Babylons hengende hager

Babylons hengende hager var i følge flere greske oldtisforfattere, og senere tradisjon, et stort og praktfullt hageanlegg i Babylon. I antikken ble anlegget regnet som et av verdens sju underverker. 

Babylons hengende hager skal ifølge ett av flere sagn, være anlagt av dronning Semiramis. Denne legandariske dronningen er sannsynligvis den samme som den assyriske dronning Sammuramat, som var gift med kong Shamshi-Adad, som regjerte ca. 824–810 fvt. Den antikke forfatteren Berossus (300-tallet fvt.) skriver at hageanlegget ble bygget av Nebukadnesar 2 (ca. 630–562 fvt.) for hans mediske dronning Amytis, som lengtet tilbake fra de varme slettene til sitt barndoms høyland. Den greske historieskriveren Herodot (400-tallet fvt.), som reiste i Midtøsten på 400-tallet fvt., nevner flere andre praktbygg i Babylon, men ikke de hengende hagene. 

Ifølge Strabons (1. århundre fvt.) beskrivelse, var anlegget en del av palassområdet og var bygget som en avtrappet pyramide som hvilte på en kvadratisk basis. Sidene skal ha vært rundt 120 meter lange. Hver terrasse var understøttet av skyggefulle søylearkader. Kunstig vanningsanlegg drevet av pumpeverk forsynte hagene med fontener og kaskader og sørget for en frodig vegetasjon. Støttepilarene under terrassene var hule, og fylt med jord for å gi voksekår for store trær. De hengende hager er ofte vist til som forbilde for moderne takhager. Tradisjonen fra oldtiden har levd videre i persisk hagekunst.

Ingen babylonske kilder nevner byggverket med de hengende hagene, og ingen sikker plassering er funnet. Mange mener derfor at dette opprinnelig er en vakker myte som stammer fra grekernes forestillinger om de praktfulle byene i Mesopotamia, som de selv aldri hadde besøkt.

Men det finnes også en annen forklaring. Allerede på 1990-tallet foreslo assyriologer at hagene ikke lå i Babylon, men i palasset i Ninive, bygget av Sanherib (regjerte ca. 704–681 fvt.). Dette synet er nå blitt vanlig.

• Dalley, Stephanie: The Mystery of the Hanging Gardens of Babylon: An Elusive World Traced.. Oxford 2003.