Faktaboks

James Cook
Uttale
kukk
Født
7. november 1728, Marton, Storbritannia
Død
14. februar 1779, Kealakekua Bay, Hawaii (nå en del av USA)
James Cook
Maleri fra 1775–1776.
Av .
James Cooks tre reiser
Rød = første reise. Grønn = andre reise. Blå = tredje reise (Cook døde på Hawaii, ruten er stiplet etter dette)
James Cooks tre reiser
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

James Cook var en britisk oppdagelsesreisende og kaptein i den britiske marinen. Han er mest kjent for sine tre reiser til Stillehavet i henholdsvis 1769–1771, 1772–1775 og 1776–1779. Han deltok imidlertid allerede under syvårskrigen (1756–1763) og fram til 1767 på oppdrag med Royal Navy i Nord-Amerika.

Under oppdraget i Nord-Amerika under syvårskrigen utførte Cook en rekke kartleggingsarbeider, blant annet av innløpet til Saint Lawrence-elva under beleiringen av Quebec.

I forbindelse med sine tre ekspedisjoner i Stillehavet kartla Cook områder fra New Zealand til Hawaii i en utstrekning og med større nøyaktighet enn noen annen vestlig oppdagelsesreisende hadde gjort før ham. I 1773 ble han en av de første til å krysse den sørlige polarsirkelen. Illustrerende for Cooks nøyaktighet var at hans bestemmelse av lengdegradsposisjoner tatt under den andre stillehavsreisen fremdeles var i bruk ved midten av det 20. århundre. Det var også under denne ekspedisjonen at han kunne fastslå at forestillingen om et sydlig kontinent («Terra Australis») var en myte.

På den tredje stillehavsreisen kartla Cook mesteparten av den nordamerikanske nordvestkysten opp til Beringstredet, beregnet Alaskas størrelse i tillegg til å kartlegge store deler av det nordlige Stillehavet.

Familiebakgrunn og tidlig biografi

James Cook

James Cook

James Cook
Av /Store norske leksikon ※.

Cook ble født i landsbyen Marton, Yorkshire. Han var nummer to i rekken av i alt åtte barn. Faren, James Cook (1693–1779) var landarbeider, opprinnelig fra Skottland, og moren Grace Pace (1702–1765) fra Marton. Det var med andre ord intet i Cooks familiebakgrunn som pekte fram mot en fremtidig maritim karriere.

I en alder av 18 år flyttet Cook til byen Whitby nærmere kysten. Her bodde han hos familien Walker, som var kvekere, kjente redere og drev med fraktfart av kull mellom Newcastleområdet og London. Cook seilte i flere år på denne farten, som ble hans introduksjon til sjømannsyrket. I 1752, etter tre års læretid, avla Cook eksamen som skipsfører og fikk deretter ansettelse på handelsskip i Østersjøfarten.

I 1755 søkte Cook seg som frivillig til tjeneste i krigsmarinen (Royal Navy). Her begynte han sin karriere 17. juni 1755, og ble i Royal Navy resten av sin yrkeskarriere.

Ekteskap og familieforhold

Cook inngikk 21. desember 1762 ekteskap med Elizabeth Batts (1742–1835). De fikk seks barn. Ingen av Cooks barn etterlot seg etterkommere.

Tjeneste i Royal Navy før stillehavsekspedisjonene

Da Cook begynte sin karriere i Royal Navy i 1755 skjedde dette under opprustningen til det som skulle bli syvårskrigen (1756–1763). Hans første skip var HMS Eagle der han tjenestegjorde som ledende underoffiser under Hugh Palliser (1723–1796) som kaptein. Palliser kom til å spille en sentral rolle som protesjé for Cook i hans videre karriere.

Cook deltok i sin tjeneste i Royal Navy under syvårskrigen i Nord-Amerika blant annet i angrepet på og erobringen av det franske fortet Louisbourg i 1758 ved Cape Breton Island, ved Nova Scotia, samt beleiringen av Quebec i 1759.

Vitenskapelige undersøkelser under tjenesten i Nord-Amerika

I forbindelse med tjenesten i Nord-Amerika kartla Cook munningen av St. Lawrence-elva, og det samme i perioden 1760–1767 for kysten av Newfoundland.

Han foretok også en rekke astronomiske observasjoner under oppholdet på Newfoundland, blant annet av en solformørkelse 5. august 1766.

Cooks vitenskapelige innsats dannet i tillegg til hans maritime erfaring en av grunnene til Det kongelige Vitenskapsselskapets (Royal Society) utnevnelse av ham som leder av selskapets planlagte stillehavsekspedisjon i mai 1768.

Den første stillehavsekspedisjonen (1768–1771)

Oseania, James Cook

Kaptein James Cook landet i 1770 med skipet Endeavour i Botany Bay, Australia. Han kalte området New South Wales. På bildet tar han det høytidelig i besittelse for den britiske regjering.

Oseania, James Cook
Av /Philosophical Institute of Victoria, Australia.
HMS Endeavour

Endeavour var omkring 30 meter lang og 8,9 meter bred. Skuta hadde flat bunn, som gjorde den spesielt egnet til å seile i grunt vann og opp på strender for reparasjoner underveis.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Formålet med ekspedisjonen med HMS Endeavour til Stillehavet som Cook fikk i oppdrag å lede, var i første omgang å observere planeten Venus' passering av solskiven som skulle finne sted 3. juni 1769. Venuspassasjen skulle observeres fra flere ulike poster, noe som skulle bidra til å bestemme avstanden fra jorda til sola.

Ekspedisjonen hadde også et annet formål gitt i en hemmelig instruks som Cook ikke skulle åpne før det første oppdraget var utført. Dette var å forsøke å lokalisere «Det sydlige kontinent».

Den andre stillehavsekspedisjonen (1772–1775)

Resolution og Adventure i Matavai Bay
Cooks skip Resolution og Adventure ankommer Matavai Bay, Tahiti. Maleri fra 1776.
Terra Australis incognita
Under den andre stillehavsreisen avkreftet Cook myten om det ukjente landet i sør (Terra australis incognita). Fra antikken og frem til oppdagelsene av Antarktis på 1700-tallet, antok man at det fantes et stort kontinent i sør for å balansere landmassene i nord. Kart fra rundt 1600, laget av den nederlandske kartografen Jodocus Hondius (1563–1612).
Av .

Like etter hjemkomsten fra den første stillehavsreisen ble Cook forfremmet til kommandør, og i 1772 fikk han av Royal Society i oppdrag å lede en ny stillehavsekspedisjon. Nå var lokaliseringen av et mulig sydhavskontinent gjort til hovedmålet for reisen.

Under ekspedisjonen hadde Cook følge av et naturvitenskapskyndig par: far og sønn John og George Foster. Av de to har John, på tross av sine vitenskapelige meritter og på grunn av sin personlighet, blitt beskrevet som en av de mest mistilpassede skapninger som noen gang har deltatt på en sjøekspedisjon. Sønnen skal ha hatt en annen, mer egnet utrustning.

Hovedskipet på ekspedisjonen var HMS Resolution under kommando av Cook selv. HMS Adventure under kommando av Tobias Furneaux (1735–1781) var hjelpeskip. Skipene la ut fra Plymouth 13. juli 1772.

Ekspedisjonen fulgte en ekstrem sørlig rute, og Cook ble en av de første til å krysse den sørlige polarsirkel 17. januar 1773. I den arktiske tåken mistet skipene kontakt med hverandre og Fourneaux satte så kursen for Queen Charlotte Sound, slik som på forhånd var avtalt i det tilfellet skipene skulle komme fra hverandre. Cook fortsatte på sin side ferden videre sørover, til han 17. mars bestemte seg for å snu ved 59’7 breddegrad og 146’53 lengdegrad og fortsette letingen etter Sydhavskontinentet året etter. 18. mai 1773 gjenforentes Cook og mannskap med Furneaux og Adventure ved Ship Cove i Queen Charlotte Sound.

Cook fortsatte følgende oktober, etter et opphold på Tahiti for å reproviantere, letingen etter det sydlige kontinentet. Etter å ha nådd New Zealand i slutten av måneden kom skipene igjen fra hverandre, og denne gang for resten av reisen. 30. januar 1774 ved posisjonen 71’10 sørlige breddegrad, 106’ 54 vestlige lengdegrad måtte Cook slå fast at isen hindret ham å komme «en tomme lenger sør». Cook var imidlertid på det tidspunkt overbevist om at isen strakte seg like til Sydpolen. Det fantes med andre ord ikke noe sydlig kontinent vest for Kapp Horn.

Før den endelige hjemreisen foretok Cook en siste sveip tvers over det sørlige Atlanterhavet fra Kapp Horn og tok i denne forbindelse Sør-Georgia samt de sørlige Sandwichøyene i besittelse på vegne av den britiske kronen. Etter dette gikk reisen nordover mot England via Sør-Afrika. 29. juli ankret Cook opp ved Plymouth.

Etter hjemkomsten fra den andre stillehavsreisen

Et av de viktigste resultatene av Cooks andre stillehavsekspedisjon var at forestillingen om et stort kontinent sør for Australia nå ble kjent død og begravet.

På det personlige plan ble Cook tildelt en rekke ærestitler samt en proformastilling ved Greenwich Hospital. Talende for Cooks innstilling og fremtidsplaner var at han da han sa ja til stillingen la inn en klausul om at han kunne fratre dersom en annen mulighet for aktiv tjeneste skulle oppstå. En slik anledning bød seg på nyåret i 1776.

Den tredje stillehavsekspedisjonen (1776–1779)

Resolution og Discovery
Cooks skip Resolution og Discovery utenfor Tahiti på den tredje stillehavsreisen. Maleri fra omkring 1800.
Av .

Målet for Cooks tredje stillehavsreise var å finne den såkalte Nordvestpassasjen, det vil si å forsøke å finne en sjøvei til Asia ved å seile nordvest i stedet for sørøst. I tillegg skulle flåten ta med Omai, en tahitier som hadde blitt med tilbake til England fra den andre stillehavs-ekspedisjonen, og gjort en viss lykke i det sosiale liv i Londons sosietet, tilbake til Tahiti.

Cook, hadde, som under den andre stillehavsreisen, kommando over hovedskipet, som også denne gang var HMS Resolution. Kaptein Charles Clerke (1741–1779) hadde kommandoen over hjelpeskipet HMS Discovery.

Etter å ha avlevert Omai på Tahiti satte Cook kursen nordover og ble i januar 1778 den første europeer til å etablere kontakt med befolkningen på Hawaiiøyene, på en øygruppe Cook ga navnet Sandwichøyene.

Fra Hawaii fortsatte Cook ferden videre nordover og vendte så nordøst for å undersøke vestkysten av Nord-Amerika. I den andre uken i august nådde han Beringstredet og seilte inn i Tsjuktsjerhavet mellom Sibir og Alaska. Herfra satte han så kursen nordøst langs kysten av Alaska til han ikke kunne komme videre på grunn av drivisen. Målet om å finne en nordvestlig seilingsvei til Asia måtte dermed oppgis.

Cook la så om kursen og seilte vest mot Sibir-kysten og deretter sørøst til han igjen nådde Beringstredet som han nådde ved begynnelsen av september. Derfra la han kursen igjen tilbake til Hawaii.

Ekspedisjonen ankret opp ved Kealakekua havn, på vestsiden av hovedøya Hawaii 17. januar 1779. Cook og besetningen ble i utgangspunktet godt mottatt i på Hawaii, fordi de ble oppfattet som vesener fra den lokale mytologi.

Etter en første avskjed fra Hawaii, der ekspedisjonen måtte søke tilbake på grunn av nødvendige reparasjoner etter å ha kommet ut for en kraftig storm, ble Cook imidlertid drept av lokale innfødte på Kealakekua strand 14. februar 1779.

Mordet på Cook

Kaptein Cooks død
Kaptein James Cooks død, maleri av George Carter (1783).

Begivenhetene: selve drapet

17. januar 1779 ankret Cook igjen opp ved Kealakekua på Hawaii både for å proviantere og restituere mannskapet før de skulle ta fatt på den videre utforskningen av det nordlige Stillehavet. Etter noen uker forlot ekspedisjonen så Hawaii for dette oppdraget, men på grunn av storm og en brukket mast måtte Cook etter noen dager returnere for å foreta nødvendige reparasjoner.

Cook og hans menn hadde opprinnelig blitt godt mottatt og oppfattet som guddommelige eller gudesendte på Hawaii, men etter tilbakekomsten etter først å ha tatt farvel oppsto en rekke gnisninger og småkrangler mellom ekspedisjonens medlemmer og den lokale befolkningen. Under en slik episode ble Cook drept 14. februar. Fire andre av skipets soldater ble også drept, og to andre såret under hendelsen.

Etter drapet, hjemreisen

Etter drapet overtok kaptein Clerke kommandoen over ekspedisjonen og gjorde med Resolution et nytt forsøk på å finne en nordvestpassasje gjennom Beringstredet uten å lykkes. Ekspedisjonen returnerte tilbake til England i oktober 1779.

Ettermæle

Monument
Et monument over James Cook finnes på hans dødssted på Hawaii.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Når det gjelder Cooks maritime karriere er det ingen tvil om hans spesielle dyktighet som sjømann og navigatør. I tillegg kommer hans evne til å lede sitt mannskap i utfordrende situasjoner.

På et mer personlig plan kan vi si at Cooks fremferd gjenspeilte et menneskesyn som var typisk for opplysningstiden, preget av samtidens vitenskaps- og fornuftsideal. Cook var et rasjonelt menneske med en objektiv og fornuftsmessig avstand til begivenhetene, et menneske preget av selvkontroll.

Denne generelle karakteristikken bør imidlertid, som allerede anført, modifiseres med Cooks fremferd under den tredje stillehavsreisen, der han oppviste en til tider ukontrollert oppførsel og en irrasjonell grad av strenghet både mot mannskap og innfødte.

Både den skjerpede strengheten mot eget mannskap så vel som fordømmelsen av lokale skikker under den tredje stillehavsekspedisjonen har vært tilskrevet sykdom hos Cook, men om dette hersker det uenighet. Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet er at en økende strenghet i bruk av straff kan dokumenteres i begge tilfeller.

Kulturmøter og Cooks holdning ovenfor og oppfatning av ikke-vestlige «andre»

Cooks interesser var imidlertid ikke begrenset til det rent geografiske eller navigasjonsmessige. Han hadde også en nysgjerrighet overfor de folkeslagene han møtte under stillehavsekspedisjonene. I den sammenheng er det verdt å bemerke at han var den første som fremsatte påstander om en forbindelse mellom de ulike befolkningene og samfunnene i det malayopolynesiske språkområdet (se austronesiske språk). Disse påstandene har senere vist seg å stemme.

Det bør i denne sammenheng også bemerkes når det gjelder Cooks holdning til de lokale gruppene han møtte under stillehavsreisene, at det er vanskelig å finne en nedlatende holdning i hans observasjoner av og refleksjoner over disse.

Som illustrasjon kan trekkes fram at han under sitt møte med australske urinnvånere under den første stillehavsekspedisjonen, beskriver aboriginene som «saktmodige og fredelige og på ingen måte disponert for ondskap». Han fortsetter med en lovprisning av deres «enkle» liv, satt i kontrast til det europeiske oppjagede og kaotiske, noe som får en av biografene til å bemerke at man skulle tro at Cook hadde brukt overfarten til å lese Jean-Jacques Rousseau.

Samme type holdning gjelder i de tilfellene der han fikk høre om kannibalisme hos de innfødte. Her var hans grunnholdning at han anså kannibalisme som en kulturell skikk overlevert av tradisjonen, som ikke kunne rokke ved hans positive oppfatning av de andre dydene de lokale oppviste.

De lokales syn på Cook i Hawaii og Tahiti

Cook ble rituelt og seremonielt knyttet til ledende lokale høvdinger og innlemmet i den lokale ættekultusen på både Tahiti og Hawaii. Sett fra Cooks side kan det ikke herske tvil om at han knyttet genuine vennskapsbånd med flere av de bekjentskapene han gjorde på stillehavsreisene. Og – som vi har sett – regelen i Cooks egen vurdering og fremgangsmåte ovenfor de innfødte var at den var preget av åpenhet og en positiv holdning.

Symptomatisk for den lokale aktelsen for Cook er at han lenge etter sin død ble æret og dyrket på både Tahiti og Hawaii. Denne statusen sank etter hvert utover det 19. århundret til han under den antikoloniale reaksjonen mot slutten av århundret gikk fra å dyrkes som «helt» til å bli fordømt som en kolonial «skurk» begge steder.

Anerkjennelse i samtiden i Vesten

Talende for Cooks anerkjennelse i hans samtid er at Benjamin Franklin under Den amerikanske uavhengighetskrigen ga den amerikanske marinen beskjed om at hvis de kom i kontakt med Cooks fartøy ikke skulle oppfatte det som et fiendtlig skip, og unngå å komme i kamphandlinger med ham. Man skulle tvert imot behandle Cook og hans mannskap med all mulig høflighet og som felles venner av menneskeheten.

Trender i forskningen av Cook

Av de trekkene som preget Cooks personlighet var hans orientering mot det faktisk-empiriske og jordnære. Dette samsvarer med det bildet vi får gjennom Cooks virke både som oppdagelsesreisende så vel som i hans generelle fremferd i møtet med ikke-vestlige kulturer. Forskningen rundt Cooks reiser har imidlertid i nyere tid dreiet bort fra hans bedrifter og verdensbilde, til i større grad å legge vekt på den tverrkulturelle kommunikasjonen, hvilke forestillinger de ulike kontaktene han knyttet med øyboere i Stillehavet hadde av ham, og hvordan de to partene endret seg i en felles dynamikk under disse kulturmøtene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Generelt om utforskningen av Stillehavet i det 18. århundret

  • Glyndwr Williams (1998) «The Pacific: Exploration and Exploitation» i Peter James Marshall (ed.) The Oxford History of the British Empire, vol. II, The Eighteenth Century (Oxford University Press, Oxford)

Biografier om Cook

  • John C. Beaglehole (1974), The life of Captain James Cook (Stanford University Press, Stanford, California)

Antropologiske innfallsvinkler

  • Anne Salmond (2003) The Trial of the Cannibal dog: Captain Cook in the South Seas (Allan Lane, London)
  • Nicholas Thomas (2003) Discoveries: The Voyages of Captain Cook (Allan Lane, London)

Cooks skipsjournaler

  • John C. Beaglehole (ed.) (1955–1967) The Journals of Captain James Cook. 4 vols. (Hakluyt Society Cambridge)

For inkludering av perspektivet til den lokale befolkning

  • Miles Ogborn, Chapter 11 «Navigation and discovery: voyages of the Pacific» i Global Lives – Britain and the World, (Cambridge University Press, (Cambridge (2008) 2012) pp. 293–327

Cooks samarbeid med lokale aktører

  • David Turnbull (1998) «Cook and Tupaia, a Tale of Cartographic Méconnaissance?» i Margarette Lincoln (ed.) Science and Exploration in the Pacific: European Voyages to the Southern Oceans in the Eighteenth Century (Boydell Press, Woodbridge), pp. 117–133
  • Glyndwr Williams (2003) «Tupaia: Polynesian warrior, navigator, high Priest – and artist» i Felicity Nussbaum (ed.) The Global Eighteenth Century (John Hokins University Press, Baltimore) pp. 38–51.
  • Eric H. Mc Cormick (1977) Omai, Pacific Envoy (Auckland University Press Auckland)

Faktaboks

James Cook

Kommentarer (6)

skrev Leif-Harald Ruud

Dette bildet kan da umulig skulle forestille James Cook? I så fall måtte han ha levd ca. 30-40 år senere enn han gjorde...

skrev Leif-Harald Ruud

Hei igjen!
Det gjør meg vondt å si det, men det styrker ikke akkurat oppslagsverkets troverdighet at dere ikke har tatt min 10 år gamle henvendelse til følge. De fleste oppegående personer vil forstå at bildet viser en person som må ha levd etter år 1800.

Vennlig hilsen
Leif-H Ruud

svarte Ida Scott

Hei! Jeg beklager at ikke henvendelsen din ble fulgt opp i 2010. Redaksjonen var ikke helt på plass den gangen. Bildet er som du kan se fra Kunnskapsforlagets arkiv, og jeg vet ikke noe mer om det enn det. Det kan være en nyere fremstilling, ikke alle slike er like nøye med å få historiske detaljer i klesdrakt o.l. riktig. Som du ser har jeg nå lagt til et samtidig bilde som man vet forestiller Cook, og så skal jeg forsøke å finne utav det andre. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Christian Stranger-Johannessen

Jeg sendte inn noen rettelser og en kommentar på en bildetekst. Artikkelen er rettet, men det er fortsatt feil i bildeteksten (språk og bredde på skipet): Endeavour var 32 m3eter lang og 7.6 meter bred, og veide 368 tonn. Skuta hadde flat bunn, som gjorde den spesielt egnet til å seile i grunt vann og opp på strender for reparasjoner underveis, i følge Archives New Zealand.

https://www.captaincooksociety.com/home/detail/endeavour

svarte Ida Scott

Hei, takk for kommentar, tror det skal være riktig nå. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Christian Stranger-Johannessen

Angående bildetekst om båten Endeavour: Jeg har sett to tall på bredden, men det jeg har sett oftest er at bredden var 29 fot og 2 eller 3 tommer = 8,9 meter.
https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/00253359.1979.10659134?journalCode=rmir20
https://www.captaincooksociety.com/home/detail/endeavour

Det skal stå "ifølge", ikke "i følge".

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg