retorikk

retorikk, talekunst eller læren om denne.

Retorikk er kunsten å overbevise med språklige midler, og er den eldste kommunikasjon- og språkvitenskapelige tradisjonen vi kjenner. Faget har mange komponenter, men kan i utgangspunktet beskrives ved hjelp av det klassiske retoriske systemet.

I det klassiske systemet inngår fem arbeidsfaser, hvorav den mest kjente trolig er elocutio (fremstilling eller stil). I tillegg finner vi inventio, som tar for seg oppleting og fremstilling av de argumentene som tjener en sak, dispositio, som består av ordning eller disposisjon av talens ulike elementer, memoria, som består i å lære talen utenat, og endelig actio, som henviser til selve fremførelsen med stemmebruk, holdning, gester osv. Disposisjonen deles videre inn i exordium, narratio, argumentatio og peroratio - innledning, saksfremstilling, argumentasjon og oppsummering.

Det klassiske retoriske systemet tar også hensyn til bevismidler, som deles inn i etos, talerens karakter, logos, sakens innhold, og patos, tilhørernes følelser. Slik sett er retorikken en tidlig form for kommunikasjonsteori, som forsøker å kartlegge de faktorene som muliggjør og påvirker språklig kommunikasjon.

Historikk

Retorikken som fag oppstod ifølge tradisjonen under demokratiet i Syrakus ca. 460 f.Kr., der landeiere som hadde mistet eiendommene sine, ble gitt anledning til å argumentere for sine krav. Med fremveksten av demokratiet i Athen, der enhver fri mann kunne velges til byrådsmedlem, ble retorikkens betydning større. Det var avgjørende å kunne uttrykke seg virkningsfullt, og dette forutsatte kunnskap om hvordan en taler påvirker tilhørerne. Sofistene tilbød seg å lære denne kunnskapen bort mot betaling. Det ble skrevet en rekke avhandlinger om retorikk i antikken, der særlig Aristoteles, Cicero og Quintilian utmerket seg.

Etter Quintilian i det 1. århundret e.Kr. beholdt retorikken  en sentral stilling frem til slutten av renessansen, fremfor alt som en integrert del av universitetsutdannelsen. Utover 1600- og 1700-tallet tapte tradisjonen en del vitenskapelig grunn etter hvert som de gryende naturvitenskapelige tradisjonene tok avstand fra konvensjonelle retoriske prinsipper, og vektla et "ikke-retorisk" språk som kilde til overbevisning. Retorikk ble i denne perioden særlig forbundet med kunstferdig og blomstrete språk, og satt opp som motsetning til det gjennomsiktige og klare. Det er fra et slikt syn tanken om "tom retorikk" utgår. Ettersom romantikken vant grunnen innen de ulike kunstartene ble retorikken angrepet fra annet hold - her ble de faste språklige vendingene og formene mistenkeliggjort, ettersom det romantiske kunstsynet baserte seg på ideen om den fullkomment originale kunstner og dikter.

Utover 1900-tallet ble det en fornyet interesse for retorikk fra flere humanvitenskapers og samfunnsvitenskapers side. Dette skyldtes delvis den språklige vendingen innen flere fag - altså en økt bevissthet rundt språkets betydning for å formidle et bestemt syn på verden - men også den teknisk-politiske utviklingen som innebar at tekst og tale kunne formidles til et massepublikum i et helt annet omfang enn før. Et vesenstrekk ved den nye fokuseringen på retorikken er at det legges mindre vekt på hvordan en tale eller tekst skal bygges opp. I stedet brukes retorikken som et kritisk redskap, for i og med at all språkbruk har et retorisk innslag, kan kunnskaper om retorikk brukes til en kritisk vurdering av den informasjonen som blir gitt i ulike media.

Syn på retorikken

Det finnes flere forskjellige vitenskapsteoretiske tilnærminer til retorikken. Vi kan skille mellom en teknisk og en etisk retorikkforståelse. I henhold til den førstnevnte er retorikken utelukkende et middel til å vinne tilhengere for en sak, uavhengig av denne sakens og talerens moralske gehalt, og i henhold til den sistnevnte er den retoriske praksisen nødvendig forbundet med det etiske.

Blant dem som har hatt en teknisk retorikkforståelse, finner vi sofistene, Platon og senere Kant. Kant avviste retorikken som et maktmiddel som berøvet tilhørerne friheten til kritisk stillingtagen. Platon var generelt kritisk til retorikken, men mente likevel at det var et gode for filosofer å beherske den fordi den kunne være et redskap til å formidle sannheten. Sofistene underviste først og fremst i den og tok generelt ikke stilling til den på etisk grunnlag.

Blant dem med etisk retorikkforståelse finner vi f.eks. Aristoteles og Cicero. For Aristoteles innebærer den retoriske dannelsen også en moralsk aktør, og han kritiserte sofistene for å ha neglisjert dette elementet. Cicero forsvarte retorikken mot Platons angrep ved å hevde at en god taler er et godt menneske som taler fremragende.

retor

retorisk

retorisk spørsmål

Anbefalt litteratur