved hjelp av en dykkerklokke hevet dykkere kanoner fra vraket av det svenske krigsskipet «Wasa» som befant seg på 30 meters dyp
1670 Robert Boyle beskrev for første gang symptomer på dekompresjonsskade ved «bobler i øyet» på en slange i vakuum
1680 Giovanni Borelli fra Italia beskrev et selvforsynt pusteapparat laget av lær
1691 Edmund Halley forbedret dykkerklokkekonseptet ved å fornye luften i dykkerklokken ved hjelp av et system med luftfylte tønner som ble senket ned til dykkerklokken
1715 Engelskmannen John Lethbridge utviklet en av de første armerte dykkerdrakter, konstruert som en tønne av tre, med vinduer av glass og åpninger for armene. Betegnes «semi-atmospheric» på grunn av armene som er utsatt for omgivende trykk
1774 Freminet, en fransk vitenskapsmann, dykket til 15 meter og oppholdt seg der i en time ved hjelp av en dykkerhjelm som ble forsynt med komprimert luft gjennom en slange fra overflaten
1797 Tyskeren Karl Heinrich Klingert presenterte den første dykkerhjelm og -drakt forsynt med luft fra en kompressor/pumpe
1825 Engelskmannen William H. James konstruerte et selvforsynt dykkerapparat
1828 Den første praktisk anvendelige åpne dykkerdrakten forsynt med luft fra overflaten ble tatt i bruk i England av brødrene John og Charles Dean
1837 Den britiske ingeniøren Augustus Siebe utviklet den første lukkede dykkerdrakten med utpustingsventil i dykkerhjelmen
1841 Pol og Wathelle fra Frankrike beskrev behandling av dekompresjonssyke (dykkersyke) ved hjelp av rekomprimering
1844 Henri Milne-Edwards fra Frankrike gjennomførte de første undervannstudier av marint liv, i Messina-stredet utenfor Sicilia
1865 Franskmennene Benoit Rouquayrol og Auguste Denayrouze utviklet et pusteapparat med en automatisk tilførselsregulator og luftforråd for ryggmontering på dykkeren
1871 Franskmannen Paul Bert påviste at bobler i vev etter dekompresjon i hovedsak består av nitrogen
1879 Engelskmannen Henry Fleuss bygget det første lukkede selvforsynte oksygenapparat
1892 Franskmannen Louis Boutan tok de første undervannsfotografier. I 1899 senket han et kamera ned til 50 meter der han ved hjelp av fjernstyrt teknikk tok en rekke fotografier
1913 Neufeldt & Kuhnke, et tysk konstruksjonsfirma, patenterte en panserdrakt med kuleledd i armer og ben. Det norske sjøforsvaret startet det første dykkerkurs
1924 Franskmannen Yves Le Prieur utviklet en manuelt operativt selvforsynt ventil for pressluftapparat. Den britiske oppfinneren Joseph Peress bygget en panserdrakt med oljefylte ledd i armer og bein
1927 Helium til bruk som pustegass for dykking gjennomgikk de første tester i USA
1928 Britiske Robert Davis konstruerer den første dykkerklokke med innvendige luker for å beholde trykket under transport til overflaten
1930 Dykkere med panserdrakter berget fem tonn gullbarrer fra skipet «SS Egypt» som lå på 130 meters dyp utenfor kysten av Frankrike
1935 Louis de Corlieu markedsførte svømmeføtter av gummi i Frankrike. Albert R. Behnke påviste at nitrogen i komprimert luft er grunnen til narkose ved dykking med luft til større dyp enn 40 meter
1937 Den amerikanske ingeniøren Max Nohl dykket til 420 fot (128 meter) i Lake Michigan med en pustegass laget av oksygen og helium (heliox). To amerikanere gjennomførte et dykk til 500 fot (152 meter) med heliox som pustegass
1939 Ubåten USS Squalus havarerte på 74 meters vanndyp utenfor Portsmouth, New Hampshire, men heves i løpet av de neste fire månedene: Hevingen markerte starten for dykking med heliox som pustegass for ordinær dykking
1943 Franskmennene Jacques-Yves Cousteau og Emile Gagnan fullførte utviklingen av automatisk vannlunge for komprimert luft (pusteventil). Ventilen ble brukt ved dykking ned til 64 meter i Middelhavet
1948 Det norske sjøforsvaret startet dykkerskole i Trondheim
1957 Norges Amatørdykkerforbund ble stiftet
1961 Hannes Keller og Kenneth MacLeish dykket med våtdrakt til 222 meter i den sveitsiske innsjøen Maggiore
1962 Hannes Keller setter ny rekord til 305 meter utenfor kysten av California. Prosjektet «Conshelf One», ledet av Jacques Cousteau, gjennomførte et dykk der to dykkere oppholdt seg i et undervannshabitat på ti meters dyp i sju døgn
1963 Conshelf Two: Et habitat på elleve meters dyp i Rødehavet utenfor kysten av Port Sudan huset fem dykkere i én måned. Et tilsvarende habitat på sjøbunnen huset tre dykkere på 27 meter i sju dager
1969 Tektite I, sponset av blant annet NASA og den amerikanske marinen, gjennomførte et prosjekt der fire dykkere oppholdt seg i 60 døgn på 15 meters dyp utenfor De amerikanske Jomfruøyene
1972 COMEX, et fransk undervanns- og serviceselskap, gjennomførte et forsøksdykk i trykkammer til et simulert vanndyp av 610 meter
1974–1975 Første metningsdykk ledet av og utført med norske dykkere på kontinentalsokkelen i Nordsjøen; Seks dykkere oppholdt seg under trykk i sju døgn og monterte «Brent Spare Bouy Manifold» på 176 meters dyp. Arctic Surveyor, Norges, og verdens, første dynamisk posisjonerte dykkerskip. Arctic Surveyor i operasjon på Ekofiskfeltet som første offshore DSV for petroleumsvirksomheten.
1976 Oceaneering International, et amerikansk dykke- og serviceselskap, gjennomførte dykk til 439 meter utenfor kysten av Spania med Jim Suit panserdrakt. Franskmannen Jacques Mayol fridykket utenfor Elba til 100 meter; dykket varte i 3 minutter og 40 sekunder
1977 COMEX gjennomførte metningsdykkrekord for kommersiell dykking til 460 meter. Denne rekorden ble senere slått av det samme selskapet med et metningsdykk til 501 meter
1979 Statens Dykkerskole ble opprettet i Bergen
1980 Ved Duke University Medical Center ble det gjennomført simulert metningsdykk til 650 meter; pustegassen som ble brukt var en blanding av helium, oksygen og nitrogen
1981 Deepex II; Seks dykkere til 510 meter i Nutecs kammeranlegg
1988 COMEX gjennomførte metningsdykk med seks dykkere til 520 meter i Middelhavet; pustegassen var en blanding av hydrogen, helium og oksygen (hydreliox)
1992 COMEX gjennomførte metningsdykk med en pustegassblanding av hydreliox til 700 meter i et landbasert kammeranlegg i Marseille, Frankrike

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Ken Hansen

1. Swede Momsen utviklet den såkalte Momsenlungen (http://www.onr.navy.mil/focus/blowballast/momsen/momsen4.htm)2. Momsen utviklet også en dykkeklokke som ble brukt under redningen av Squalus' besetning (http://en.wikipedia.org/wiki/USS_Squalus_(SS-192))3. Steinkehetten (http://en.wikipedia.org/wiki/Steinke_hood)PS. Dykkeren som gikk ned til Sqaulus for å feste kabelen til Momsens redningskammer brukte vanlig luft, ikke Heliox.

skrev Leif Tore Skjerven

Angående Væskepusting synes bemerkningene:om at metoden synes brukbar og at det pågår eksperimenter med dyr å ha liten eller ingen kontakt med virkeligheten.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg