Australia ligger på den sørlige halvkule omkranset av Indiske hav og Stillehavet. Det grunne Torresstredet, som på det smaleste er 80 km bredt, skiller Australia fra øya Ny-Guinea.

Australia er en del av det gamle kontinentet Gondwanaland som sprakk opp i jura. I kritt ble Australia skilt fra Antarktis og New Zealand, og beveger seg fremdeles nord- og østover. Storparten av landmassen er et gammelt prekambrisk skjold med mange viktige malmforekomster (jern, uran, bly, sink, kobber o.a.). Skjoldet er delvis dekket av et tynt lag yngre sedimenter som øker i tykkelse mot kysten. Langs østsiden av kontinentet er det yngre foldekjeder, dannet samtidig med de kaledonske og hercynske fjellkjeder ellers på Jorden. I slutten av karbon og i perm var det flere store istider i Australia, og i lag fra perioder med varmere klima mellom og etter istidene finner man de store kullforekomstene i New South Wales. I øst og sørøst har man også vulkanske bergarter, og det er her man finner de høyeste fjellene i Australia.

Australia er det flateste av kontinentene; ca. 95 prosent av arealet ligger under 600 moh. Det faller naturlig å dele Australia i tre topografiske områder: 1) det vestlige platålandskapet, som strekker seg over den vestlige del av Australia, 2) Great Dividing Range i øst og 3) et mellomliggende lavt sletteområde som består av flere bassenger.

Platået er et gammelt peneplan med en gjennomsnittshøyde på ca. 450 moh. Enkelte steder hever lave fjellområder seg opp over platået. Høyest er MacDonnell Range (1510 moh.) og Musgrave Range (1440 moh.) som begge ligger i midtre del av Australia. Fra disse fjellene strekker det seg flere lavere høydedrag i flere retninger. Nær vestkysten ligger Hamersley Range, som når opp i 1227 moh. Platået ender i en bratt skrent ned mot en smal kystslette. Platåkanten ble under siste landhevning presset opp, og når mange steder opp i en høyde på over 1000 moh.

Høylandet i øst består av et nesten 4000 km langt belte av platåer og platåaktige fjell. Hele dette området har fått navnet Great Dividing Range fordi det danner det viktigste vannskillet i Australia. Great Dividing Range har en gjennomsnittsbredde på ca. 250 km, og strekker seg parallelt med øst- og sørøstkysten fra Cape York Peninsula i nord. Fjellene fortsetter under Bass Strait og ender i Tasmania. Fjellene er brattest mot sjøsiden og høyest i den sørlige delen. Her ligger Australias høyeste fjell, Mount Kosciusko (Kosciuszko), 2229 moh. Vest for Sydney ligger de noe lavere Blue Mountains med sine dypt nedskårne daler og berømte huler.

Mellom det vestaustralske platå og Great Dividing Range ligger et lavt sletteområde som strekker seg fra Gulf of Carpentaria i nord til Spencer Gulf og Gulf St. Vincent i sør. Landskapet er monotont, og består av svakt bølgende sletter. I dette partiet ligger Australias laveste punkt, i den salte Lake Eyre, 16 m under havflaten. Sletteområdet, Great Artesian Basin, danner flere store bassenger. I sørøst ligger Murray Basin, som er avgrenset av høylandet i Victoria i sør, horstfjellene Flinders Range i vest og Great Dividing Range i øst. Gjennomsnittshøyden er ca. 180 moh. Dette bassenget har fått navn etter elven Murray. Elvene i dette sletteområdet renner sakte og danner mange slyngninger. Den 2570 km lange Murray har et fall på mindre enn 150 m mellom utspringet i Great Dividing Range og utløpet i Encounter Bay i Indiske hav. og Eyre Basin utgjør resten av sletteområdet, og strekker seg 1900 km fra Gulf of Carpentaria i nord til et godt stykke inn i New South Wales. Gjennomsnittsbredden er ca. 480 km og gjennomsnittshøyden mindre enn 300 moh. Berggrunnen består øverst av leirskifer som dekker et porøst, vannførende lag av sandstein og konglomerater, og dette området danner derfor et enormt artesisk basseng, det største i verden. Mange innlandselver forsvinner i dette bassenget.

De eneste elvene som fører vann hele året er Murray og en del mindre elver i kyststrøkene. Murray er Australias vannrikeste elv og danner med tilløpet Darling verdensdelens største elvesystem. Murray springer ut i Snowy Mountains, og får en stor del av sitt vann fra snøen som faller her om vinteren. Tilløpet Darling, som er 2720 km langt, er lengre enn Murray, men tørker ofte ut. De viktigste tilløpene til Murray-Darling er Murrumbidgee, Paroo og Warrego. Over 60 prosent av Australia er uten avløp til havet. De fleste elvene forsvinner i den tørre årstiden. Noen av dem tørker inn til vannpytter uten forbindelse med hverandre, andre tørker helt inn. Et elveleie uten rennende vann kalles creek.

De fleste innsjøene er avløpsløse saltsjøer som tørker inn i perioder med langvarig tørke. De største ligger i South Australia, bl.a. Lake Eyre (8885 km2), Lake Torrens (5780 km2), Lake Gairdner (4750 km2) og Lake Amadeus (880 km2). I den sørvestlige del av Western Australia samles regnvannet i vide, grunne forsenkninger. De minste kalles saltpans. De ligger ordnet i kjeder, og etter kraftige regnfall hender det at de flyter over i hverandre.

Australias kystlinje er ensformig og forholdsvis lite innskåret. I nord skjærer Arafurasjøen seg inn i landet og danner den store Gulf of Carpentaria mellom Cape York Peninsula og Arnhem Land. Lenger vest skjærer Timorsjøen seg inn og danner den atskillig mindre Joseph Bonaparte Gulf. Den største bukta i sør er Great Australian Bightt. Bredden er omkring 1200 km og den skjærer seg vel 350 km inn i landet. Lenger øst ligger Spencer Gulf og Gulf St. Vincent. Kontinentalsokkelen er bredest i nord, og det sørlige Ny-Guinea og Tasmania ligger på samme kontinentalsokkel som Australia. Langs kysten ligger en lav kystslette av varierende bredde. Det finnes en rekke gode havner, særlig på øst- og sørøstkysten.

Langs østkysten av Australia ligger et 50 km bredt og 2400 km langt korallrev, Great Barrier Reef, som strekker seg parallelt med nordøstkysten. Avstanden fra kysten og ut til revet varierer mellom 50 og 160 km. Ved lavvann når deler av revet over havflaten. Revet er ikke helt sammenhengende.

På grunn av isolert beliggenhet, enkel kystform og topografi er Australia nærmest et idealkontinent for demonstrasjon av de geografiske forholdenes betydning for klimaet. Temperaturen er bestemt av strålingsbalansen på stedet, underlagets natur og temperaturen i de nære havområder. Sjøtemperaturen her avviker lite fra middelet for vedkommende breddegrad. Klimaet påvirkes lite av varme eller kalde havstrømmer, heller ikke av oppstrømmende kaldt dypvann (upwelling), noe som er typisk for vestkystene av Amerika og Afrika. Et spesielt typisk trekk er utbredt, ofte langvarig sesongmessig tørke og stor, mer tilfeldig variasjon i nedbøren.

Den sørlige vendesirkel går midt over kontinentet, klimaet blir varmt og man finner typisk vinter bare lengst i sør og på Tasmania. Forskjellen på middeltemperaturen for varmeste og kaldeste måned er over 15 °C i den sentrale del, ca. 10 °C ved kysten, men under 5 °C i tropeklimaet lengst i nord. Skydekke og nedbør er fullstendig dominert av det subtropiske høytrykksbeltet som pendler nord–sør, dels med årstiden, dels mer uregelmessig. Middelkart over lufttrykket viser en markert høytrykksrygg, men den skyldes en serie individuelle høytrykk som passerer fra vest mot øst med en fart av 500–750 km per døgn. De nedgående luftstrømmene i høytrykkene motvirker utvikling av nedbørskyer. I Nord-Australia er det normalt vintertørke, fordi høytrykksbanene går lengst nord på denne årstid. Sommertørke er vanlig i Sør-Australia. Store avvik fra det normale mønsteret synes å være knyttet til storstilte omlegginger av lufttrykket over den sørlige del av Stillehavet. De årlige temperaturvariasjonene over land gir en monsuneffekt som får særlig betydning for nordkysten og en tilstøtende del av østkysten. Om sommeren går nordøstpassaten fra nordhalvkulen over ekvator, avbøyes av jordrotasjonen og kommer inn over Nord-Australia som en regnførende nordvestmonsun. Der den avbøyde passaten møter sørøstpassaten i vestlige Stillehavet, dannes det sommer og tidlig høst (des.–mars) tropiske lavtrykk som går mot vest og kan berøre nordkysten. Sørøstpassaten setter sitt preg på store deler av østkysten, mens vestavindsbeltet berører de sørlige kystnære områder om vinteren. Fjellkjeden Great Dividing Range forsterker nedbøren fra øst, men kaster regnskygge over store deler av landet vestenfor.

I store trekk kan man skille mellom 4 klimasoner: Tropisk savanne-klima med årstemperatur over ca. 25 °C og nedbør over ca. 1000 mm dekker et mindre område i nord, vesentlig Arnhem Land og Cape York Peninsula. Nedbøren avtar mot sør, det blir overgang til steppeklima, der tørketiden om vinteren er lengre og sommernedbøren mindre intens. Steppene dekker et litt uregelmessig løkkeformet belte fra kysten i nordvest, mot fjellskråningene i øst, videre mot sør og så langs kysten ut mot havet i vest. Steppene får stort sett 250–750 mm årsnedbør, mest i nord.

Langs østkysten sør for 20° s.br. er det en stripe med temperert regnklima uten markert tørketid. Her finnes Australias regnrikeste områder, med årsmidler over 4000 mm, maksimalt i et enkelt år 7800 mm og på en enkelt dag 900 mm. Jevnt over faller det 1000–1500 mm. Nedbøren avtar raskt mot vest, langsommere langs kysten mot sør. I fjellområdet Snowy Mountains i sør faller det snø nok til at det normalt kan drives vintersport. Tradisjonen går tilbake til 1860-årene, da skiløping ble introdusert av skandinaviske gruvearbeidere. I lavlandet varierer middeltemperaturene fra 10–15 °C om vinteren, til 20–25 °C om sommeren. Både den østligste og den vestligste del av sørkysten har temperert klima med vinterregn som skyldes vestavindbeltets vandrende nedbørområder (middelhavsklima). Sommeren er tørketid, men med noen lokale byger over land. Årsnedbør er 500–1000 mm, opptil 1500 mm ved sørvestspissen. Ved Great Australian Bight kommer sonen med steppeklima helt ut til kysten. Tasmania får nedbør til alle årstider og med en geografisk fordeling som ligner den man har i Sør-Norge: 500–1000 mm i øst, opptil ca. 3000 mm over fjellskråningen i vest. I fjellet faller det betydelige snømengder. Januartemperaturen langs sørkysten er ca. 20 °C, julimidlene ca. 10 °C. Begge deler er litt lavere på Tasmania.

Ørkenklimaet dekker et ellipseformet sentralt område, omtrent tredjeparten av Australias areal. Årsnedbøren er ca. 125–400 mm, men sterkt variabel fordi avstanden til havet er kort og ingen fjell skjermer. I det aller tørreste området er det målt 250 mm nedbør på 24 timer. Sanddynene, både i ørkenen og tilgrensende stepper, ligger slik som for mer enn 15 000 år siden. Nedbøren har vært tilstrekkelig til å holde ved like en vegetasjon som hindrer sandflukt. Middeltemperaturen for januar er ca. 25 °C i sør, opptil ca. 35 °C i nordvest. Julimidlene er 10–20 °C. En sjelden gang kan det bli frost lengst i sør. Den variable nedbøren, med tidvis frodig vegetasjon som visner i tørketiden, legger grunnlag for mange villmarksbranner (bush fires). De sørøstlige deler er mest utsatt, Tasmania går heller ikke fri. Brannene opptrer oftest når høytrykksbanene ligger langt sør. Mellom de enkelte høytrykk er det ofte skarpe kaldfronter. Foran en front som nærmer seg blir det sterk, varm, tørr og støvfylt vind fra ørkenen i nord. Stiv kuling med 40–45 °C og 10–20 % relativ fuktighet er typisk. Brannårsaken kan være lyn eller selvantennelse, men er oftest menneskelig aktivitet. Når kaldfronten passerer blir det brå vindomslag til sørvest med temperaturfall opptil 25–30 °C. Det blir sjelden nedbør av noen betydning, men vindomslaget har resultert i mange ofre blant mennesker på flukt.

Detaljert klimainformasjon om Australia på Den meteorologiske verdensorganisasjon sine hjemmesider

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.