Kinesiske historieskrivere beretter om enkelte ekspedisjoner til Taiwan mellom 600- og 1300-tallet. Men først sent på 1400-tallet begynte bosettingen av kinesere fra fastlandet. Portugiserne besøkte øya i 1590 og ga den navnet Ilha Formosa. Så fulgte nederlendere og spaniere. I 1646 fikk nederlenderne kontroll over hele øya, men de ble allerede i 1661 fordrevet av den kinesiske sjøkrigeren Koxinga som grunnla et rike der. Hans sønn bukket under for mandsjuene i 1683. Siden var Taiwan kinesisk, inntil øya i 1895 ble avstått til Japan.

Under andre verdenskrig var Taiwan en viktig japansk fly- og flåtebase. På Kairo-konferansen i 1943 besluttet de allierte at Japan etter krigen skulle avstå Taiwan til Kina. Ved Japans kapitulasjon besatte amerikanerne øya; 25. oktober 1945 ble den avstått til Kina og siden styrt av nasjonalistene. Dette vakte misnøye blant «innfødte» taiwanere. 28. februar 1947 innledet nasjonalisttropper fra fastlandet en massakre som varte i ukevis. Ifølge en offisiell rapport fra Taiwan-regjeringens granskningskommisjon, offentliggjort i 1992, ble mellom 18 000 og 28 000 innfødte taiwanere drept, deriblant mange som tilhørte øyas elite. Da Chiang Kai-shek måtte oppgi det kinesiske fastlandet, opprettet Kuomintang-regjeringen i desember 1949 sitt hovedkvarter på Taiwan, som fra da av utgjorde det alt vesentlige av Republikken Kinas territorium. Under Chiangs styre ble maktapparatet dominert av fastlandskinesere mens taiwanere ble holdt utenfor.

I september 1954 begynte kommuniststyrker å beskyte nasjonalistenes forsvarsverker på øyene Quemoy og Matsu med tungt artilleri; samtidig ble det gjennomført en propagandaoffensiv om å «befri» Taiwan. Under den spente situasjonen gikk USA inn i en forsvarspakt med Taiwan-regjeringen; USAs 6. flåte patruljerte Taiwanstredet. I april 1955 opphørte bombardementet, men Beijing-regjeringen fastholdt sitt krav på Taiwan. Spørsmålet om Taiwans regjering skulle representere Kina i FN sto på generalforsamlingens dagsorden fra 1950. I 1971 kom vedtaket om at Beijing-regjeringen skulle overta Kinas plass.

Chiang Kai-sheks sønn, Chiang Ching-kuo, ble statsminister i 1972. Ved farens død i 1975 overtok han som leder for Kuomintang og ble i 1978 valgt til president. Inntil sin død i 1988 endret han gradvis den strengt autoritære styreform, og ettpartisystemet ble brutt i 1986. Ved valget samme år fikk Democratic Progressive Party (DPP) en firedel av stemmene og etablerte seg som det ledende opposisjonsparti. DPPs slagord har vært «ett Kina, ett Taiwan», altså et selvstendig Taiwan og nei til gjenforening med Kina.

Lee Teng-hui, som i 1988 ble den første taiwansk-fødte i presidentstillingen, førte demokratiseringsprosessen videre. Hans pragmatiske politikk førte imidlertid til indre brytninger innen Kuomintang. I 1992 dannet utbrytere fra Kuomintang et eget parti, Nye Parti. Dette har stilt seg kritisk til presidentens politikk med å øke innslaget av «innfødte» taiwanere innen forvaltningen, og andre uttrykk for den såkalte «taiwaniseringen av Taiwan». Lee Teng-hui ble gjenvalgt med 54 prosent av stemmene ved Taiwans første direkte presidentvalg i 1996.

Ved presidentvalget år 2000 seiret opposisjonspolitikeren Chen Shui-bian fra DPP. Fra Kuomintang-regjeringens flukt til Taiwan i 1949 og frem til Chens seier var Taiwan blitt styrt av nasjonalistpartiet Kuomintang, som frem til 1987 var eneste tillatte parti. Etter en rekke landsomfattende frie valg er det dannet et mønster med to politiske leirer. Spørsmålet som dominerer både innen- og utenrikspolitikken er forholdet til Folkerepublikken Kina på fastlandet. Det går en bitter skillelinje gjennom samfunnet mellom «selvstendighetsivrere», det vil si tilhengere av Taiwans selvstendighet, og «nasjonalistene» som holder fast ved prinsippet om «ett Kina».

Begge leirer har samme markedsliberale filosofi i økonomiske spørsmål og skiller seg knapt fra hverandre på den tradisjonelle høyre-venstre-skalaen. DPPs hovedsak, ved siden av demokratiseringen, har vært Taiwans selvstendighet og nei til gjenforening med fastlandet. I regjeringsposisjon har verken president Chen Shui-bian eller DPPs valgte representanter ville provosere Beijing med en ensidig selvstendighetserklæring. Man har stort sett nøyet seg med forsiktige skritt for å fremheve Taiwan som en egen enhet i internasjonal sammenheng.

Denne linjen var blitt innledet av Kuomintang-lederen Lee Teng-hui, som forsiktig og pragmatisk satte kurs for et selvstendig Taiwan. Da Lee trådte tilbake etter to mandatperioder som president i 2000, ble han imidlertid utstøtt fra partiet av en hard kjerne eldre flyktninger fra fastlandet. Lee stiftet et nytt parti, Taiwans solidaritetsunion, som har hatt som fanesak at nasjonsnavnet formelt skulle endres fra «Republic of China» til «Taiwan». En annen Kuomintang-utbryter, James Soong, stiftet Folkets første parti (People First Party), som gjorde betydelige innhugg i Kuomintangs velgerskare.

Chen Shui-bian ble i 2004 gjenvalgt med knappe 50,1 prosent av stemmene mot 49,9 prosent for Kuomintang-kandidaten Lien Chan. Ved en dramatisk opptakt to dager før valget ble presidenten og visepresident Anette Lu såret av skudd under et påstått attentat. Skuddskadene var ikke alvorlige, men satte gemyttene i kok. Chen led et tilbakeslag da hans DPP tapte parlamentsvalget i desember 2004 etter å ha bedt velgerne om mandat til å føre selvstendighetslinjen videre. I 2006 lot presidentens popularitet til å være betydelig svekket som følge av korrupsjonsbeskyldninger mot medlemmer av familien. Etter et ydmykende nederlag for DPP ved parlamentsvalget januar 2008, stilte Chen ikke som kandidat ved presidentvalget samme år.

Rivaliseringen med Folkerepublikken Kina har helt siden borgerkrigens slutt i 1949 bestemt Taiwans utenrikspolitiske situasjon. Formelt betrakter ikke en gang Taiwans egen regjering øya som en egen stat, men holder fast ved at det bare finnes ett Kina, der Taiwan utgjør en provins. I den offisielle definisjonen heter det at «Taiwan er en del av Kina, men ikke en del av Folkerepublikken Kina». I praksis fungerer imidlertid Taiwan som et selvstendig land med egen regjering, eget territorium og egen stemme internasjonalt i mange politiske og ikke minst økonomiske fora.

Taiwans regjering representerte Kina i FN 1950–71, men i 1971 fattet generalforsamlingen vedtak om at Folkerepublikken Kina skulle overta denne plassen. Diplomatisk ble Taiwan stadig mer isolert. Det hardeste slaget kom i 1979, da USA normaliserte forbindelsene med Beijing og brøt de offisielle forbindelsene med Taiwan. Kongressen vedtok imidlertid den såkalte Taiwan Relations Act, som åpner for «uoffisielle» forbindelser og amerikansk våpensalg til Taiwan.

Siden 1992 har regjeringene i Beijing og Taipei tidvis hatt en viss kontakt med hverandre gjennom halvoffisielle organer. Trass i bitre politiske uoverensstemmelser, skjedde en tilnærmingsprosess på det praktiske plan. Fra 1987 har Taiwan-borgere fått besøke fastlandet, og i 1990 ble det åpnet for masseturisme. Handelen mellom Taiwan og Kina var lenge offisielt forbudt, men kunne fra 1991 skje åpent, og Folkerepublikken ble Taiwans tredje største handelspartner. I 2006 bodde og arbeidet over én million Taiwan-kinesere på det kinesiske fastlandet, i første rekke forretningsfolk og deres familier.

Den forsiktige åpningen fikk et midlertidig avbrudd 1995–96 da en alvorlig krise i Taiwanstredet kom som en påminnelse om de grunnleggende motsetninger. Kina gjennomførte en serie massive militærøvelser i stredet mellom Taiwan og fastlandet, mens USA markerte sin støtte til Taiwan ved å sende to hangarskipgrupper til regionen. Lederne i Beijing mistenkte daværende president Lee Teng-hui for å ville fremme et selvstendig Taiwan. Beijing gjorde det klart at en selvstendighetserklæring ville bli stemplet som «separatisme» og åpne for militær intervensjon.

I 1998 ble de halvoffisielle kontaktene gjenopptatt, men Beijing har i gjentatte erklæringer truet med å gripe inn militært dersom Taiwan skulle erklære seg som selvstendig nasjon, løsrevet fra Kina. Det anspente politiske forholdet ble ytterligere skjerpet i 2005: Folkekongressen i Beijing vedtok en lov som åpner for at Folkerepublikken kan bruke militære maktmidler mot Taiwan for å stanse forsøk på formell løsrivelse. I 2006 oppløste president Chen kommisjonen som har hatt i oppgave å tilrettelegge en fremtidig gjenforening med fastlandet. Til tross for politiske spenninger har imidlertid det økonomiske samvirket vært i kraftig vekst, særlig siden tusenårsskiftet.

Chen Shui-bians politiske nedtur begynte med kraftige tilbakeslag ved parlamentsvalget 2004 og lokalvalgene 2005. En korrupsjonsaffære med forgreninger til presidentfamilien og regjeringspartiet var da kommet for dagen. Våren 2006 bidro en annen korrupsjonsaffære til å stille presidenten i et enda mer tvilsomt lys: Presidentens svigersønn ble arrestert som mistenkt for ulovlig aksjehandel. I løpet av 2006 avverget Chen tre forsøk på å få ham avsatt eller stilt for riksrett. Etter åtte år ved makten led han så et knusende nederlag ved parlamentsvalget 2008. Kuomintang tok nå makten og skiftet til en mer forsonlig og samarbeidsvillig kurs i overfor Beijing.

Trass innenrikspolitisk motbør hadde Chen i sin annen presidentperiode fortsatt sin utfordrende linje overfor Beijing. «Taiwanisering» ble slagordet. Chen-regjeringen søkte på ny om medlemskap i FN, og for første gang ble nasjonsnavnet Taiwan brukt istedenfor det offisielle Republic of China. Beijing tok dette som et nytt tegn på at Chen ville løsrive øya fra dens formelle tilknytning til fastlandet.

Chen gikk videre og fremmet forslag om grunnlovsrevisjon for at Taiwan heretter skulle fremstå som en «normal nasjon». Regjeringspartiet oppfordret nå til allmenn bruk av Taiwan som nasjonsnavn – uten direkte å ville avskaffe det offisielle «Republic of China». Det slo videre til lyd for at en institusjon som offisielt skulle arbeide for gjenforening med fastlandet, skulle nedlegges på grunn av Beijings «militære trusler». Beijing reagerte heftig: Ethvert forsøk på en selvstendighetserklæring fra Taiwans side, ville bli betraktet som en krigshandling og møtt med militær makt.

Kina har lenge hatt flere hundre rakettvåpen siktet inn mot mål på Taiwan, og i senere år satset på en omfattende militær opprustning. DPP-regjeringen har på sin side forsøkt å få till nye massive våpenkjøp i USA. Taiwan har dertil forsert oppbyggingen av sin egen våpenindustri for ikke å være avhengig av amerikanske våpen. Både DPP og Kuomintang-opposisjonen har vært plaget av korrupsjonssaker. Kuomintang-lederen Ma Ying-jeou ble i 2007 frikjent av høyesterett for korrupsjonsanklager. Dette åpnet for at han så kunne stille som partiets kandidat og vinne presidentvalget i 2008.

Første parlamentsvalg etter ny valgordning januar 2008 ble en brakseier for Kuomintang, som tok 81 av de 113 plassene. Med bare 27 mandater gikk DPP på et ydmykende nederlag etter partiets mange utspill for å markere Taiwans de facto selvstendighet. Under åtte år ved makten hadde målet vært å bygge en nasjonal taiwanesisk identitet på bekostning av den kinesiske. Imidlertid lot det til at velgerne betraktet konfrontasjonslinjen som unødig provoserende. Beijing vekslet på sin side mellom trusler om militærmakt og forsonlige invitter for å blidgjøre opinionen i Taiwan. Etter Beijings syn var Chen en farlig separatist, langt verre enn kommunistpartiets gamle fiender i Kuomintang.

Etter valgnederlaget trakk Chen seg fra ledervervet i DPP til fordel for partiets presidentkandidat, Frank Hsieh. Presidentvalget i 2008 ble en triumf for Kuomintangs Ma Ying-jeou med 58 prosent av stemmene. Ma, som er utdannet jurist ved Harvard og tidligere justisminister, hadde loveet velgerne at det økonomiske samvirket med fastlandet skulle prioriteres. Forholdet til Beijing bedret seg umiddelbart, preget av en pragmatisk forsonlig atmosfære. Både Taiwan og folkerepublikken har halvoffisielle institusjoner som ivaretar forbindelsene over Taiwanstredet. I juni 2008 hadde disse sine første formelle samtaler siden 1999. Beijing-delegasjonen ble ledet av Chen Yunlin – den høyest rangerte embetsmann fra fastlandet som hadde besøkt Taiwan på 60 år. Partene signerte en avtale om 36 direkte charterflyvninger mellom de to territoriene hver helg. Tidligere hadde partene bare godtatt flyvninger via Hongkong eller Macao. 4. juli 2008 gikk den første direkteflyvningen siden 1949 med rutefly fra fastlandet til Taiwan, da et kinesisk fly brakte 250 kinesiske turister fra byen Guangzhou til Taipei. Et Taiwan-fly tok samme antall taiwanske turister til Shanghai. I november ble tallet på ukentlige charterflyvninger over Taiwanstredet hevet til 108. Avtalen omfattet videre 60 månedlige charterflyvninger med gods. Dessuten ble 63 havner i folkerepublikken og elleve på Taiwan nå åpnet for direkte forbindelse over stredet. Fartøyene må ikke føre nasjonsflagg. I 2009 ble rammeavtalen ytterligere utvidet.

President Ma kom med en offentlig beklagelse for Kuomintangs autoritære fortid på årsdagen for opphevelsen av unntakstilstanden i 1987. Han ba især om unnskyldning for det som kalles «den hvite terror» i 1950- og 1960-årene. KMT-styret holdt da ca. 140 000 opposisjonelle i interneringsleire. Mellom 3000 og 4000 opposisjonelle antas i denne perioden å være blitt likvidert ved politiske drap.

Ekspresident Chen Shui-bian ble i november arrestert som mistenkt for korrupsjon og hvitvasking av penger. Han begynte straks å sultestreike i protest, og ble innlagt på sykehus før han ga opp sultestreiken etter ti døgn. Chen betegnet anklagene som et politisk komplott. Etter midlertidig løslatelse ble han på ny arrestert og formelt siktet for ulike former for korrupsjon. Under rettergangen ble han i 2009 innlagt på sykehus etter ny sultestreik i fengslet. Han benektet straffeskyld, men flere nære familiemedlemmer tilsto diverse økonomiske forbrytelser under den langvarige prosessen.

Chen ble i september 2009 dømt til livsvarig fengsel og bøter/inndragning på ca. 36 millioner kroner for underslag, dokumentfalsk og hvitvasking av penger. Hans kone Wu Shu-jen fikk også livsvarig for korrupsjon og bøter på 55 millioner kroner, men slapp fengsel på grunn av dårlig helse. Chens datter, sønn og svigerdatter fikk fengselsstraffer på mellom seks og 30 måneder. Chen bedyret hele tiden sin uskyld, og hevdet at rettssaken var en «politisk heksejakt» satt i scene av politiske motstandere som en hevnakt for hans selvstendighetslinje overfor Beijing.

En markant tilnærming mellom Taiwan og fastlandet fant sted etter at Ma Ying-jeou ble president, og utspillene for «taiwanisering» og selvstendighet opphørte. Partene har innledet forhandlinger om en form for frihandelsavtale. Men Kinas president og partisjef, Hu Jintao, slo fast at en slik avtale bare kan inngås hvis Taiwan uttrykkelig godtar «ett Kina»-politikken, som definerer Taiwan som en del av Kina. Dette har utløst heftig debatt på Taiwan. Store tumulter under den kinesiske sjefforhandlerens Taiwan-besøk i november 2008 var et eksempel på motstand mot det mange mener er en for rask tilnærming til gamle fiender på fastlandet.

I 2009 åpnet Taiwan sitt finansmarked for private og institusjonelle investorer fra fastlandet. Den første storhandelen ble gjort allerede 29. april, da Kinas største mobilselskap, China Mobile, sikret seg en 12 prosent-andel i Taiwans FarEasTone Telecommunications for 544 millioner US$. Tidligere har investeringene bare gått én vei. Taiwan-selskaper har investert mellom 100 og 150 milliarder US$ på fastlandet, ifølge estimat fra Taiwans Mainland Affairs Council. Investeringer fra motsatt kant har derimot vært fraværende.

Siden 1970-årene har Taiwan vært blant verdens raskest voksende økonomier. Taiwans bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger gjør at landet regnes blant de høyt utviklede industrinasjonene. Takket være solid økonomi og store valutareserve kom Taiwan relativt velberget gjennom den store asiatiske finanskrisen 1997–98. For å motvirke diplomatisk isolasjon har Taiwan brukt deler av valutareservene til politisk motivert bistand til utviklingsland. I 2009 hadde Taiwan diplomatisk forbindelse med bare 23 land, vesentlig fattige, små nasjoner i Afrika og Mellom-Amerika; en tilbakegang på seks siden tusenårsskiftet. Folkerepublikken Kina hadde diplomatisk samband med 171 land og tillater ikke at disse har offisielle relasjoner til Taiwan.

Til tross for diplomatisk isolasjon har Taiwans utenrikshandel økt sterkt. Med bare 21 millioner innbyggere befestet Taiwan sin posisjon som en av verdens fremste handelsnasjoner i 1990-årene. I 1995 var utenrikshandelen på 215 milliarder dollar, og både import og eksport passerte 100 milliarder dollar for første gang. I 2005 var utenrikshandelen totalt på 350 milliarder dollar. Først ved tusenårsskiftet ble Taiwan overtrumfet av Folkerepublikken Kina som handelsnasjon. Nesten ¼ av eksporten går for øvrig til det kinesiske fastlandet (2008). Etter årlige overskudd i handelsbalansen siden 1980, hadde landet ved årsskiftet 2008/09 verdens 4. største valutareserver (etter Kina, Japan og Russland) på 305 milliarder US$.

Taiwan hadde i perioden 2002–08 en regjering med selvstendighet som mål, likevel var økningen i samhandelen med Kina svært stor. År 2000 utgjorde eksporten til Kina bare 2,9 prosent av Taiwans samlede eksport, mens den i 2006 var kommet opp i 23,2 prosent. Økonomien er eksportrettet: eksport utgjør om lag 70 prosent av landets BNP (2017). DPP-regjeringen har tradisjonelt vært bekymret for at taiwanske milliardinvesteringer på fastlandet ville gjøre Taiwan altfor avhengig av det kinesiske markedet og dermed sårbar for politisk press. Etter maktskiftet 2008 fikk investorene friere tøyler, og Taiwan-foretak satset i økende grad på produkter til den voksende kinesiske middelklassen. Øya har vært en ledende leverandør til verdensmarkedet av avansert forbrukerelektronikk. 

Selv om Taiwan rangeres blant verdens største handelsnasjoner, er landet likevel utelukket fra ASEAN-landenes frihandelsfellesskap, da Kina ikke godtar at Taiwan blir med. Som mottrekk forsøker Taiwan å etablere bilaterale frihandelsavtaler med nabolandene, men også her kan Kina stille seg hindrende i veien.

I mai 2009 kom imidlertid et nytt tegn til politiske tøvær over Taiwanstredet. Beijing godtok da at Taiwan stilte som observatør under årskonferansen til Verdens helseorganisasjon (WHO) i Genève. Tidligere har Kina alltid blokkert at Taiwan får noe som helst med FN-organisasjoner å gjøre, en blokade som har pågått siden 1971 da Taiwan mistet FN-plassen. Taiwan stilte på WHO-kongressen under navnet «Chinese Taipei».

Taiwan har anstrengt seg for å markere sitt nærvær i land man ikke har formelle forbindelser med, ikke minst i Europa. Landet har et nettverk av handelskontorer, kulturinstitusjoner, fly- og sjøfartskontorer utenlands. Representasjonen i Norge er i form av en de facto ambassade, Taipei Representative Office i Oslo. Norge har ingen tilsvarende ambassade i Taipei. 

Taiwan har siden 1980-årene vært blant Norges største handelspartnere i Asia. Norges Eksportråd hadde fra 1989 til 2004 kontor i Taipei, i dag representerer Danmarks handelskontor også Norge. Norges forskningsråd undertegnet 1992 en samarbeidsavtale med Taiwans nasjonale vitenskapsråd; den første avtalen mellom to statlige institusjoner fra Norge og Taiwan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.