Australias befolkning

Delstatenes og territorienes beliggenhet.

Av /Store norske leksikon ※.

Kun en mindre del av Australias aboriginer lever i dag etter urbefolkningens tradisjonelle kultur- og samfunnsmønster.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sydney, hovedstaden i New South Wales. Ved innløpet til byen, midt i bildet, ligger det kjente operahuset, som ble åpnet i 1973.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Australia har vært befolket i minst 50 000 år, trolig lenger. Forgjengerne til dagens urbefolkninger kom sjøveien fra Sundaøyene via landbroen som forente Australia og Ny-Guinea i ett enkelt kontinent, Sahul. Mot slutten av 1700-tallet anslo britiske kolonister at urbefolkningene utgjorde et sted mellom 300 000 og 1 000 000 mennesker. 18. januar 2020 anslo Australian Bureau of Statistics’ «Population Clock» at befolkningen hadde nådd 25 572 832. Av disse utgjorde urbefolkningene 2,8 prosent.

Dagens befolkningssammensetning

Ved folketellingen i 2016 var befolkningen 23 401 892, med en medianalder på 38 år. 50,7 prosent av befolkningen var kvinner mens 49,3 prosent var menn. De vanligst rapporterte herkomstene var engelsk (25 prosent), australsk (ikke urbefolkning, 23,3 prosent), irsk (7,6 prosent), skotsk (6,4 prosent) og kinesisk (3,9 prosent). De australske urbefolkningene utgjorde 2,8 prosent av befolkningen. Av den totale befolkningen var 15 614 835 mennesker, eller 66,7 prosent, født i Australia, noe som betyr at innvandrerbefolkningen er blant verdens høyeste. De vanligste fødelandene inkluderer England (3,9 prosent), New Zealand (2,2 prosent), Fastlands-Kina (2,2 prosent), India (1,9 prosent) og Filippinene (1 prosent).

I 2016 var Australia rangert som verdens tredje minst befolkningstette land, etter Namibia og Mongolia, med 3,1 mennesker per km2. Dette har likevel liten betydning med tanke på at 86 prosent av befolkningen bodde i byer. 33 prosent av urbefolkningen bodde også i byer.

De australske urbefolkningene består av flere grupper aboriginere (inkludert Tasmania) og øyfolk fra Torresstredet. Disse har stått overfor en lang rekke massakre og overgrep, først fra britiske nybyggere og siden fra forbundsstaten. De ble heller ikke telt med i folketellingene før 1967. I den såkalte Mabo-saken i 1992, erklærte den australske retten terra nullius-doktrinen ugyldig i de tilfellene der mennesker allerede okkuperte et gitt område. Det vil si at retten anerkjente tradisjonelle rettssystemer som gyldige i de tilfellene der de fremdeles eksisterte. Dette banet vei for at urbefolkninger kunne kreve tilbake historiske landområder under en såkalt Native Title Act. Til tross for økt press og oppfordringer fra gjentatte granskningsrapporter fra tidlig på 1990-tallet, kom ikke Australia med en offentlig unnskyldning for de grove overgrepene begått mot flere generasjoner av urbefolkningen før i 2008.

I dag opplever australske urfolk en vedvarende diskriminering. Selv om australske myndigheter har implisert en såkalt Closing the Gap policy, som tar sikte på å bedre urbefolkningers livsvilkår, er det fortsatt betydelig sosiale forskjeller mellom urbefolkninger og andre. Dette har utslag i helseproblematikk, lavt utdanningsnivå, alkoholisme, arbeidsledighet, fengselsrater og manglende politisk representasjon.

Innvandringspolitikk og asylsøkere

På 1970-tallet endret immigrasjonsdemografien seg drastisk som en følge av en rekke militære konflikter på verdensbasis. Blant disse var den indokinesiske krigen, Indonesias beleiring av Øst-Timor og framveksten av flere sør-amerikanske diktatorer. I lys av dette endret Australia innvandringspolitikk, fra White Australia til en omfavnelse av multikulturalisme. De siste årene har innvandring bidratt til rundt halvparten av den årlige befolkningsveksten i Australia.

Australias asylpolitikk har vært utpreget todelt siden andre verdenskrig. På den ene siden har de vært i verdenstoppen når det kommer til å ta imot asylsøkere. På den andre siden har de ikke klart å sørge for varige løsninger for de som kommer. Australsk asylpolitikk er og har også vært kontroversiell, spesielt med tanke på offshore-prosesseringen av papirløse flyktninger. Mange av disse blir nektet adgang til Australia og blir i stedet fraktet til asylleire i Stillehavet, for eksempel på Manus i Papua Ny-Guinea og på Nauru. Selv om leiren på Manus ble offisielt stengt i 2017, var det 422 mennesker igjen der i februar 2019.

Religion

I 2016 var kategorien «ikke-religiøs» størst blant respondentene, med 29,6 prosent. Likevel representerte kristendommen sett under ett den største religiøse gruppen med 57,7 prosent, der katolisismen representerte 22,6 prosent og anglikanismen 13,3 prosent av den totale befolkningen. I tillegg tilhører 8,2 prosent av befolkningen ikke-kristne religioner, som islam, buddhisme, hinduisme, sikhisme, jødedom og b ahá’í. I 2001 rapporterte 0,03 prosent at de fulgte tradisjonelle aboriginer-religioner.

Språk

Australia har ikke noe offisielt språk, men i praksis fungerer engelsk som nasjonalspråk. Ved folketellingen i 2016 oppga 72,7 prosent at de kun snakket engelsk i hjemmet. Samtidig sa 22,2 prosent at de snakket et ikke-engelsk språk i hjemmet. I 2016 var de fem vanligste språkene utenom engelsk mandarin (2,5 prosent), arabisk (1,4 prosent), kantonesisk (1,2 prosent), vietnamesisk (1,2 prosent) og italiensk (1,2 prosent).

Det er vanlig å anslå at det fantes rundt 250 ulike språk blant de australske urbefolkningene ved begynnelsen av britisk kolonistyre. Siden skillet mellom språk og dialekt er vilkårlig, kan denne listen inkludere over 360 språk dersom man teller med de språkene med lite like variasjon som norsk og dansk. Likevel var det kun 20 av disse som ble brukt av mennesker i alle aldersgrupper ved inngangen til forrige tiår.

Største byer

Innbyggere (2020)
Sydney 5 230 330
Melbourne 4 963 349
Brisbane 2 462 637
Perth 2 059 484
Adelaide 1 345 777

Historie

Tidlig bosetting

De første migrantene spredte seg hurtig rundt hele den australske kysten. For eksempel var den sørvestlige delen av det vestlige Australia befolket allerede for 40 000 år siden. For rundt 10 000 år siden steg havnivået nok til at det australske kontinentet utgjorde en separat landmasse, atskilt fra Ny-Guinea i nordøst og Tasmania i sørøst. Aboriginer-grupper langs nordkysten opprettholdt likevel en utstrakt kontakt og handel med øybefolkninger i Torresstredet og dagens Papua Ny-Guinea.

Nylige DNA-undersøkelser tyder på et betydelig innskudd av DNA fra India blant aboriginer for litt over 4 000 år siden. Dette innskuddet kan bety en migrasjonsbølge direkte fra India til Australia, eller så kan DNA-et deres ha reist gjennom en lang rekke kulturmøter mellom ulike befolkninger helt til det endte i Australia. Uansett tyder dette på en utstrakt kulturell kontakt mellom australske aboriginere og omverdenen lenge før britisk kolonisering.

Kolonitid og tidlige immigrasjonsbølger

7. februar 1788, to uker etter at den første flåten med straffanger ankom Sydney Cove, erklærte Storbritannia New South Wales-kolonien som etablert. I løpet av de neste åtti årene hadde rundt 165 000 mennesker ankommet Australia som straffanger. Det var likevel mange frie nybyggere som reiste til de nyetablerte koloniene i den samme perioden. Delstater som Sør-Australia og Victoria ble etablert av frie nybyggere.

I løpet av 1851 ble det funnet gull flere steder i New South Wales, Victoria og Tasmania, noe som førte til en gullfeber på linje med den som herjet i California fra 1848. Dette preget spesielt Victoria, der det massive inntoget av europeiske lykkejegere resulterte i en befolkningsvekst fra 77 245 i 1851 til 538 628 et tiår senere.

I forbindelse med en stadig akselererende kolonibygging og økonomisk utvikling gjennom siste halvdel av 1800-tallet bestemte britiske styresmakter å subsidiere innvandring til Australia, hovedsakelig fra de britiske øyer og Nord-Europa.

Australias hvithetspolitikk

Fra og med stiftelsen av forbundsstaten i 1901 og til og med slutten av andre verdenskrig hadde Australia en innvandringspolitikk som tok sikte på å begrense innvandring fra mennesker med ikke-europeisk etnisk bakgrunn. Begrepet «White Australia policy» dekker en rekke vedtekter, inkludert Immigration Restriction Act av 1901, som var med på å forsterke denne politikken. White Australia policy var hovedsakelig rettet mot asiater og stillehavsfolk.

I tiårene etter andre verdenskrig ble den harde linja i innvandringspolitikken gradvis myknet opp. For eksempel ble Immigration Restriction Act erstattet av Migration Act i 1958, noe som blant annet betød en slutt på diktatprøven, som krevde plettfri stavelse av femti ord på et hvilket som helst europeisk språk. Likevel ble ikke White Australia policy offisielt avviklet før i 1973. Først da ble det vedtatt lover som sa at rase ikke skulle være et kriterium i immigrasjonsbestemmelsene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg