Skogflått, Ixodes ricinus, voksen hunn. Av Håvard Øyrehagen ved Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet. Begrenset gjenbruk

Skogflått, middart i familien flått. En blodsuger på fugl og pattedyr, inkludert mennesket.

Vert for spiroketbakterien Borrelia burgdorferi, som forårsaker sykdommen borreliose. Smitten skjer fra flåtten ved bitt eller ved at flåtten knuses når man klør seg og smittestoffet trenger gjennom huden.

Ved flåttbitt skal flåtten fjernes så fort som mulig, da faren for borrelia-smitte øker etter to dager. Den fjernes lett ved å gripe flåtten mellom neglen på peke- og tommelfinger, eller med en spiss pinsett som trykkes ned i huden slik at man får klemt rundt flåttens munndeler. Flåtten dras deretter rett ut. Unngå å klemme kroppen, da kan smitte pumpes ut i såret.

Flåtten har fire stadier i sin utvikling: egg, larve, nymfe og voksen hann eller hunn. Larven har tre par ben, nymfen og voksne fire par. Før hvert hudskifte må de suge blod. Larven er bare 0,5 mm lang og nymfen ca. 1 mm. Den voksne hannen er 2 mm, den voksne hunnen 4 mm, men fullsugd av blod så stor som en ert, inntil 1,5 cm lang. Hode og ben er svarte og bakkroppen gulhvit eller rødbrun.

Arten krever høy luftfuktighet og en lang vekstsesong, gjerne med minst 175 dager over 5 °C, og er i Norge bare utbredt i et smalt belte på kysten fra Sør-Norge til sørlige Nordland, på Vestlandet også innover langs fjordene. I Oslofjorden er den vanlig nord til Håøya, men kan sporadisk finnes lengre nord, selv enkelte steder på indre Østlandet. Flåtten er meget ujevnt fordelt i terrenget, der noen flekker har svært mange individer, mens nærliggende områder ikke har noen. Størst forekomst kan det være på fuktige steder i åpen skog med god bestand av hjortedyr, og spesielt der dyrene hviler. Skogflåtten er for øvrig vanlig over det meste av Europa samt fjellområder i Nord-Afrika. I Asia trenger den inn i sørlige deler av Russland og nordlige halvdel av Kasakhstan. Nord for dette området finnes en liknende art, taigaflått (I. persulcatus).

Som voksen sitter skogflåtten gjerne 30 cm over bakken i gress eller lave busker på fuktige steder og huker seg fast i forbipasserende dyr med sine lange, krokbesatte forbein. Spesielt rådyr, elg, hjort, hare, sau og ku angripes, men for øvrig en rekke ville dyr og fugler, selv huggorm. Hunder og mennesker angripes lett. Hunnen må suge blod før de kan legge sine inntil 3000 egg, mens hannene fester seg på dyrene for å finne en hunn å pare seg med. Hannen fører sine munndeler inn i hunnens kjønnsåpning, og de henger sammen i flere dager mens paringen foregår. Eggene legges samlet på bakken, og de nyklekkede flåttene må snart finne seg en vert for å suge blod. Bare få lykkes, og dødeligheten er stor. De velger i starten helst små dyr som mus og fugl, og antall flått i et område får gjerne en oppblomstring etter smågnagerår. Lykkes de med å finne en vert, slipper de seg med full mage ned på bakken for å foreta hudskifte, for deretter å oppsøke en ny vert. De kan overleve over ett år uten å finne en vert. Etter to til seks år, avhengig av temperatur og tid før treff med vertsdyr, er de voksne. Som frittlevende er de sterkt utsatt for predasjon fra spissmus og fugl.

Flått er kjent som en av dyrerikets verste smittespredere og overfører en rekke farlige sykdommer hos fe og mennesket. Aktuelle infeksjoner i Norge som overføres ved skogflått, er for mennesket borreliose, ehrlichiose (anaplasmose) og skogflåttencefalitt, for kyr og småfe piroplasmose og louping ill. I tillegg er tularemi-bakterien påvist i skogflått i Norge.

Den ca. 1 mm lange nymfen er det stadiet som oftest angriper mennesket. Oftest fanges de opp på beina våre. Derfra finner de en åpning mot bar hud, og vil så krabbe frem til myke huddeler der de fester seg, gjerne i knehals, lyske eller armhule, men ethvert hudparti kan rammes. Nymfene blir gjerne sittende i 5–6 dager før de slipper seg ned til bakken, de voksne 7–10 dager. Fastbitt flått bør fjernes så fort som mulig, da faren for borrelia-smitte øker etter to dager. Den fjernes lett ved å gripe flåtten mellom neglen på peke- og tommelfinger, eller med en spiss pinsett som trykkes ned i huden slik at man får klemt rundt flåttens munndeler. Flåtten dras deretter rett ut. Unngå å klemme kroppen, da kan smitte pumpes ut i såret.

For å redusere flåttplagen kan man gjøre miljøet tørrere ved å rydde terrenget for skudd av busker og trær. Mer dramatiske tiltak som reduksjon i bestanden av pattedyr som rådyr, hare og smågnagere vil også ha innvirkning, spesielt på øyer, ettersom disse er viktige vertsdyr for flåtten. Personlig beskyttelse er å trekke strømpene utenpå buksebeinet, smøre inn klær, spesielt bukser og sokker, med et myggmiddel som inneholder DEET, eller sprøyte dem med et middel som inneholder permetrin, et middel som bl.a. er godkjent for hodelusbekjempelse. På lyse benklær vil flåtten oppdages lettest før den får festet seg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.