Økonomi og næringsliv på Taiwan

Taiwan ble opprettet i 1949 etter kommunistenes seier i borgerkrigen på fastlandet (Kina). Taiwan har siden 1950 hatt en nærmest eksplosiv økonomisk utvikling, og har endret seg fra å være et tilbakeliggende jordbrukssamfunn til et industriland med betydelig vareeksport. Industriproduksjonen har vært den viktigste drivkraften i økonomien.

Den økonomiske utviklingen er nært knyttet til tette politiske og økonomiske forbindelser med USA før 1972, tett økonomisk samkvem med Japan og voksende økonomiske og kulturelle forbindelser med Kina etter 1987.

Fra 1950 ble Taiwan (sammen med blant annet Sør-Korea) av USA oppfattet som frontlinjeområde mot det kommunistiske Kina. Under betydelig amerikansk innflytelse ble det iverksatt intensive, statlig kontrollerte utviklingsstrategier med en bemerkelsesverdig vekst som resultat. Taiwan ble sammen med Sør-Korea, Hongkong og Singapore omtalt som de nyindustrialiserende økonomier eller de «fire tigrene».

Til forskjell fra Sør-Korea utviklet Taiwan aldri store handels- og industrikonglomerater. Den overveiende del av næringsstrukturen har i stedet bestått av små og mellomstore familiebedrifter, iblandet store statlige monopolselskaper blant annet innen energiforsyning, petroleumsindustri og telekommunikasjon. Den sterke statlige kontrollen over økonomien ble først redusert i 1990-årene gjennom en begynnende liberalisering av importhandelen, bank- og finanstjenestene og andre tjenesteytende næringer.

Takket være solid økonomi og store valutareserver kom Taiwan relativt velberget gjennom den store asiatiske finanskrisen i 1997–1998. For å motvirke diplomatisk isolasjon har Taiwan brukt deler av valutareservene til politisk motivert bistand til spesielt land i Det karibiske hav og Mellom-Amerika, som landet har diplomatiske forbindelser. Taiwan har i diplomatiske forbindelser med 13 land av FNs medlemsland og Vatikanstaten (2022).

Til tross for den utenrikspolitiske isolasjonen har Taiwans utenrikshandel økt sterkt. Med bare 21 millioner innbyggere befestet Taiwan sin posisjon som en av verdens fremste handelsnasjoner i 1990-årene. I 1995 var utenrikshandelen på 215 milliarder dollar, og både import og eksport passerte 100 milliarder dollar for første gang. I 2005 var utenrikshandelen totalt på 350 milliarder dollar. Først ved tusenårsskiftet ble Taiwan overtrumfet av Kina som handelsnasjon.

Chiang Ching-kuo, sønn av Kinas president Chiang Kai-shek, ble statsminister i 1972. Ved farens død i 1975 overtok han som leder for Kuomintang og ble i 1978 valgt til president. Inntil sin død i 1988 endret han gradvis den strengt autoritære styreformen, og ettpartisystemet ble brutt i 1986. Ved valget samme år fikk Democratic Progressive Party (DPP) en firedel av stemmene og etablerte seg som det ledende opposisjonspartiet. DPPs slagord har vært «ett Kina, ett Taiwan», altså et selvstendig Taiwan og nei til gjenforening med Kina. DPP som ledet en minoritetsregjering fra 2000 til 2008, har tradisjonelt vært bekymret for at økonomisk samarbeid med Kina ville gjøre landet altfor avhengig av det kinesiske markedet og dermed sårbar for politisk press. Likevel var det i perioden fra 2000 til 2008 en sterk økning i samhandelen med Kina. I 2000 utgjorde eksporten til Kina bare 2,9 prosent av Taiwans samlede eksport, mens den i 2006 var kommet opp i 23,2 prosent.

Ved parlamentsvalget i 2008 fikk Kuomintang makten og skiftet til en mer forsonlig og samarbeidsvillig kurs i overfor Beijing. Dette førte til at investorene fikk friere tøyler. Taiwan-foretak satset da i økende grad på produkter til den voksende kinesiske middelklassen.

Under det japanske styret ble det organisert intensiv dyrking av ris og sukkerrør, til dels på store plantasjer, for å forsyne det japanske hjemmemarkedet. I perioden 1949–1953 gjennomførte Kuomintang-regjeringen med støtte og påtrykk fra USA en landreform som bidrog til at små familiebruk nå er den vanligste driftsformen.

Jordbruket er helt avhengig av kunstgjødsel grunnet tidligere tiders monokultur på et fra naturens side næringsfattig jordsmonn. Cirka en fjerdedel av landarealet er dyrket, hvorav rundt halvparten brukes til våtrisproduksjon, ofte i rotasjon med andre vekster. Risdyrkingen er sterkt subsidiert, men produksjonen er likevel fallende. Ris er hovedbestanddelen i kosten og dyrkes de fleste steder. I litt høyere strøk dyrkes bygg, hvete soyabønner og durra. Sukkerrør dyrkes på Taichungsletta og Pingtungsletta.

Siden 1980-årene har hagebruk utviklet raskt. Det dyrkes en rekke frukter, med ananas og mango som de vanligste, og et stort utvalg med grønnsaker.

Gris er ledende i husdyrholdet, fulgt av storfe og sau. Av fjærkre holdes mest høns, fulgt av ender og gjess. Siden midten av 1960-årene er husdyrholdet gradvis blitt overført til store industrielle gårder, og kjøtt produseres for eksport.

Skogen dekker cirka halvparten av landarealet og omfatter for det meste fjellterreng. Den er derfor delvis utilgjengelig for kommersiell utnytting. Viktige treslag er bambus, teak og ulike furuarter. Myndighetene har siden 1980-årene fokusert hovedsakelig på bevaring av skogen, og hogsten er derfor minimal.

Taiwan har siden 1960-årene bygd opp en stor havgående fiskeflåte, som omfatter 21 974 fiskefartøyer (2017). Det tidligere så viktige kystfisket har nå liten økonomisk betydning, delvis som følge av industriell forurensning av kystfarvannene. Den totale fangst av sjømat utgjør 748 000 tonn (2017). Viktige fiskehavner er Chilung, Kaohsiung, Suao og Makung. På øya Taiwan er det i alt vel 90 000 mindre anlegg for oppdrett av fisk.

Med små innenlandske energikilder er energiforsyningen helt avhengig av importert råstoff i form av råolje, naturgass og kull. Forbruket av primærenergi var 5,1 exajoule (EJ) i 2021, der fossil energi utgjorde over 90 prosent. Etter 2007 har det ikke vært noen nevneverdig økning av energiforbruket. Regnet per innbygger var forbruket 215 GJ i 2021.

Et høyt forbruk av fossil energi gjør Taiwan til ett av de landene som bidrar mest til utslipp av klimagasser. Etter 1990 har utslippet av klimagasser økt fra 118 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (Mt CO₂) til 279 Mt CO₂. Per innbygger utgjør det 11,7 t CO₂. Selv uten å være en del av FNs klimakonvensjon har landet sendt inn sine egne nasjonale bidrag som forplikter Taiwan til å redusere sine klimagassutslipp innen 2030 med 50 prosent i forhold til en utvikling med «business-as-usual». Det tilsvarer et utslippsnivå på 214 Mt CO₂.

Bruk av importerte energikilder preger også landets elektrisitetsforsyning. Av en kraftproduksjon på 291 TWh i 2021, ble 83 prosent produsert med bruk av fossil energi, i hovedsak naturgass. Landet har vært gjennom en lang periode med en stabil vekst i elektrisitetsforbruket, som i gjennomsnitt har økt med 3,9 prosent per år etter 1990. I 2021 var sluttforbruket per innbygger 11 800 kWh.

Taiwan hadde tidligere seks kjernereaktorer i drift fordelt på tre kjernekraftverk. Kjernekraft bidrar til å redusere avhengigheten av importert energi, men er samtidig omstridt siden Taiwan ligger i et område som er utsatt for jordskjelv. Striden førte til at 4 rektorer ble nedlagt, den siste i 2013. Et fjerde kjernekraftverk ble påbegynt i 1999, men møtte mye motstand underveis, og ble etter flere utsettelser kansellert av regjeringen i 2021. De to gjenværende reaktorene bidro med 10 prosent av kraftproduksjonen i 2021.

Vannkraftressursene er beregnet til rundt 5 gigawatt (GW), hvorav 4,68 GW er utbygd (tall fra 2016). Bidraget fra vannkraft utgjorde 2,3 prosent av kraftmiksen i 2021.

Mer enn tre fjerdedeler av kraftproduksjonen foregår i sør, hvilket gjør energiforsyningen til nord utsatt for naturkatastrofer.

• Les mer om kjernekraft i Taiwan.