(av apo- og gr. 'ord'), forsvar, forsvarstale; spesielt brukes ordet om forsvar i tale og skrift for en religion (opprinnelig for kristendommen), f.eks. Sokrates' forsvarstale, Platons Apologia.

Før Konstantin den stores tid gjaldt det dels å vise kristendommens ufarlighet for de romerske makthavere, dels å fjerne de fordommer som rådet om den. Denne oppgave ble forsøkt løst av en rekke forfattere som sammenfattes under navnet apologeter. I middelalderen, da kristendommen var enerådende i Europa, innskrenket det apologetiske arbeid seg vesentlig til skrifter mot jøder og muslimer. Etter reformasjonen kom det nye kamper og motsetninger, som har avfødt et stort mangfold av apologetisk litteratur. Til de klassiske apologetiske verker hører B. Pascals Pensées sur la religion (utgitt posthumt 1670), J. Butlers The Analogy of Religion Natural and Revealed (1736) og F. Schleiermachers Über die Religion. Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern (1799).

På samme måte som i tidlig kristendom ble det aktuelt for muslimske lærde i de første århundrene etter profetens død å utarbeide et forsvar for islam. Målet var å gjøre Koranens budskap tilgjengelig og akseptabelt i en ny kulturell og intellektuell sammenheng. På 700- og 800-tallet ble grunnen lagt for en apologetisk og spekulativ teologi (kalam), der begreper og ideer fra gresk og persisk tenkning ble anvendt i fremstillingen av Koranens budskap. Mutazilittene representerer den første betydningsfulle spekulative bearbeiding av læren; skolens rasjonalistiske tilnærming til åpenbaringen ble imidlertid avvist av flertallet. I nyere tid har islamsk modernisme og fundamentalisme gitt opphav til en omfattende apologetisk litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.