petroleum – historikk – Store norske leksikon

Tidlig bruk av petroleumsprodukter

Det finnes en rekke beretninger om bruk av petroleumsprodukter i den førmoderne verden.

Noas ark og Babylons hengende hager (og tilhørende vannledninger) ble tettet med bek. I Babylon brukte man også asfalt som veidekke.

Aleksander den store ble i en by hilst velkommen med en særegen illuminasjon: Gatene ble oversprøytet med olje, som så ble antent.

Grekerne utnyttet olje som stridsmiddel.

Kineserne brukte olje til belysning før Kristi fødsel, og Marco Polo forteller om bruk av olje i Russland.

I Baku tjente man store penger på petroleum i mange hundre år før Russland erobret området i 1806.

I Europa var det en uhyre beskjeden produksjon, blant annet i Italia, Alsace, Bayern og Romania. Også i Amerika kjente man til petroleum, men urbefolkningen brukte den bare som legemiddel.

Industriell bruk av petroleum

Edwin Drake regnes som en av oljeindustriens pionerer. Ved å bore etter olje ved Titiusville i Pennsylvania den 27. august 1859, fant han olje på 21 meters dyp. Funnet var drivverdig og markerte starten på moderne oljeindustri.

Edwin Drake

Av AP Photo/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den første industrielle utnyttelse av petroleum står den britiske (skotske) kjemikeren James Young (1811–1883) bak. Han bygde i 1850-årene opp en bedrift som raffinerte råolje fra en liten forekomst i Derbyshire og fra skiferolje fra Skottland. Young fremstilte også en brukbar lysolje av kull.

Det var USA som ble petroleumsindustriens arne. I 1857 ble det uteksperimentert en ny, luktfri lampeolje (parafin), og samme år ble The Pennsylvania Rock Oil Company etablert. Året etter kom Seneca Oil Company i gang, med Edwin L. Drake som teknisk sjef.

Oljefeber

Som den første i verden startet Drake boring etter olje, og i 1859 fant han olje på 23 meters dyp utenfor Titusville, Pennsylvania. Brønnen gav første dag et utbytte på 25 fat råolje, som ble betalt med 18 dollar per fat. Dette startet en veritabel oljefeber, og like i nærheten fikk man verdens første oljeby, Pithole City. Prisen sank raskt; i 1861 var den den allerede nede i 10 cent per fat.

Målenheten fat har sin opprinnelse i de trefat som ble brukt til lagring og modning av whisky i Pennsylvania.

Industrien modnes

Fra 1860-årene økte forbruket sterkt, og sentralt i denne utviklingen stod John Davidson Rockefeller. I 1870 startet han Standard Oil Company og bygde opp et nett av rørledninger. Gjennom en trust dominerte han fullstendig petroleumsindustrien i USA og ekspanderte kraftig også i utlandet. Standard Oil ble ved anti-trust-lovene i 1911 delt opp i flere selskaper (blant annet Mobil, Chevron, Amoco og Sohio). Sammen med Gulf og Texaco, som blant annet hadde satset på store oljefunn i Texas, kom disse selskapene til å prege utviklingen.

Fremveksten av bil- og senere flyindustrien førte til at bensin og andre oljeprodukter overtok parafinens rolle som dominerende produkt på 1900-tallet.

Bruk av oljeprodukter til oppvarming, kraftproduksjon og i industri økte industriens betydning ytterligere.

Petroleumsindustri utenfor USA

Petroleumsindustrien skjøt fart også utenfor USA.

Omkring år 1900 ble det årlig produsert 20 millioner tonn råolje, og over halvparten stammet fra Russland. I Baku (i dag i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav) hadde Ludvig Nobel og Robert Nobel (brødre av Alfred Nobel) med finansiell støtte fra Rothschild bygd opp en stor industri. De inngikk markedsavtale med Rockefeller i Europa. Men politiske hendelser reduserte i de følgende år den russiske oljens betydning.

Rockefeller ønsket også å bygge opp et monopol i Asia, men støtte på motstand fra selskapet Koninklijke Nederlandsche Petroleum Maatschappij (Royal Dutch), grunnlagt 1890, som hadde oljekilder i Nederlandsk India. Rockefeller prøvde å samarbeide med det nederlandske selskapet, men ble avvist. I stedet inngikk Royal Dutch avtale med det britiske selskapet The Shell Transport and Trading Co., og i 1907 fusjonerte de to selskapene under navnet Royal Dutch-Shell (nå Shell).

Den drivende kraft bak Shell var Marcus Samuel. Han hadde skaffet seg olje fra Russland og Spindletop (Texas) og satset i likhet med Rockefeller sterkt på distribusjonsleddene. Shell bygde opp en stor tankflåte med tankanlegg i sentrale havner, og slo på den måten tilbake angrepene fra Rockefeller. Samuel ivret også sterkt for å få den britiske marinen til å gå over fra kull til olje. Men britene satset isteden på oppkjøp av 51 prosent av aksjene i Anglo-Persian Oil Company (senere British Petroleum), som hadde oljekilder i Iran.

Også innenfor Det osmanske rike var det funnet betydelige oljefelter. Etter den første verdenskrig overtok Frankrike de tyske interessene, senere kom også amerikanske interesser (Exxon og Mobil) inn, og opprettet selskapet Iraq Petroleum Company (IPC). I 1928 inngikk konsortiet en avtale hvor partnerne forpliktet seg til å la alle fremtidige konsesjoner i Midtøsten (unntatt Iran og Kuwait) gå gjennom IPC.

«De syv søstre»

Ved inngangen til 1920-årene dominerte «The Majors» eller «De syv søstre» verdens petroleumsindustri. Her var Exxon, Shell og BP de ledende, og i 1928 inngikk de den hemmelige Achnacarry-avtalen. Sammen med tre andre avtaler etablerte den prinsipper og retningslinjer som ofte ble fulgt ved opprettelse av karteller i de fleste land, populært kalt «As Is».

1930–1960

Mexico var en betydelig oljenasjon i tiden før den annen verdenskrig. Politisk uro og nasjonaliseringen av utenlandske selskaper og opprettelsen av Pemex i 1938 førte imidlertid til at de store selskapene trakk seg ut, og man fikk en drastisk nedgang i produksjonen.

I 1930-årene kom også produksjonen i gang på Den arabiske halvøy. Standard Oil of California (senere Chevron) overtok konsesjonen (de var ikke med i IPC). Chevron fikk senere konsesjoner også i Saudi-Arabia, og fikk her med seg Texaco, som heller ikke var med i IPC. Derimot delte Gulf og BP aksjeinteressene i Kuwait Oil Company.

Takket være oljen var Venezuela i tiden mellom de to verdenskrigene blitt Latin-Amerikas rikeste land, og helt frem til 1970 var landet verdens største oljeeksportør. I 1948 ble det fremmet krav om nasjonalisering, noe som førte til stans i investeringene. Men etter et militærkupp fortsatte ekspansjonen. Venezuela klarte imidlertid å få en vesentlig større del av selskapenes fortjeneste. Det samme skjedde i Midtøsten omkring 1950.

I 1951 nasjonaliserte statsminister Muhammad Musaddiq den iranske oljeindustrien og opprettet National Iranian Oil Company (NIOC). Etter Musaddiqs fall i 1953 beholdt NIOC eiendomsrettene til alle oljefelter og raffinerier, mens et nytt BP-dominert konsortium markedsførte produktene. Utover i 1950-årene begynte flere av de såkalte uavhengige selskapene å øke sine markedsandeler. Det italienske ENI skaffet seg konsesjoner i Iran etter Suezkrisen i 1956, og kjøpte olje fra Sovjetunionen. I Libya slapp flere uavhengige selskaper inn, men deres stilling ble sterkt svekket etter 1969.

Dannelsen av OPEC og OAPEC

I 1950-årene økte verdensproduksjonen kraftig, og de store selskapene forsøkte derfor å redusere referanseprisen, noe som i sin tur ville redusere produsentlandenes inntekter. Dette førte til dannelsen av OPEC, Organization of Petroleum Exporting Countries, i 1960. Åtte år senere ble OAPEC, Organization of Arab Petroleum Exporting Countries, dannet.

OPEC-landene fikk stadig større betydning som petroleumsprodusenter i 1960- og 1970-årene, og de utnyttet situasjonen til å kreve større innflytelse over og større inntekter av produksjonen. Den mest drastiske omveltningen skjedde umiddelbart etter Yom Kippur-krigen i 1973, den såkalte «oljekrisen». OPEC har siden spilt en betydelig politisk rolle.

Les mer om oljekrisen i 1973–74.

Utviklingen etter 1960

Direktør Torvild Aakvaag i Norsk Hydro sin oljedivisjon peker på Ekofisk-området der selskapet satt på en liten andel. Under regjeringen Borten var det planer om å bruke Norsk Hydro som statens redskap i oljevirksomheten, og staten kjøpte seg opp til over halvparten av aksjekapitalen. I stedet ble det rene statsselskapet Statoil opprettet i 1972 under regjeringen Bratteli. Bildet fra august 1972.

Torvild Aakvaag

Av John Myhre, Aftenposten/SCANPIX.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Siden 1960 er det kommet til en rekke nye og betydelige petroleumsproduserende land, både i Asia, Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika (Alaska og Canada) og Europa.

I Europa har Norge og Storbritannia vært de dominerende olje og gassland etter Groningenfunnet i Nederland. Norge eksporterer ca. 90 prosent av sin oljeproduksjon og så å si all gassen. Mange av de nye oljelandene som Abu Dhabi, Dubai, Oman, Qatar, Angola og Nigeria er alle medlemmer i OPEC.

Les mer om Norsk oljehistorie.

Forsøk på å bli mindre avhengig av olje

Fra midten av 1970-årene ble den relative forbruksveksten av olje vesentlig langsommere enn før. I land som importerer olje ble det startet flere programmer som tok sikte på å gjøre landene mindre avhengige av petroleum. Blant annet ble flere tungoljefyrte kraftverk ombygd til kulldrift. Det var ingen fysisk mangel på petroleum, men politiske og økonomiske hendelser medførte redusert produksjon i enkelte land i visse perioder.

Veksten i forbruket av naturgass har imidlertid vært stadig stigende. Dette skyldes at gass er et brensel som medfører ubetydelige utslipp av svovelforbindelser og mindre CO2-utslipp enn olje per produsert energienhet.

Fokus på klimaendringer

Frykten for klimaendringer som følge av økende CO2-utslipp har vært et meget omdiskutert tema rundt tusenårsskiftet. Diskusjonen har ført til satsing på energiøkonomisering (ENØK) og bruk av såkalte alternative energikilder: vindkraft, bioenergi, jordvarme, med mer.

Kyoto-møtet i 1997 (Klimakonvensjonen) førte til avtaler om reduksjon av CO2-utslipp i en rekke land, men hele Kyoto-prosessen fikk et tilbakeslag da USA nektet å underskrive traktaten. Det internasjonale klimasamarbeidet har blitt fulgt opp av senere avtaler, spesielt Parisavtalen fra 2015.

På norsk sokkel har det vært drøftet å deponere CO2 i uttømte formasjoner, såkalt karbonfangst og -lagring. Denne teknologien er under utprøving.

petroleum (historikk)