kommunisme

Kommunisme. Merke bestående av hammer og sigd i en rød femstjerne.

kommunisme, betegnelse på politisk ideologi basert på prinsippet om felleseie av mest mulig av et samfunns ressurser, særlig de økonomiske. Kreves også felles eller lik disponering av ressursene, kan man tale om egalitær eller fullstendig kommunisme; aksepteres arbeidsdeling med hensyn til disponeringen, kan man tale om inegalitær eller ufullstendig kommunisme. Den moderne kommunisme, som har sitt grunnleggende utgangspunkt i Karl Marx' lære, er i teorien i det vesentlige av det egalitære slag. Den første kommunistiske teori som ble presentert, i Platons Staten, er meget inegalitær. De kommunistisk pregede ideer som ble utviklet i, og prøvd ut av, en rekke kristne samfunn helt frem til reformasjonen, var som regel inegalitære, men langt mindre enn Platons.

Innen inegalitære kommunistiske teorier har ideen om felleseie en klart instrumentell status; felleseie er et middel til å realisere mer grunnleggende verdier – ofte åndelige: Felleseie skal hindre fremveksten av havesyke og selviskhet, fremme utviklingen av altruisme og fellesskapsfølelse og muliggjøre hengivelse til ikkeverdslige sysler. For den mer fullstendige kommunisme blir felleseie og fellesdisponering nesten et mål i seg selv. Ved at alle eier alt sammen, og ingen eier noe privat, og ved at det ikke er noen institusjonalisert arbeidsdeling når det gjelder ressursdisponeringen, har man virkeliggjort hovedmålet – alles likestilling, eller klasseløshet. Men også innen denne form for kommunisme kan man se at felleseie og fellesdisponering begrunnes instrumentelt: felles eie og disponering skaper bevissthet om felles skjebne og det igjen skaper solidaritet og harmoniske, ikke-utbyttende forhold mennesker imellom. For øvrig kan det videre hevdes at slike effekter virker tilbake på og styrker likestilling og klasseløshet. Endelig ser man at det hevdes at det felles eie og den felles disponering kan sikre en bedre samordnet og dermed en mer rasjonell ressursutnyttelse enn hva privat eie og disponering kan.

Marx prøvde å bevise at samfunnsutviklingen pekte mot det fullendt kommunistiske (klasseløse) samfunn. Det borgerlige, kapitalistiske samfunn, som bygger på privat eiendomsrett til og privat kontroll over produksjonsmidlene, ville, hevdet han, bli avløst først av et sosialistisk samfunn basert på felles (offentlig) eiendom, men med arbeiderklassens kontroll over denne (proletariatets diktatur), og dernest av det genuint kommunistiske samfunn, med felles eie og felles disponering av alle ressurser. Marx mente at overgangen fra det kapitalistiske til det sosialistiske samfunn ville skje ved en revolusjon, mens det kommunistiske samfunn gradvis ville vokse frem av det sosialistiske – etter som staten dør hen. Om den siste overgang sa imidlertid Marx svært lite; her er teorien delvis utfylt av Lenin. Lenin hevdet at utviklingen mot det kommunistiske samfunn må ledes av en bevisstgjort elite innen arbeiderklassen, nemlig det kommunistiske parti. Han prøvde imidlertid ikke å foreskrive hvordan partiet skulle lede samfunnet mot full kommunisme. Proletariatets diktatur må altså i praksis bli partiets nokså uforutsigbare diktatur; diktatur endog over den klasse partiet skal være utgått fra.

Lenin og hans bolsjevikparti kom til makten i Russland i 1917. Etter 1945 overtok lignende partier, i de fleste tilfeller med sovjetisk militær støtte, makten i de fleste østeuropeiske land. I 1949 kom kommunistene til makten i Kina og i 1959 på Cuba. Siden vant kommunistene også makten i Vietnam og i kortere perioder i mange andre land i den tredje verden. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har kommunistene mistet makten i hele Øst-Europa, selv om tidligere kommunister nå under andre partinavn deltar i regjeringen i en del land. Kommunistene har beholdt makten i tre land som innførte den på et nasjonalt grunnlag: Kina, Vietnam og Cuba. I alle disse land, men minst på Cuba, er den økonomiske politikken lagt om i mer markedsorientert retning.

I tråd med Lenins partiteori ble særlig sovjetisk sosialisme en sterkt autoritær statssosialisme. Mange intellektuelle sosialister kritiserte denne vei til klasseløshet. Blant annet pekte jugoslaven Milovan Djilas, opprinnelig en av Josip Titos medarbeidere, at sentraliseringen av makt skaper en elite beskyttet mot kritikk og dermed ekte læring; en elite som lett kunne bli opptatt av å beskytte egen makt og egne privilegier. Proletariatets diktatur kan lett, hevdet han, føre til at revolusjonen stjeles fra proletariatet – av diktatorene. En mer desentralisert form for sosialisme, bl.a. med vekt på arbeiderstyrte bedrifter, ble holdt frem som et alternativ av noen, og i en viss grad forsøkt i Jugoslavia. Forsvarerne av den sovjetiske modellen fremholdt at så lenge store deler av verden var kapitalistisk, var det nødvendig for sosialistiske stater å opprettholde sterke maktapparater. Etter sammenbruddet for kommunismen i Sovjetunionen har imidlertid også mye av den teoretiske interesse for sosialisme og kommunisme fortatt seg i alle land. Et viktig uttrykk for det er at vestlige intellektuelles interesse for sosialistisk og marxistisk teori har avtatt sterkt.

Kommunistiske partier i Norden