Ikter. Den digene ikten Schistosoma naematobium, hann og hunn, ca. 4 ganger forstørret.
Ikter, ikter, Trematoda, utgjør en klasse av flatormer. De har en løvbladlignende form, er noen millimeter eller centimeter lange, og kan gi sykdom hos både mennesker og dyr. Livssyklusen er som regel komplisert, med larvestadier i en eller flere mellomverter.
Trematoda
De voksne iktene er endoparasitter (innvendige parasitter) hos en rekke arter av virveldyr, og fester seg i tarmer, blodårer, lunger og andre indre organer.
De iktene som er viktigst for mennesker, hører til slekten Schistosoma, og forårsaker schistosomiasis (bilharziose). Schistosomiasis er en utbredt sykdom i Afrika, og finnes også i områder av Asia og i Brasil.
En form for schistosomiasis, cercaridermatitt, ofte benevnt svømmekløe, finnes også i Norge. Svømmekløe opptrer etter bading i en rekke innsjøer, og skyldes de små larvene (cercariene) av ikter som trenger gjennom huden. Dette er arter av ikter som normalt lever i fugler. De kan ikke overleve i mennesker, men larvene dør og kan føre til allergiske reaksjoner under huden. Larver som gir svømmekløe forekommer blant annet i vann i Osloområdet.
Når det gjelder andre ikter, inndeler man dem ofte etter deres viktigste målorgan.
Noen av disse iktene forårsaker store sykdomsproblemer, og for eksempel i Øst-Asia er millioner av mennesker infisert med den kinesiske leverikten.
Til Norge kommer hvert år noen pasienter som har pådratt seg infeksjon med schistosomer, mens man sjelden ser pasienter med andre iktesykdommer.
Iktesykdommer diagnostiseres vanligvis ved at man påviser egg produsert av iktene.
Det finnes gode medisiner mot de fleste ikter, men i endemiske områder er reinfeksjon et problem, og skal man få bukt med problemene, må mer langvarige og omfattende tiltak til.
I bygning står iktene nær de frittlevende flimmerormene, men skiller seg fra dem ved at de fullt utviklede dyrene mangler flimmerhår. Iktene er utstyrt med sugeskåler, ofte supplert med kitinkroker, som de fester seg til vertsdyret. Munnåpningen sitter forrest på dyret eller på buksiden og er ofte omgitt av en sugeskål. Dessuten har iktene en sugeskål som sitter på buksiden bak munnen. De fleste ikter er hermafroditter.
Iktene skiller seg fra haptormark (klasse Monogenea), som er utvendige snyltere på sine vertsdyr. Haptormark har flere sugeskåler og kroker på bakre delen av kroppen, ofte ordnet i en krans.
Ikter eller trematoder, Trematoda, deles i to underklasser. Aspidogastrea holder seg vanligvis til ett vertsdyr, og har direkte utvikling på bløtdyr, men noen har også fisk og skilpadder som mellomvert. Hos dem er hele kroppens underside omdannet til kraftige sugeskåler.
Underklasse digene ikter (Digenea) er den største og viktigste. Det finnes ca. 8000 arter på verdenbasis og ca. 70 arter i Norge. Artene innen Digenea har veksling mellom en hermafrodittisk generasjon og en eller flere hunnlige generasjoner, hvor eggene utvikler seg uten befruktning (partenogenetisk). Digene ikter kan ha fra en til fire forskjellige mellomverter, hvorav den første oftest er en snegl. Forekommer i alle virveldyr og alle organsystemer. Digeneahar altså generasjonsveksling.
Utviklingen omfatter flere forskjellige larvestadier. Fra eggene utvikles en miracidium, som senere omdannes til en sporocyste. Den gir opphav til redialarver, som igjen utvikles til cercarier. Cercarier har hale, svømmer fritt omkring, og kan trenge gjennom huden til vertsdyr.
Generasjonsvekslingen er kanskje best utredet hos leverikter. En slekt av digene ikter, Schistosoma, som forårsaker bilharzia, omfatter blant annet noen av menneskenes farligste snyltere og er særkjønnet. Se schistosomiasis.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.