latinsk litteratur

Den latinske litteraturens egenart betinges av særlige historiske, sosiale og religiøse forhold. Romas ekspansive utvikling og romersk tradisjonsbevissthet er den allmenne bakgrunnen for historieskrivningens og eposets sterke plass. Kilder til disse litteraturformene fantes i muntlige sagn og tradisjoner, antagelig for en del i bunden form (saturnisk versemål), i embetsprotokoller, i gravtaler og innskrifter. Den brede plassen talekunsten (retorikk) får, var forberedt gjennom politikerens og rettstalerens fremtredende roller i samfunnet.

Romeren hadde tradisjonelt forkjærlighet for det monumentale og høytidelige, for det eksemplariske og praktiske. Også drama og humor fikk sterke impulser fra italisk grunn. Religiøse fester tiltrakk seg folkelige spill: mer eller mindre improviserte farser og revyer. Løssluppen underholdning ved bryllup og innhøsting vitner om ram humor og spottelyst.

Den første romerske forfatteren var greker, en frigitt krigsfange fra Taranto (latin: Tarentum) i Sør-Italia, Livius Andronicus, som etter første punerkrig bearbeidet gresk drama for den romerske scenen. Han oversatte Odysseen av Homer til skolebruk og innledet derved også den episke litteraturen (se epos). Særlig den dramatiske diktningen fortsatte i hovedsak å være mer eller mindre frie bearbeidelser. Men tidlig skapte Gnaeus Naevius også en særromersk tragedie (praetexta) med emne fra den nasjonale historien. Størst betydning fikk han som skaperen av det nasjonale historiske eposet (Punerkrigen).

I Naevius' fotspor, men dristigere og ærgjerrigere, trådte Quintus Ennius, periodens betydeligste skikkelse. Hans bearbeidelser av den greske dikteren Evripides fikk betydning for den senere tragedien, men hans største fortjeneste var hans nasjonale epos Annalene, som er konsentrert om den andre puniske krig og den romerske ekspansjonen i øst. Hans bruk av det homeriske versemålet heksameter la grunnen for utviklingen av det romerske dikterspråket. En særromersk sjanger, satiren, begynte med ham som personlige dikt av broket innhold. Men først med Gaius Lucilius mot slutten av perioden fant satiren sin satirisk-polemiske form.

Bare én sjanger, komedien, kan sies å ha nådd sitt høydepunkt i perioden, med Plautus og Terents i første halvdel av 100-tallet. Fordi den nye attiske komedien (blant annet Menander) som inspirerte dem, siden gikk tapt, ble de i realiteten grunnleggerne av den europeiske komedien – Plautus med mer selvstendighet og folkelig appell, Terents med større vekt på karakterskildringer og et dannet omgangsspråk.

I prosaen dominerte den krønikepregede, såkalte annalistiske historieskrivningen. Betydelig her er Cato den eldre med sitt italiske perspektiv i Origines (Røtter). Hans Om landbruket er det eldste bevarte prosaverket på latin.

Mens de eldre forfatterne med få unntak (Plautus, Terents, Cato) bare er kjent gjennom bruddstykker, møter vi nå sentrale, fullstendige eller nær fullstendige forfatterskap. Prosaen domineres av Marcus Tullius Cicero, som for ettertiden representerer den klassiske prosastilen som norm og forbilde. Denne stilen, som søker middelveien mellom den blomstrende (asiatiske) og den enkle og usmykkede (attiske), demonstrerer Cicero i et stort antall rettstaler og politiske taler. Retorikkens historie og problemer behandlet han i særlige traktater. Cicero fikk uvurderlig betydning for ettertiden som formidler av gresk filosofi og dennes begrepsverden gjennom rekken av filosofiske skrifter. Den terminologien han skapte ble grunnleggende.

Betydelig som fagforfatter var også Varro. Bevart er bare hans verk om landbruk og (delvis) om det latinske språket. Som samtidshistorikere rager to navn opp, Caesar og Sallust. Caesars feltherreberetninger om erobringen av Gallia og om borgerkrigen utmerker seg ved sin klare og enkle stil. Sallusts bevarte monografi om krigen mot Jugurtha og om Catilinas sammensvergelse viser en moralistisk historiefilosof inspirert av den greske historieskriveren Thukydid.

Innen diktningen nådde man til en selvstendig fornyelse av greske impulser; samtidig var den formelle og språklige sikkerheten stigende. Lukrets fornyet lærediktet gjennom en dypt engasjert formidling av epikureismen (se Epikur). Av den nye kretsen lyrikere, neoterikerne, er bare «den unge døde» Catull bevart. Hans dikt viser til dels en nær sammenheng med hellenistisk-greske forbilder og idealer, men han er slående med sin umiddelbarhet og lyriske følelse i sine kjærlighetsdikt.

En ny generasjon trådte frem fra omkring år 40 fvt. og innledet den augusteiske diktningen. Vergil og Horats overskygger alle andre. Vergil fornyet den hellenistiske dikteren Theokrits idyller (Bucolica, Hyrdedikt). Hans læredikt Georgica (Landbruket) griper tilbake til Hesiods Verk og dager, og i Aeneiden fornyer han eposet ved en sammensmeltning av Homers mytiske epos med det hjemlige, nasjonale eposet. Sammen med Horats satte han en ny norm for dikterisk form og uttrykk.

Horats foredlet og fullendte Lucilius' satireform (Sermones, Samtaler). Den personlige uttrykksformen, uten satirisk ærend, dyrker han også i de beslektede Epistulae (Brev), som kan sees som det beste uttrykket for romersk humanitas. Den søker sin forankring i en filosofisk orientert, men udogmatisk livsholdning. I de tidlige epodene eller jambene, men især i odene, forenes det personlige uttrykket med en stor formbevissthet. Sin hovedfortjeneste ser Horats, typisk romersk, i overføringen av greske former til latin. Tibull, Properts og Ovid utviklet hellenistisk, erotisk elegi til en ny form for personlig kjærlighetselegi.

Virtuost behandlet Ovid det erotiske lærediktet (Ars amandi og andre) og formidlet gresk-romersk mytologi til ettertiden i Forvandlingene (Metamorphoses) og i Fasti (Kalenderen), men distansen til augusteiske verdier er stor; det artistiske er nerven i hans diktning. Under keiser Augustus (30 fvt.–14 evt.) nådde også den nasjonale historieskrivningen sitt høydepunkt med Livius' Roma-historie (Ab urbe condita). Den patriotiske ånden finner her sitt gyldige uttrykk.

Sølvalderen oppviser stor bredde og nådde på enkelte områder nye høyder (historieskrivning, satire, epigram), men to forhold synes i særlig grad å ha hemmet og forringet åndslivet: innskrenkningen i den politiske og personlige friheten, frem til keiser Trajan (98–117), og retorikkens dominans, opprettholdt av retorskolens virkelighetsfjerne verden. Den episke diktningen forfalt riktignok ikke til epigoneri, slik man til tider har ment, men nådde på langt nær opp mot Vergils. Det historiske eposet representeres av den opposisjonelle Lucans dikt om Caesars borgerkrig (Pharsalia) og av Silius Italicus' Punica om den andre puniske krig. Vergil-beundreren Statius fortsatte det mytologiske eposet med Thebaiden og Achilleiden.

Senecas tragedier, som helt til nyere tid overskygget de greske tragikerne, er lesedramaer, med vekt på retoriske og psykologiske effekter. I hans prosa, hovedsakelig moralfilosofiske skrifter, erstattet han den ciceronianske stilen med en som er korthugd og effektsøkende. En satirisk samfunnsrealisme gjorde seg gjeldende hos tre av de betydeligste navnene: Petronius gir en bred og livfull skildring av Trimalchios middag, en del av en stor roman, Juvenal fører den horatske satiren videre i en besk samfunnskritisk retning, og Martial viser i elegante epigrammer evnen til virkelighetsnær observasjon.

Av den bevarte historieskrivningen virker Svetons keiserbiografier, skrevet under keiser Hadrian (117–138), noe skjematiske og ukritiske, mens Tacitus' fremstillinger av den tidlige keisertiden (under Trajan) utmerker seg både ved den knappe, poengterte stilen og den skarpe, psykologiske analysen. Stilmessig til det beste i tiden hører Plinius den yngres brevsamling, hvor brevet er utviklet til en kunstform. Den vitenskapelige litteraturen møter vi blant annet i Plinius den eldres Naturalis historia, et naturhistorisk samleverk, skrevet under keiser Vespasian (69–79). Veltalenhetslæreren Quintilian, som virket under keiser Domitian (81–96), gir en bred, oppsummerende fremstilling av retorikken (Institutio oratoria).

Senlatinsk tid er som helhet preget av språklig og litterært forfall. Mange av periodens skribenter hadde ikke latin som morsmål. Av stor betydning for kontinuiteten i europeisk kultur er fremveksten av den kristne kirken med dens språk (kirkelatinen) og nye litterære former. Også den rike faglitterære virksomheten fikk stor betydning for ettertiden.

Ved begynnelsen av perioden hadde latinsk litteratur en etterblomstring under keiser Hadrian og antoninene, kjennetegnet av begeistring for den arkaiske litteraturen og av en søkt stil. Apuleius' Det gyldne esel gir oss det eneste fullstendige eksempelet på en latinsk roman.

Gjennom en stor del av perioden dominerte jusen blant fagvitenskapene. Av den lange rekke kommentarer og lærebøker fremstår lovverket Corpus iuris civilis som monumental sluttstein under keiser Justinian på 500-tallet. Grammatikerne (blant andre Donat og Priscian) og de lærde samlerne (Gellius, Macrobius), ekserptorene, er viktige som formidlere. I historieskrivningen hadde Ammianus Marcellinus (300-tallet) ennå mye av den gode tradisjonen i behold. En sen epiker av et visst format er hoffdikteren Claudian (300-tallet).

Et livskraftig nytt skudd i diktningen er den kristne gudstjenestens hymne (salme). Her kan den litterært produktive biskopen Ambrosius betraktes som skaperen; en videreutvikling skjedde med Prudentius. I prosaen rager Tertullian (100- og 200-tallet) og Augustin (300- og 400-tallet) opp som de sterkeste litterære personlighetene. De gav sitt beste i den apologetiske sjangeren (se apologi). I Augustins veldige forfatterskap har også hans prekener og hans selvbiografiske Bekjennelser (Confessiones) høy litterær kvalitet.

Fra slutten av perioden stammer filosofen Boëthius (500-tallet), som var kristen, men med sterk forankring i den antikke filosofien. Av særlig litterær interesse er hans meget leste Om filosofiens trøst (De consolatione philosophiae).

• latin
• Romerriket
• Romerrikets historie