romersk litteratur, er her definert som litteraturen skrevet på latin i Romerriket inntil langobardene invaderte Italia 568 e.Kr.
Om den latinske litteraturen etter ca. 500 e.Kr., se middelalderlatinsk litteratur.
Langt den største delen av den latinske litteraturen er på det nærmeste gått tapt, f.eks. viktige forfatterskap fra dens to første århundrer (f.eks. Ennius, Lucilius). Den latinske litteratur er sprunget ut av møtet med gresk kultur, og dens avhengighet av gresk litteratur og åndsliv er et iøynefallende trekk. Dens betydning som formidler og for sammenhengen i europeisk åndsliv er klar. Oppfatningen av dens originalitet og egenverdi har vært mer omstridt. I dag er man tilbøyelig til å betone dens selvstendighet og romerske særpreg også i tilfeller der innflytelsen fra greske forbilder er sterk.
Den hjemlige grunn
Den hjemlige grunn (inntil 240 f.Kr.). Den latinske litteraturs egenart betinges av særlige historiske, sosiale og religiøse forhold. Romas ekspansive utvikling og romersk tradisjonsbevissthet er den allmenne bakgrunn for historieskrivningens og eposets sterke plass. Kilder til disse litteraturformer fantes i muntlige sagn og tradisjoner, antagelig for en del i bunden form (saturnisk versemål), i embetsprotokoller, i gravtaler og innskrifter. Den brede plass talekunsten får, var forberedt gjennom politikerens og rettstalerens fremtredende roller i samfunnet. Romeren har tradisjonelt forkjærlighet for det monumentale og høytidelige, for det eksemplariske og praktiske. Også drama og humor fikk sterke impulser fra italisk grunn. De religiøse fester tiltrakk seg folkelige spill: mer eller mindre improviserte farser og revyer. Løssluppen underholdning ved bryllup og innhøsting vitner om ram humor og spottelyst.
Gammellatinsk tid
Gammellatinsk tid (240–70 f.Kr.). Den første romerske forfatter var greker, en frigitt krigsfange fra Tarent, Livius Andronicus, som etter første punerkrig bearbeidet gresk drama for den romerske scene. Han oversatte Homers Odysseen til skolebruk og innledet derved også den episke litteraturen. Særlig den dramatiske diktningen fortsatte i hovedsak å være mer eller mindre frie bearbeidelser. Men tidlig skapte Naevius også en særromersk tragedie (praetexta) med emne fra den nasjonale historie. Størst betydning fikk han som skaperen av det nasjonale historiske epos (Punerkrigen).
I hans fotspor, men dristigere og ærgjerrigere, trådte Ennius, periodens betydeligste skikkelse. Hans bearbeidelser av Evripides fikk betydning for den senere tragedie, men hans største fortjeneste var hans nasjonale epos Annalene, i sitt stoff konsentrert om den annen puniske krig og den romerske ekspansjon i øst. Hans bruk av det homeriske heksameter la grunnen for utviklingen av det romerske dikterspråk. En særromersk sjanger, satiren, begynte med ham som personlige dikt av broket innhold. Men først med Lucilius mot slutten av perioden fant satiren sin satirisk-polemiske form. Bare én sjanger, komedien, kan sies å ha nådd sitt høydepunkt i perioden, med Plautus og Terents i første halvdel av 100-tallet. Da den nye attiske komedie (bl.a. Menander) som inspirerte dem, siden gikk tapt, ble de i realiteten grunnleggerne av den europeiske komedie – Plautus med mer selvstendighet og folkelig appell, Terents med større vekt på karakterskildringer og et dannet omgangsspråk. I prosaen dominerte den krønikepregede, såkalte annalistiske historieskrivning. Betydelig her er Cato d.e. med sitt italiske perspektiv i Origines (Røtter). Hans Om landbruket er det eldste bevarte prosaverk på latin.
Gullalderen
Gullalderen (70 f.Kr.–18 e.Kr.). Mens de eldre forfattere på få unntak nær (Plautus, Terents, Cato) bare er kjent gjennom bruddstykker, møter vi nå sentrale, fullstendige eller nær fullstendige forfatterskap. Prosaen domineres av Cicero, som for ettertiden representerer den klassiske prosastil som norm og forbilde. Denne stilen, som søker middelveien mellom den blomstrende (asiatiske) og den enkle og usmykkede (attiske), demonstrerer Cicero i et stort antall rettstaler og politiske taler. Retorikkens historie og problemer behandlet han i særlige traktater. Uvurderlig betydning for ettertiden fikk han som formidler av gresk filosofi og dennes begrepsverden gjennom rekken av filosofiske skrifter. Den terminologi han skapte ble grunnleggende.
Betydelig som fagforfatter var også Varro. Bevart er bare hans verk om landbruk og (delvis) om det latinske språk. Som samtidshistorikere rager to navn opp, Caesar og Sallust. Caesars feltherreberetninger om erobringen av Gallia og om borgerkrigen utmerker seg ved sin klare og enkle stil. Sallusts bevarte monografi om krigen mot Jugurta og om Catilinas sammensvergelse viser en moralistisk historiefilosof inspirert av Thukydid. Innen diktningen når man til en selvstendig fornyelse av greske impulser; samtidig er den formelle og språklige sikkerhet stigende. Lukrets fornyet lærediktet gjennom en dypt engasjert formidling av epikureismen. Av den nye krets lyrikere, neoterikerne, er bare «den unge døde» Catull bevart. Hans dikt viser til dels en nær sammenheng med hellenistisk-greske forbilder og idealer, men han slår en med sin umiddelbarhet og lyriske følelse i sine kjærlighetsdikt.
En ny generasjon trådte frem fra ca. år 40 f.Kr. og innledet den augusteiske diktning. Vergil og Horats overskygger alle andre. Vergil fornyet den hellenistiske dikter Theokrits idyller (Bucolica, Hyrdedikt). Hans læredikt Georgica (Landbruket) griper tilbake til Hesiods Verk og dager, og i Aeneiden fornyer han eposet ved en sammensmeltning av Homers mytiske med det hjemlige, nasjonale epos. Sammen med Horats satte han en ny norm for dikterisk form og uttrykk. Horats foredlet og fullendte Lucilius' satireform (Sermones, Samtaler). Den personlige uttrykksformen, uten satirisk ærend, dyrker han også i de beslektede Epistulae (Brev), som kan sees som det beste uttrykk for romersk humanitas; den søker sin forankring i en filosofisk orientert, men udogmatisk livsholdning. I de tidlige epoder eller jamber, men især i odene, forenes det personlige uttrykk med en stor formbevissthet. Sin hovedfortjeneste ser Horats, typisk romersk, i overføringen av greske former til latin. Tibull, Properts og Ovid utviklet hellenistisk, erotisk elegi til en ny form for personlig kjærlighetselegi.
Virtuost behandlet Ovid det erotiske lærediktet (Ars amandi o.a.) og formidlet gresk-romersk mytologi til ettertiden i Forvandlingene (Metamorphoses) og i Fasti (Kalenderen), men distansen til augusteiske verdier er stor; det artistiske er nerven i hans diktning. Under Augustus nådde også den nasjonale historieskrivning sitt høydepunkt med Livius' Roma-historie (Ab urbe condita). Den patriotiske ånd finner her sitt gyldige uttrykk.
Sølvalderen
Sølvalderen (18–138) oppviser stor bredde og nådde på enkelte områder nye høyder (historieskrivning, satire, epigram), men to forhold synes i særlig grad å ha hemmet og forringet åndslivet: innskrenkningen i den politiske og personlige frihet (frem til Trajan) og retorikkens dominans, opprettholdt av retorskolens virkelighetsfjerne verden. Den episke diktning forfalt riktignok ikke til epigoneri, slik man til tider har ment, men nådde på langt nær opp mot Vergils. Det historiske epos representeres av den opposisjonelle Lucans dikt om Caesars borgerkrig (Pharsalia) og av Silius Italicus' Punica (om den annen puniske krig). Vergil-beundreren Statius fortsatte det mytologiske epos med Thebaiden og Achilleiden.
Senecas tragedier, som like til nyere tid overskygget de greske tragikere, er lesedramaer, med vekt på retoriske og psykologiske effekter. I hans prosa, hovedsakelig moralfilosofiske skrifter, erstattet han den ciceronianske stil med en som er korthugd og effektsøkende. En satirisk samfunnsrealisme gjorde seg gjeldende hos tre av de betydeligste navn: Petronius gir en bred og livfull skildring av Trimalchios middag, en del av en stor roman, Juvenal fører den horatske satire videre i en besk samfunnskritisk retning, og Martial viser i elegante epigrammer evnen til virkelighetsnær observasjon.
Av den bevarte historieskrivning virker Svetons keiserbiografier (under Hadrian) noe skjematiske og ukritiske, mens Tacitus' fremstillinger av den tidlige keisertid (under Trajan) utmerker seg både ved den knappe, poengterte stilen og den skarpe, psykologiske analysen. Stilmessig til det beste i tiden hører Plinius d.y.s brevsamling, hvor brevet er utviklet til en kunstform. Den vitenskapelige litteraturen møter vi bl.a. i Plinius d.e.s Naturalis historia, et naturhistorisk samleverk (under Vespasian). Veltalenhetslæreren Quintilian (under Domitian) gir en bred, oppsummerende fremstilling av retorikken (Institutio oratoria).
Senlatinsk tid
Senlatinsk tid (138–568) er som helhet preget av språklig og litterært forfall. Mange av periodens skribenter hadde ikke latin som morsmål. Av stor betydning for kontinuiteten i europeisk kultur er fremveksten av den kristne kirke med dens språk (kirkelatinen) og nye litterære former. Også den rike faglitterære virksomheten fikk stor betydning for ettertiden.
Ved begynnelsen av perioden hadde latinsk litteratur en etterblomstring under Hadrian og antoninene, kjennetegnet av begeistring for den arkaiske litteratur og av en søkt stil. Apuleius' Det gyldne esel gir oss det eneste fullstendige eksempel på en latinsk roman.
Gjennom en stor del av perioden dominerte jusen blant fagvitenskapene. Av den lange rekke kommentarer og lærebøker fremstår lovverket Corpus iuris civilis som monumental sluttstein under Justinian (500-tallet). Grammatikerne (bl.a. Donat og Priscian) og de lærde samlere (Gellius, Macrobius), ekserptorene, er viktige som formidlere. I historieskrivningen hadde Ammianus Marcellinus (300-tallet) ennå mye av den gode tradisjon i behold. En sen epiker av et visst format er hoffdikteren Claudian (300-tallet).
Et livskraftig nytt skudd i diktningen er den kristne gudstjenestes hymne (salme). Her kan den litterært produktive biskop Ambrosius betraktes som skaperen; en videreutvikling skjedde med Prudentius. I prosaen rager Tertullian (100- og 200-tallet) og Augustin (300- og 400-tallet) opp som de sterkeste litterære personligheter. De gav sitt beste i den apologetiske sjanger (se apologi). I Augustins veldige forfatterskap har også hans prekener og hans selvbiografiske Bekjennelser (Confessiones) høy litterær kvalitet. Fra slutten av perioden stammer filosofen Boëthius (500-tallet), kristen, men med sterk forankring i den antikke filosofi. Av særlig litterær interesse er hans meget leste Om filosofiens trøst (De consolatione philosophiae).