Idyll, fredelig og harmonisk tilstand; fredelig, vakkert sted; litteratur som skildrer enkle menneskers liv og følelser i bunden eller ubunden form. Idyllen henter som oftest sitt stoff fra landlivet, og fremstår i alminnelighet som uttrykk for en reaksjon mot en tidsalders overforfinede, nervøst oppjagede eller naturfornektende kultur.

Fullt utviklet møter vi idyllen først hos den greske dikteren Theokrit, som skildrer de sicilianske gjeteres liv. Han etterfølges av romeren Vergil, som 41–37 f.Kr. skrev sine Bucolica. Sistnevnte ble utgangspunktet og forbildet for renessansens hyrdediktning. Av rokokkoens idylldiktere kan nevnes sveitseren Salomon Gessner (Idyllen, 1756–72), franskmannen Jean-Pierre Claris de Florian (Galatée, 1783), svensken Gustaf Philip Creutz (Atis och Camilla, 1761) og i den dansk-norske felleslitteraturen historikeren Peter Frederik Suhm (Idyller og samtaler, 1772). Ny-klassisismens preg bærer Johann H. Voss' Luise (1795) og Goethes Hermann und Dorothea (1797). En moderne variasjon av idyll er bondefortellingen, f.eks. Carl Jonas Love Almqvists Grimstahamns nybygge (1839), Berthold Auerbachs og Bjørnstjerne Bjørnsons fortellinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.