Australias geografi

Australia er en del av det gamle kontinentet Gondwanaland som sprakk opp i jura. I kritt ble Australia skilt fra Antarktis og New Zealand, og beveger seg fremdeles nord- og østover. Storparten av landmassen er et gammelt prekambrisk skjold med mange viktige malmforekomster (jern, uran, bly, sink, kobber og annet). Skjoldet er delvis dekket av et tynt lag yngre sedimenter som øker i tykkelse mot kysten. Langs østsiden av kontinentet er det yngre foldekjeder, dannet samtidig med de kaledonske og hercynske fjellkjeder ellers på jorden. I slutten av karbon og i perm var det flere store istider i Australia, og i lag fra perioder med varmere klima mellom og etter istidene finner man de store kullforekomstene i New South Wales. I øst og sørøst har man også vulkanske bergarter, og det er her man finner de høyeste fjellene i Australia.

Australia er det flateste av kontinentene; rundt 95 prosent av arealet ligger under 600 meter over havet. Det faller naturlig å dele Australia i tre topografiske områder: 1) det vestlige platålandskapet, som strekker seg over den vestlige del av Australia, 2) Great Dividing Range i øst og 3) et mellomliggende lavt sletteområde som består av flere bassenger.

Platået er et gammelt peneplan med en gjennomsnittshøyde på cirka 450 meter over havet. Enkelte steder hever lave fjellområder seg opp over platået. Høyest er MacDonnell Ranges (1510 meter over havet) og Musgrave Ranges (1440 meter over havet) som begge ligger i midtre del av Australia. Fra disse fjellene strekker det seg flere lavere høydedrag i flere retninger. Nær vestkysten ligger Hamersley Range, som når opp i 1227 meter over havet. Platået ender i en bratt skrent ned mot en smal kystslette. Platåkanten ble under siste landhevning presset opp, og når mange steder opp i en høyde på over 1000 meter over havet.

Høylandet i øst består av et nesten 4000 kilometer langt belte av platåer og platåaktige fjell. Hele dette området har fått navnet Great Dividing Range fordi det danner det viktigste vannskillet i Australia. Great Dividing Range har en gjennomsnittsbredde på cirka 250 kilometer, og strekker seg parallelt med øst- og sørøstkysten fra Kapp York-halvøya i nord. Fjellene fortsetter under Bass-sundet og ender i Tasmania. Fjellene er brattest mot sjøsiden og høyest i den sørlige delen. Her ligger Australias høyeste fjell, Mount Kosciuszko, 2229 meter over havet. Vest for Sydney ligger de noe lavere Blue Mountains med sine dypt nedskårne daler og berømte huler.

Mellom det vestaustralske platå og Great Dividing Range ligger et lavt sletteområde som strekker seg fra Carpentariabukta i nord til Spencergulfen og St. Vincentgulfen i sør. Landskapet er monotont, og består av svakt bølgende sletter. I dette partiet ligger Australias laveste punkt, i den salte Eyresjøen, 16 meter under havflaten. Sletteområdet, Great Artesian Basin, danner flere store bassenger. I sørøst ligger Murraybekkenet, som er avgrenset av høylandet i Victoria i sør, horstfjellene Flinders Ranges i vest og Great Dividing Range i øst. Gjennomsnittshøyden er cirka 180 meter over havet. Dette bassenget har fått navn etter elven Murray. Elvene i dette sletteområdet renner sakte og danner mange slyngninger. Den 2570 kilometer lange Murray har et fall på mindre enn 150 meter mellom utspringet i Great Dividing Range og utløpet i Encounterbukta i Indiahavet. Eyresjøens nedbørsfelt (Lake Eyre basin) utgjør resten av sletteområdet, og strekker seg 1900 kilometer fra Carpentariabukta i nord til et godt stykke inn i New South Wales. Gjennomsnittsbredden er cirka 480 kilometer og gjennomsnittshøyden mindre enn 300 meter over havet. Berggrunnen består øverst av leirskifer som dekker et porøst, vannførende lag av sandstein og konglomerater, og dette området danner derfor et enormt artesisk basseng, det største i verden. Mange innlandselver forsvinner i dette bassenget.

De eneste elvene som fører vann hele året er Murray og en del mindre elver i kyststrøkene. Murray, som har en lengde på 2508 kilometer, er Australias vannrikeste elv og danner med tilløpet Darling verdensdelens største elvesystem. Murray springer ut i Snowy Mountains, og får en stor del av sitt vann fra snøen som faller her om vinteren. Tilløpet Darling, som er 2720 kilometer langt, er lengre enn Murray, men tørker ofte ut. De viktigste tilløpene til Murray-Darling er Murrumbidgee, Paroo og Warrego. Over 60 prosent av Australia er uten avløp til havet. De fleste elvene forsvinner i den tørre årstiden. Noen av dem tørker inn til vannpytter uten forbindelse med hverandre, andre tørker helt inn. Et elveleie uten rennende vann kalles creek.

De fleste innsjøene er avløpsløse saltsjøer som tørker inn i perioder med langvarig tørke. De største ligger i Sør-Australia, blant annet Eyresjøen (8885 kvadratkilometer), Lake Torrens (5780 kvadratkilometer), Lake Gairdner (4750 kvadratkilometer) og Amadeus-sjøen (880 kvadratkilometer). I den sørvestlige del av Vest-Australia samles regnvannet i vide, grunne forsenkninger. De minste kalles saltsletter (salt pans). De ligger ordnet i kjeder, og etter kraftige regnfall hender det at de flyter over i hverandre.

Australias kystlinje er ensformig og forholdsvis lite innskåret. I nord skjærer Arafurasjøen seg inn i landet og danner den store Carpentariabukta mellom Kapp York og Arnhem Land. Lenger vest skjærer Timorsjøen seg inn og danner den atskillig mindre Joseph Bonaparte-bukta. Den største bukta i sør er Australbukta. Bredden er omkring 1200 kilometer og den skjærer seg vel 350 kilometer inn i landet. Lenger øst ligger Spencerbukta og St. Vincent-bukta. Kontinentalsokkelen er bredest i nord, og det sørlige Ny-Guinea og Tasmania ligger på samme kontinentalsokkel som Australia. Langs kysten ligger en lav kystslette av varierende bredde. Det finnes en rekke gode havner, særlig på øst- og sørøstkysten.

Langs østkysten av Australia ligger et 50 kilometer bredt og 2400 kilometer langt korallrev, Great Barrier Reef, som strekker seg parallelt med nordøstkysten. Avstanden fra kysten og ut til revet varierer mellom 50 og 160 kilometer. Ved lavvann når deler av revet over havflaten. Revet er ikke helt sammenhengende.

På grunn av isolert beliggenhet, enkel kystform og topografi er Australia nærmest et idealkontinent for demonstrasjon av de geografiske forholdenes betydning for klimaet. Temperaturen er bestemt av strålingsbalansen på stedet, underlagets natur og temperaturen i de nære havområder. Sjøtemperaturen her avviker lite fra middelet for vedkommende breddegrad. Klimaet påvirkes lite av varme eller kalde havstrømmer, heller ikke av oppstrømmende kaldt dypvann (oppvelling), noe som er typisk for vestkystene av Amerika og Afrika. Et spesielt typisk trekk er utbredt, ofte langvarig sesongmessig tørke og stor, mer tilfeldig variasjon i nedbøren.

Den sørlige vendesirkel går midt over kontinentet, klimaet blir varmt og man finner typisk vinter bare lengst i sør og på Tasmania. Forskjellen på middeltemperaturen for varmeste og kaldeste måned er over 15 °C i den sentrale del, cirka 10 °C ved kysten, men under 5 °C i tropeklimaet lengst i nord. Skydekke og nedbør er fullstendig dominert av det subtropiske høytrykksbeltet som pendler nord–sør, dels med årstiden, dels mer uregelmessig. Middelkart over lufttrykket viser en markert høytrykksrygg, men den skyldes en serie individuelle høytrykk som passerer fra vest mot øst med en fart av 500–750 kilometer per døgn. De nedgående luftstrømmene i høytrykkene motvirker utvikling av nedbørskyer.

I Nord-Australia er det normalt vintertørke, fordi høytrykksbanene går lengst nord på denne årstid. Sommertørke er vanlig i Sør-Australia. Store avvik fra det normale mønsteret synes å være knyttet til storstilte omlegginger av lufttrykket over den sørlige del av Stillehavet. De årlige temperaturvariasjonene over land gir en monsuneffekt som får særlig betydning for nordkysten og en tilstøtende del av østkysten. Om sommeren går nordøstpassaten fra nordhalvkulen over ekvator, avbøyes av jordrotasjonen og kommer inn over Nord-Australia som en regnførende nordvestmonsun. Der den avbøyde passaten møter sørøstpassaten i vestlige Stillehavet, dannes det sommer og tidlig høst (desember–mars) tropiske lavtrykk som går mot vest og kan berøre nordkysten. Sørøstpassaten setter sitt preg på store deler av østkysten, mens vestavindsbeltet berører de sørlige kystnære områder om vinteren. Fjellkjeden Great Dividing Range forsterker nedbøren fra øst, men kaster regnskygge over store deler av landet vestenfor.

I store trekk kan man skille mellom fire klimasoner: Tropisk savanneklima med årstemperatur over cirka 25 °C og nedbør over cirka 1000 millimeter dekker et mindre område i nord, vesentlig Arnhem Land og Kapp York-halvøya. Nedbøren avtar mot sør, det blir overgang til steppeklima, der tørketiden om vinteren er lengre og sommernedbøren mindre intens. Steppene dekker et litt uregelmessig løkkeformet belte fra kysten i nordvest, mot fjellskråningene i øst, videre mot sør og så langs kysten ut mot havet i vest. Steppene får stort sett 250–750 millimeter årsnedbør, mest i nord.

Langs østkysten sør for 20° sørlig breddegrad er det en stripe med temperert regnklima uten markert tørketid. Her finnes Australias regnrikeste områder, med årsmidler over 4000 millimeter, maksimalt i et enkelt år 7800 millimeter og på en enkelt dag 900 millimeter. Jevnt over faller det 1000–1500 millimeter. Nedbøren avtar raskt mot vest, langsommere langs kysten mot sør. I fjellområdet Snowy Mountains i sør faller det snø nok til at det normalt kan drives vintersport. Tradisjonen går tilbake til 1860-årene, da skiløping ble introdusert av skandinaviske gruvearbeidere. I lavlandet varierer middeltemperaturene fra 10–15 °C om vinteren, til 20–25 °C om sommeren. Både den østligste og den vestligste del av sørkysten har temperert klima med vinterregn som skyldes vestavindbeltets vandrende nedbørområder (middelhavsklima). Sommeren er tørketid, men med noen lokale byger over land. Årsnedbør er 500–1000 millimeter, opptil 1500 millimeter ved sørvestspissen. Ved Australbukta kommer sonen med steppeklima helt ut til kysten. Tasmania får nedbør til alle årstider og med en geografisk fordeling som ligner den man har i Sør-Norge: 500–1000 millimeter i øst, opptil cirka 3000 millimeter over fjellskråningen i vest. I fjellet faller det betydelige snømengder. Januartemperaturen langs sørkysten er cirka 20 °C, julimidlene cirka 10 °C. Begge deler er litt lavere på Tasmania.

Ørkenklimaet dekker et ellipseformet sentralt område, omtrent tredjeparten av Australias areal. Årsnedbøren er cirka 125–400 millimeter, men sterkt variabel fordi avstanden til havet er kort og ingen fjell skjermer. I det aller tørreste området er det målt 250 millimeter nedbør på 24 timer. Sanddynene, både i ørkenen og tilgrensende stepper, ligger slik som for mer enn 15 000 år siden. Nedbøren har vært tilstrekkelig til å holde ved like en vegetasjon som hindrer sandflukt. Middeltemperaturen for januar er cirka 25 °C i sør, opptil cirka 35 °C i nordvest. Julimidlene er 10–20 °C. En sjelden gang kan det bli frost lengst i sør. Den variable nedbøren, med tidvis frodig vegetasjon som visner i tørketiden, legger grunnlag for mange villmarksbranner (bush fires). De sørøstlige deler er mest utsatt, Tasmania går heller ikke fri. Brannene opptrer oftest når høytrykksbanene ligger langt sør. Mellom de enkelte høytrykk er det ofte skarpe kaldfronter. Foran en front som nærmer seg blir det sterk, varm, tørr og støvfylt vind fra ørkenen i nord. Stiv kuling med 40–45 °C og 10–20 prosent relativ fuktighet er typisk. Brannårsaken kan være lyn eller selvantennelse, men er oftest menneskelig aktivitet. Når kaldfronten passerer blir det brå vindomslag til sørvest med temperaturfall opptil 25–30 °C. Det blir sjelden nedbør av noen betydning, men vindomslaget har resultert i mange ofre blant mennesker på flukt.

• Australia (stat)
• Australia (kontinent)
• Australias befolkning
• Ørkener i Australia
• Store sandørken
• Viktoriaørkenen
• dyreliv i Australia
• planteliv i Australia
• økonomi og næringsliv i Australia

• kart over Australia – Geoscience Australia
• Den meteorologiske verdensorganisasjon: Australia