skygge

Skygge. Tre eksempler på skygger fra et allsidig lysende legeme. Øverst er skyggekasteren bredere enn lyskilden. Fra skyggekasteren brer det seg ut en kjerneskygge som er avgrenset av motstående graderte skyggerender. I midten er skyggekasteren smalere enn lyskilden. Kjerneskyggen smalner av til et punkt hvor de motstående graderte skyggerendene begynner å skjære inn i hverandre additivt (belysningen summeres). Nederst er situasjonen komplementær til den i midten. Lyskilden skinner gjennom en åpning som er mindre enn lyskilden. Lysstrømmen fra åpningen er avgrenset mot den omgivende kjerneskyggen av motstående graderte skyggerender. Lysstrømmen smalner av til et punkt hvor skyggerendene begynner å skjære inn i hverandre subtraktivt (belysningen reduseres).

Skygge av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Skygge er både det lysfattige rommet bak en ugjennomsiktig gjenstand som det faller lys på, og den mørke figuren, slagskyggen, som gjenstanden danner på en overflate på motsatt side av lyskilden.

I dagligspråket sies det at ugjennomsiktige legemer «kaster skygge», svarende til at lysende legemer «kaster lys».

Kjerneskygge og halvskygge

Skyggerommets form er bestemt av et romgeometrisk samspill av det lysende og det skyggekastende legemets form, og slagskyggens form er bestemt av skyggerommets skjæring med en skyggebærende overflate. Vanligvis har det lysende legemet en viss utstrekning, og strålefeltet har derfor en viss vinkelspredning som varierer med avstanden fra det lysende legemet. Strålefeltet fra Solen har for eksempel ca. en halv grads vinkelspredning på jordoverflaten. På grunn av lysets vinkelspredning består skyggen av en kjerneskygge (umbra) og en halvskygge (penumbra). I kjerneskyggen er det lysende legemet fullstendig avskjermet, i halvskyggen bare delvis. Halvskyggen danner en gradvis overgang fra mørke til lys og kunne like gjerne kalles halvlys, men denne betegnelsen brukes også om den reduserte belysningen på flater som er skråstilt i forhold til lysets retning.

På et legeme, som er begrenset av konvekse og konkave partier, vil de flatene som vender mot lyset oppfattes som halvt belyste, mens de bortvendte flatene oppfattes som halvt avskygget. Dette har betydning for vår fornemmelse av romlig form og blir utnyttet i skulptur og arkitektur. Et eksempel er den doriske søylen, som er avbildet under belysning.

Skygge som naturfenomen

Samspillet av kjerneskygge og halvskygge ligger også til grunn for erfaringen av noen velkjente himmelfenomener, som måneformørkelse og solformørkelse.

Fordi skygger i sollyset alltid peker bort fra Solen, kan skyggen fra en oppreist stav brukes som en urviser. Prinsippet ligger til grunn for konstruksjon av solur og har vært utnyttet fra de tidligste, prehistoriske tider.

Månens faser oppstår ettersom vi fra Jorden observerer mer og mindre av Månens skyggeside. Her er imidlertid ikke overgangen mellom halvskygge og kjerneskygge særlig fremtredende.

Skyggens kulturhistorie

Erfaringen av skygge og slagskygge er en forutsetning for helhetlig opplevelse av en visuell omgivelse. Som sådan er den et karakteristisk naturfenomen, men skyggen er uhåndgripelig og flyktig og går sporløst forbi. Når vi om natten går på en opplyst gate, skifter vår egen skygge form, størrelse og retning alt etter vår øyeblikkelige posisjon i forhold til gatelyktene. På en sollys dag er det annerledes. Da ledsages vi av en konstant skygge, fordi vår posisjon i forhold til Solen er konstant.

Platon berører problemet om skyggens virkelighet i sin berømte hulelignelse som finnes i dialogen Staten. Her sammenligner han det naive mennesket med fanger som sitter lenket i en hule og bare ser skyggebilder av det liv som utfolder seg utenfor hulen. Fra vår egen tid kan nevnes A. von Chamissos fortelling om den uheldige Peter Schlemihl som lar seg overtale til å selge sin skygge til djevelen, med den ubehagelige følge at han ikke lenger blir tatt alvorlig av sine omgivelser.

I billedkunsten har skyggen spilt en sentral og skiftende rolle. Antikkens maleri og tegning utnyttet virkningen av streifende lys på krumme overflater, og i noen grad slagskygger. I middelaldermaleriet spiller skyggen bare en underordnet rolle, og slagskygger forekommer nesten ikke. I løpet av 1400-tallet våknet imidlertid interessen for skyggen som billedelement (clair-obscur), og ikke minst er Leonardo da Vinci kjent for sine grundige studier av graderte lys/skyggeoverganger, f.eks. på draperier. Også Leonardo understreket at slagskyggen bare kan forstyrre bildets komposisjon og derfor ikke hører hjemme i maleriet.

I løpet av 1500-tallet tok clair-obscur-maleriet en radikal vending, ikke minst gjennom en maler som Caravaggio, som innførte slagskyggen som et førsterangs malerisk-dramatisk virkemiddel. Denne utviklingen kulminerte med Rembrandt og hans samtidige. For billedeksempler, se J. Vermeer van Delft, Rembrandt, og clair-obscurog De Chirico, Giorgio .

Skyggesilhuetten

Skyggesilhuetten, som ble meget utbredt som portretteringsmetode på 1700-tallet, kan betraktes som en forløper for fotografiet. I moderne fotografi er skyggen også et tilbakevendende motiv.

Her må også nevnes skyggespill, som hører hjemme både i tradisjonelt og eksperimentelt teater.

I talemåter som «å være i skyggen av», «følge etter som en skygge» blir naturlige optiske fenomener brukt som bilder på mellommenneskelige relasjoner.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg