I 1904 kom forfatter og journalist Ida Minerva Tarbell ut med en bok om Standard Oils historie. Boken førte til en omfattende diskusjon om Standard Oil og dominerende selskaper som fikk monopol og derved kontroll med markedet.
Standard Oil Company var et amerikansk oljeselskap som ble startet i Ohio i 1870. Selskapet eksisterte frem til det ble tvangsoppløst ved dom i 1911. Flere av dagens dominerende amerikanske oljeselskap var blant selskapene som tidligere var en del av Standard Oil.
Bak utviklingen av Standard Oil sto en rekke forretningsmenn, med John D. Rockefeller som den ledende. Selskapet etablerte en trust i 1882. Dette var en selskapsform som betydde at trustens styre kunne disponere trustens formue, men kun for å gjennomføre trustens formål. Den tillot også at trusten kunne tilgodese nærmere definerte personer eller selskaper. Kapital kunne opparbeides i trusten uten beskatning. Beskatningen skjedde kun ved uttak fra trusten.
Selskapet ekspanderte kraftig og hadde som målsetting å etablere egne Standard Oil-selskaper i alle de amerikanske delstatene. Rundt år 1900 kontrollerte Standard Oil om lag 90 prosent av rørledningsnettet og 85 prosent av oljeraffineringen i USA. Standard Oil hadde også kontroll over aksjekapitalen i 33 andre selskap innen oljevirksomheten. I praksis var selskapet blitt så dominerende at de kontrollerte oljemarkedet i USA. Ikke minst var firmaet, og flere av dem som var hovedaksjonærer, aktive innen jernbaneutbygging. Jernbanen var en viktig transportmåte for oljeprodukter. Selskapet rasjonaliserte og effektiviserte produksjon, transport og omsetning av oljeprodukter. Det fikk en så stor kontroll med markedet at de kunne underby og utkonkurrere andre produsenter.
Standard Oil fant, i motsetning til andre oljeselskap, måter å bruke oljeavfall på. De utnyttet dermed langt mer av råvaren enn konkurrentene. Et eksempel på et slikt produkt er vaselin. Selskapet Chesebrough Manufacturing Company som produserte vaselin, ble ett av selskapene som ble selvstendig etter oppdelingen i 1911.
Rockefeller ekspanderte firmaet ved oppkjøp og la ned selskaper som hadde dårlige resultater. Det var en brutal effektiviserings- og sentraliseringspolitikk. Han ga reduserte rater for transport av store volum og dermed høy pris til små aktører som var avhengig av transport gjennom jernbane- og rørledningsnettet han kontrollerte. I perioder det var mulig med kanaltransport, ble lektere og elvebåter brukt fordi dette ga billigere transport. Resultatet av effektiviseringspolitikken var at konsumentene fikk billigere varer. Prisen på parafin gikk for eksempel ned fra 58 til 26 cent fra 1865 til 1870.
I 1904 kom forfatter og journalist Ida Minerva Tarbell (1857–1944) ut med en bok om Standard Oils historie. Hennes far hadde vært en av oljeprodusentene som måtte legge ned på grunn av konkurransen fra Standard Oil. Hun ble derfor beskyldt for å ha personlige grunner til å skrive boken om Standard Oil.
Boken, som først kom i en serie artikler, førte til en omfattende diskusjon om Standard Oil og dominerende selskaper som fikk monopol og kontroll med markedet. I 1906 ble selskapet rettslig anklaget etter den amerikanske antitrustlovgivningen for at monopolet forhindret et fritt marked. Sherman Antitrust Act fra 1890 forbød alle organisasjoner eller selskapsformer som kunne forhindre konkurranse.
I 1911 satte amerikansk Høyesterett punktum med en dom som krevde at selskapet ble oppdelt. Oljehistorikeren Daniel Yergin har karakterisert Tarbells bok som den mest innflytelsesrike bok om amerikansk forretningsliv som noen gang har blitt publisert.
Standard Oil ble oppdelt i 34 uavhengige selskap. Flere av dem, men ikke alle, fortsatte i oljebransjen. Noen har skiftet navn og andre har blitt oppkjøpt av andre selskap. De viktigste av de opprinnelige Standard Oil-selskapene er eller har vært Exxon (tidligere Standard Oil of New Jersey), Marathon Petroleum, Mobil (tidligere Standard Oil of New York eller Socony), Chevron (tidligere Standard Oil of California), Amoco (tidligere Standard Oil of Indiana), Atlantic Ritchfield (tidligere Atlantic Refining Company) og Conoco (tidligere Continental Oil).
Kritikerne av oppløsningen av Standard Oil mente at oppsplittingen i mange selskap ga høyere priser og mindre effektivitet. De som var for oppløsningen av selskapet mente det motsatte. Da selskapet ble oppløst hadde markedet for oljeprodukter ekspandert voldsomt. En rekke konkurrenter hadde kommet inn på markedet, og Standard Oils andel av det totale markedet hadde sunket. Da selskapet ble oppløst, hadde markedsandelen sunket til 64 prosent. Blant selskapene som hadde kommet inn, var Royal Dutch Shell, som også drev «vertikalt integrert». Dette betyr at de hadde kontroll med hele produksjonskjeden; fra oljeproduksjon, raffinering, transport og videresalg.
Det er tre større selskap som i dag har rettigheter til Standard-navnet i USA. Det er ExxonMobil, Chevron Corporation og den tidligere konkurrenten BP som fikk rett til navnet etter å ha kjøpt Standard Oil of Ohio og Amoco. BP bruker navnet Standard på noen bensinstasjoner i Midtvesten, og Sohio er merket som brukes ved salg av drivstoff til båter. ExxonMobil representerer stadig en stor del av det opprinnelige Standard Oil.
Navnet Esso brukes av ExxonMobil internasjonalt, blant annet i Norge og Canada. I USA bruker firmaet Esso som et merkenavn ved salg av diesel. Chevron bevarer bruken av Standard som merke ved å ha én bensinstasjon i hver delstat som fremdeles bruker navnet.
John D. Rockefeller. Foto fra omkring 1900.
Rockefeller var styreformann i Standard Oil til han pensjonerte seg i 1897. Han var fortsatt en dominerende maktfaktor i selskapet og den største aksjeeieren. Da selskapet ble oppløst i 1911 ble han verdens rikeste mann. Inntektene økte etter at firmaet ble oppdelt. Han hadde eid 25 prosent av aksjene i Standard Oil, og ved oppløsningen av selskapet doblet verdien av disse aksjene seg etter at de ble spredt på flere selskap. Etter at han trakk seg tilbake som styreformann drev han filantropisk virksomhet.
I løpet av 1890-årene startet Standard Oil å selge parafin på det kinesiske markedet. Parafinen ble solgt som billig lampeolje og erstattet bruken av planteolje. For å få til overgangen, solgte også selskapet en billig lampe som var produsert for å benytte parafin. Utenfor USA ble det kinesiske markedet det største for Standard Oil i årene frem til rett etter 1900. Det kinesiske markedet fortsatte imidlertid å være viktig helt frem til slutten av 1930-årene, men da for tidligere Standard Oil-selskaper. I Kina ble det utviklet hele transportkjeder med elvetankere, tankbiler, lager og importhavner. Sett med kinesiske øyne var den amerikanske markedsføringen og kontrollen med markedet problematisk. Overskuddet forsvant utenlands og lokale produkter ble utkonkurrert av billig amerikansk parafin.
I 1906 åpnet selskapet Standard Oil Company of New York (Socony – senere Mobil) en terminal i Alexandria, Egypt. Det var på denne tiden klart at det var store oljereserver i Midtøsten. Både britiske og ottomanske myndigheter var kritiske til amerikanerne. Amerikanerne etablerte seg imidlertid, og etter andre verdenskrig ble de tidligere Standard Oil-selskapene viktige i Midtøsten.
Etter at Standard Oil ble delt opp, har det vært etterforskning av flere større selskap etter antitrustlovgivningen. Dette gjelder selskapene General Motors, Microsoft og Facebook. Felles for disse er at de har oppnådd en dominans i markedet og dermed kunne forhindre konkurranse.
De tidligere Standard Oil-selskapene er stadig dominerende aktører både innen oljeleting, utvinning, raffinering, transport og salg av oljeprodukter. I dag er selskapene i ferd med å profilere seg som energiselskap, og er også inne i produksjon, utvikling, salg, transport og markedsføring av alternative energiformer.
De tidligere selskapene har interesser i en rekke næringer, også innen helt andre bransjer.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.