Petroleum har vært kjent og brukt i mange tusen år, men før siste halvdel av 1800-tallet bare i beskjeden målestokk. Noas ark og Babylons hengende hager og vannledninger ble tettet med bek, i Babylon brukte man også asfalt som veidekke. Aleksander den store ble i en by hilst velkommen med en særegen illuminasjon: Gatene ble oversprøytet med olje, som så ble antent. Grekerne utnyttet olje som stridsmiddel. Kineserne brukte olje til belysning før Kristi fødsel, og Marco Polo forteller om bruk av olje i Russland. I Baku tjente man store penger på petroleum i mange hundre år før Russland erobret området i 1806. I Europa var det en uhyre beskjeden produksjon, bl.a. i Italia, Alsace, Bayern og Romania. Også i Amerika kjente man til petroleum, men indianerne brukte den bare som legemiddel.

Den første industrielle utnyttelse av petroleum står den britiske (skotske) kjemikeren James Young (1811–83) bak. Han bygde i 1850-årene opp en bedrift som raffinerte råolje fra en liten forekomst i Derbyshire og fra skiferolje fra Skottland. Young fremstilte også en brukbar lysolje av kull.

Likevel ble USA petroleumsindustriens arne. I 1857 ble det uteksperimentert en ny, luktfri lampeolje (parafin), og samme år ble The Pennsylvania Rock Oil Company etablert. Året etter kom Seneca Oil Company i gang, med Edwin L. Drake som teknisk sjef. Som den første i verden startet han boring etter olje, og fant i 1859 olje på 23 meters dyp utenfor Titusville, Pennsylvania. Brønnen gav første dag et utbytte på 25 fat råolje, som ble betalt med 18 dollar per fat. Dette startet en veritabel oljefeber, og like i nærheten fikk man verdens første oljeby, Pithole City. Prisen sank raskt; i 1861 var den 10 cent per fat. (Målenheten fat har sin opprinnelse i de trefat som ble brukt til lagring og modning av whisky i Pennsylvania.) Fra 1860-årene økte forbruket sterkt, og sentralt i denne utviklingen stod J. D. Rockefeller. I 1870 startet han Standard Oil Company og bygde opp et nett av rørledninger. Gjennom en trust dominerte han fullstendig petroleumsindustrien i USA og ekspanderte kraftig også i utlandet. Standard Oil ble ved anti-trust-lovene i 1911 delt opp i flere selskaper (bl.a. Mobil, Chevron, Amoco og Sohio). Sammen med Gulf og Texaco, som bl.a. hadde satset på store oljefunn i Texas, kom disse selskapene til å prege utviklingen.

Fremveksten av bil- og senere flyindustrien førte til at bensin og andre oljeprodukter overtok parafinens rolle som dominerende produkt på 1900-tallet. Bruk av oljeprodukter til oppvarming, kraftproduksjon og i industri økte industriens betydning ytterligere.

Petroleumsindustrien skjøt fart også utenfor USA. Omkring år 1900 ble det produsert 20 mill. tonn råolje, og over halvparten stammet fra Russland. I Baku hadde de svenske brødrene Ludvig Nobel og Robert Nobel med finansiell støtte fra Rothschild bygd opp en stor industri. De inngikk markedsavtale med Rockefeller i Europa. Men politiske hendelser reduserte i de følgende år den russiske oljens betydning. Rockefeller ønsket også å bygge opp et monopol i Asia, men støtte på motstand fra selskapet Koninklijke Nederlandsche Petroleum Maatschappij (Royal Dutch), grunnlagt 1890, som hadde oljekilder i Nederlandsk Ost-India. Rockefeller prøvde å samarbeide med det nederlandske selskapet, men ble avvist. I stedet inngikk Royal Dutch avtale med det britiske selskapet The Shell Transport and Trading Co., og i 1907 fusjonerte de to selskapene under navnet Royal Dutch-Shell.

Den drivende kraft bak Shell var Marcus Samuel. Han hadde skaffet seg olje fra Russland og Spindletop (Texas) og satset i likhet med Rockefeller sterkt på distribusjonsleddene. Shell bygde opp en stor tankflåte med tankanlegg i sentrale havner, og slo på den måten tilbake angrepene fra Rockefeller. Samuel ivret også sterkt for å få den britiske marinen til å gå over fra kull til olje. Men britene satset isteden på oppkjøp av 51 % av aksjene i Anglo-Persian Oil Company (senere British Petroleum), som hadde oljekilder i Iran.

Også innenfor det osmanske rike var det funnet betydelige oljefelter. Etter den første verdenskrig overtok Frankrike de tyske interessene, senere kom også amerikanske interesser (Exxon og Mobil) inn, og opprettet selskapet Iraq Petroleum Company (IPC). I 1928 inngikk konsortiet en avtale hvor partnerne forpliktet seg til å la alle fremtidige konsesjoner i Midtøsten (unntatt Iran og Kuwait) gå gjennom IPC.

Ved inngangen til 1920-årene dominerte «The Majors» eller «De syv søstre» verdens petroleumsindustri. Her var Exxon, Shell og BP de ledende, og i 1928 inngikk de den hemmelige Achnacarry-avtalen. Sammen med tre andre avtaler etablerte den prinsipper og retningslinjer som ofte ble fulgt ved opprettelse av karteller i de fleste land, populært kalt «As Is». Se også avsnittet om oljeselskaper.

Mexico var en betydelig oljenasjon i tiden før den annen verdenskrig. Politisk uro og nasjonaliseringen av utenlandske selskaper og opprettelsen av Pemex i 1938 førte imidlertid til at de store selskapene trakk seg ut, og man fikk en drastisk nedgang i produksjonen.

I 1930-årene kom også produksjonen i gang på Arabiske halvøy. Standard Oil of California (senere Chevron) overtok konsesjonen; de var ikke med i IPC. Chevron fikk senere konsesjoner også i Saudi-Arabia, og fikk her med seg Texaco, som heller ikke var med i IPC. Derimot delte Gulf og BP aksjeinteressene i Kuwait Oil Company.

Takket være oljen var Venezuela i tiden mellom de to verdenskrigene blitt Latin-Amerikas rikeste land, og helt frem til 1970 var landet verdens største oljeeksportør. I 1948 ble det fremmet krav om nasjonalisering, noe som førte til stans i investeringene. Men etter et militærkupp fortsatte ekspansjonen. Venezuela klarte imidlertid å få en vesentlig større del av selskapenes fortjeneste. Det samme skjedde i Midtøsten omkring 1950.

I 1951 nasjonaliserte statsminister Mussadiq den iranske oljeindustrien og opprettet National Iranian Oil Company (NIOC). Etter Mussadiqs fall i 1953 beholdt NIOC eiendomsrettene til alle oljefelter og raffinerier, mens et nytt BP-dominert konsortium markedsførte produktene. Utover i 1950-årene begynte flere av de såkalte uavhengige selskapene å øke sine markedsandeler. Det italienske ENI skaffet seg konsesjoner i Iran etter Suezkrisen i 1956, og kjøpte olje fra Sovjetunionen. I Libya slapp flere uavhengige selskaper inn, men deres stilling ble sterkt svekket etter 1969.

I 1950-årene økte verdensproduksjonen kraftig, og de store selskapene forsøkte derfor å redusere referanseprisen, noe som i sin tur ville redusere produsentlandenes inntekter. Dette førte til dannelsen av OPEC, Organization of Petroleum Exporting Countries, i 1960. Åtte år senere ble OAPEC, Organization of Arab Petroleum Exporting Countries, dannet. OPEC-landene fikk stadig større betydning som petroleumsprodusenter i 1960- og 1970-årene, og de utnyttet situasjonen til å kreve større innflytelse over og større inntekter av produksjonen. Den mest drastiske omveltningen skjedde umiddelbart etter Yom Kippur-krigen i 1973, se oljekrisen. OPEC har siden spilt en betydelig politisk rolle.

Siden 1960 er det kommet til en rekke nye og betydelige petroleumsproduserende land, både i Asia, Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika (Alaska og Canada) og Europa. I Europa har Norge og Storbritannia vært de dominerende olje og gassland etter Groningenfunnet i Nederland. Norge eksporterer ca. 90 % av sin oljeproduksjon og så å si all gassen. Mange av de nye oljelandene som Abu Dhabi, Dubai, Oman, Qatar, Angola og Nigeria er alle medlemmer i OPEC.

Fra midten av 1970-årene ble den relative forbruksveksten av olje vesentlig langsommere enn før. I land som importerer olje ble det startet flere programmer som tok sikte på å gjøre landene mindre avhengige av petroleum. Bl.a. ble flere tungoljefyrte kraftverk ombygd til kulldrift. Det var ingen fysisk mangel på petroleum, men politiske og økonomiske hendelser medførte redusert produksjon i enkelte land i visse perioder.

Veksten i gassforbruket har imidlertid vært stadig stigende. Dette skyldes at gass er et brensel som medfører ubetydelige utslipp av svovelforbindelser og mindre CO2-utslipp enn olje per produsert energienhet.

Frykten for klimaendringer som følge av økende CO2-utslipp har vært et meget omdiskutert tema rundt tusenårsskiftet. Diskusjonen har ført til satsing på energiøkonomisering (ENØK) og bruk av såkalte alternative energikilder: vindkraft, bioenergi, jordvarme m.m. Kyoto-møtet (1997) førte til avtaler om reduksjon av CO2-utslipp i en rekke land, men hele Kyoto-prosessen fikk et tilbakeslag da USA nektet å underskrive traktaten i 2005. På norsk sokkel har det vært drøftet å deponere CO2 i uttømte formasjoner, uten at teknikken så langt (2006) er tatt i bruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.