Hjortelusflue, tovingeart i familien lusfluer. Arten lever i Norden som blodsuger på elg, hjort og rådyr, sjeldnere på dådyr. Tilfeldige verter er hest og ku. Fra utlandet kjennes en rekke andre hjortedyr som verter.

Hjortelusflua kjennes på sin flate, krabbeliknende kropp med kraftige klør på beina. Den er vinget, men kaster vingene ved funn av vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Hodet er bredere enn langt. Antennene er små og sitter innsunket i små groper. Kroppslengde ca. 4,5–5 mm.

Den er utbredt over hele Palearktis og innført til Nord-Amerika. Siden 1960-årene har den spredt seg gjennom Skandinavia, med første norske funn 1983 i Østfold. Den er vanlig i Danmark, Sør-Sverige og Finland. Per 2009 nådde den Østfold, østlige Akershus, Østmarka og Maridalen i Oslo, sørlige Hedmark nord til Våler, samt Buskerud fra Hurum og nord til grensen til Bærum. Store deler av Vestfold er inntatt, med ett funn i Siljan i Telemark. I 2012 ble den funnet på Sørlandet vest til Kristiansand. Ytterligere ekspansjon ventes. Situasjonen overvåkes av Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet. I Finland har hjortelusflua nå kommet helt til områder rundt det innerste av Bottenviken, der den for første gang angriper tamrein.

Hjortelusfluer har, som alle lusfluer, en meget spesiell livssyklus, se lusfluer. Larvene utvikles en av gangen inne i moren, og hun føder dem som en puppe. En hunn av hjortelusflua kan i sin levetid gi opphav til ca. 30 avkom. Spesielt for hjortelusflua er at de oppsøker verten om høsten. Her lever og parer de seg utover vinteren, mens de 3 mm lange, eggformete, svarte og blanke puppene faller til bakken. Ofte kan de ses i mengder om vinteren i snøen på elgers overnattingsplasser. Puppene klekkes først neste høst. Det er i Norge funnet over 10 000 hjortelusfluer på en elg, og det har vært spekulert på om de kan være årsaken til observert hårtap hos enkelte elger i senere år.

Hjortelusflua slår seg om høsten ofte ned på menneske, hund og andre dyr, uten å kunne utvikle seg videre. Dyr og mennesker kan angripes i tett skog så vel som i åpne områder som hogstfelt, men mest i nærheten av der elg eller andre hjortedyr har hatt sine hvileplasser gjennom vinteren. Hjortelusflua er nemlig en dårlig flyver som venter på sin vert til den er innenfor synsavstand. Er man uheldig kan over 50 individer slå seg ned. De krabber rundt i hår og skjegg, i klær og innenfor klær. Å klemme dem i hjel er ikke mulig mot hud, da de er læraktige og flate. Det beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk så snart de oppdages. Fra hår kan de med fordel kjemmes ut med kam. Vanligvis stikkes ikke mennesker, men om den gjør det kan stikket være smertefullt. Noen opplever at det utvikler seg en kul på bittstedet som kan klø i månedsvis.

Hjortelusflua overfører ingen kjente sykdommer, selv om fokus de senere år har vært på en bakterie i slekten Bartonella. Disse er påvist også i norske hjortelusfluer, men det er uvisst om de medfører sykdom. Fra tid til annen har det vært reist andre mistanker, eksempelvis «O-løpersykdommen» som det var mye snakk om i Sverige i 1980-årene. Men siden én lusflue kun bruker én vert (den kaster vingene når verten er funnet), vil den i liten grad overføre smitte fra dyr til dyr, med mindre smittestoffet har evne til å overføres fra morhjortelusflua til hennes avkom mens hun «dier» den. Trypanosomer fra hjort er funnet i hjortelusfluas tarm, men er ikke vist å kunne smitte nye dyr.

Hjortelusflua er et forholdsvis nytt problem i Norge, men er dokumentert i 5200 år gamle funn. Steinaldermannen «Ötzi» ble i 1991 funnet halvt innefrosset i en isbre i Alpene på grensen mellom Østerrike og Italia. Klesdrakten av strå har ved grundige analyser vist seg å ha godt identifiserbare deler av fire ulike hjortelusflueindivider. Han hadde trolig fått dem på seg under sin vandring gjennom skogsområder fra lavlandet til høyfjellet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.