Lucius Sergius Catilina, romer av gammel, men falmet patrisierslekt, hovedmann for en kjent sammensvergelse i Roma. Gjorde seg gjeldende som Sullas hjelper i krig og ved proskripsjonene. I 68 var han pretor og styrte deretter provinsen Afrika. Han ønsket å bli konsul, men ved hjemkomsten til Roma ble han anklaget for utsugelser og kunne ikke stille opp ved konsulvalgene for 65 og 64. Et forsøk på å nå frem gjennom konspirasjon strandet. Catilina forsøkte så å tilfredsstille sine ambisjoner ved å samle støtte hos andre forgjeldede aristokrater, hos Sullas veteraner og misnøyde elementer for øvrig. Ved hjelp av disse ble det stiftet en sammensvergelse med forbindelser over hele Italia. Catilina møtte både forståelse og støtte av Caesar og Crassus og andre som stod i et motsetningsforhold til ledende senatskretser og hadde mye å vinne på en omveltning.

Catilina forsøkte igjen forgjeves å bli valgt til konsul for 63 og 62. Cicero, den ene konsul i 63, som var informert om Catilinas desperate planer og en varm forsvarer av det bestående, angrep Catilina så heftig i senatet (første catilinariske tale) at Catilina drog fra Roma og organiserte en hær i Etruria. Da det snart forelå skriftlig bevis på at de sammensvorne hadde tatt kontakt med fremmede utsendinger i Roma, ble det mulig å gå til arrestasjoner. Flere av Catilinas tilhengere i Roma, bl.a. Lentulus, ble fengslet og henrettet. Catilina selv ble drept i kamper i 62, og Cicero ble hyllet som statens redningsmann. Republikanske tradisjoner hadde vist seg sterkere enn personlige ambisjoner. I nyere tid har enkelte forsøkt å fremstille Catilina som en mann ledet av ideelle motiver (f.eks. Ibsen). Blant eldre kildeskrifter må især nevnes Ciceros brev og de fire talene mot Catilina, og Sallusts monografi: Catilina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.