Skygge, skygge (tre eksempler) (bilde)

betegner dels det lysfattige, i seg selv usynlige rommet bak et ugjennomsiktig legeme som belyses av et mer eller mindre utstrakt lysende legeme, dels den mørke figuren, slagskyggen, som projiseres inn på en ugjennomsiktig overflate som skjærer skyggerommet. I dagligspråket heter det derfor at ugjennomsiktige legemer «kaster skygge», svarende til at lysende legemer «kaster lys».

Skyggerommets form er bestemt av et romgeometrisk samspill av det lysende og det skyggekastende legemets form, og slagskyggens form er bestemt av skyggerommets skjæring med en skyggebærende overflate. Vanligvis har det lysende legemet en viss utstrekning, og strålefeltet har derfor en viss vinkelspredning som varierer med avstanden fra det lysende legemet. Strålefeltet fra Solen har for eksempel ca. en halv grads vinkelspredning på jordoverflaten. På grunn av lysets vinkelspredning består skyggen av en kjerneskygge (umbra) og en halvskygge (penumbra). I kjerneskyggen er det lysende legemet fullstendig avskjermet, i halvskyggen bare delvis. Halvskyggen danner en gradvis overgang fra mørke til lys og kunne like gjerne kalles halvlys, men denne betegnelsen brukes også om den reduserte belysningen på flater som er skråstilt i forhold til lysets retning.

På et legeme, som er begrenset av konvekse og konkave partier, vil de flatene som vender mot lyset oppfattes som halvt belyste, mens de bortvendte flatene oppfattes som halvt avskygget. Dette har betydning for vår fornemmelse av romlig form og blir utnyttet i skulptur og arkitektur. Et eksempel er den doriske søylen, som er avbildet under belysning.

Samspillet av kjerneskygge og halvskygge ligger også til grunn for erfaringen av noen velkjente himmelfenomener, som måneformørkelse og solformørkelse.

Fordi skygger i sollyset alltid peker bort fra Solen, kan skyggen fra en oppreist stav brukes som en urviser. Prinsippet ligger til grunn for konstruksjon av solur og har vært utnyttet fra de tidligste, prehistoriske tider.

Månens faser oppstår ettersom vi fra Jorden observerer mer og mindre av Månens skyggeside. Her er imidlertid ikke overgangen mellom halvskygge og kjerneskygge særlig fremtredende.

Erfaringen av skygge og slagskygge er en forutsetning for helhetlig opplevelse av en visuell omgivelse. Som sådan er den et karakteristisk naturfenomen, men skyggen er uhåndgripelig og flyktig og går sporløst forbi. Når vi om natten går på en opplyst gate, skifter vår egen skygge form, størrelse og retning alt etter vår øyeblikkelige posisjon i forhold til gatelyktene. På en sollys dag er det annerledes. Da ledsages vi av en konstant skygge, fordi vår posisjon i forhold til Solen er konstant.

Platon berører problemet om skyggens virkelighet i sin berømte hulelignelse som finnes i dialogen Staten. Her sammenligner han det naive mennesket med fanger som sitter lenket i en hule og bare ser skyggebilder av det liv som utfolder seg utenfor hulen. Fra vår egen tid kan nevnes A. von Chamissos fortelling om den uheldige Peter Schlemihl som lar seg overtale til å selge sin skygge til djevelen, med den ubehagelige følge at han ikke lenger blir tatt alvorlig av sine omgivelser.

I billedkunsten har skyggen spilt en sentral og skiftende rolle. Antikkens maleri og tegning utnyttet virkningen av streifende lys på krumme overflater, og i noen grad slagskygger. I middelaldermaleriet spiller skyggen bare en underordnet rolle, og slagskygger forekommer nesten ikke. I løpet av 1400-tallet våknet imidlertid interessen for skyggen som billedelement (clair-obscur), og ikke minst er Leonardo da Vinci kjent for sine grundige studier av graderte lys/skyggeoverganger, f.eks. på draperier. Også Leonardo understreket at slagskyggen bare kan forstyrre bildets komposisjon og derfor ikke hører hjemme i maleriet.

I løpet av 1500-tallet tok clair-obscur-maleriet en radikal vending, ikke minst gjennom en maler som Caravaggio, som innførte slagskyggen som et førsterangs malerisk-dramatisk virkemiddel. Denne utviklingen kulminerte med Rembrandt og hans samtidige. For billedeksempler, se J. Vermeer van Delft, Rembrandt, og clair-obscurog De Chirico, Giorgio .

Skyggesilhuetten, som ble meget utbredt som portretteringsmetode på 1700-tallet, kan betraktes som en forløper for fotografiet. I moderne fotografi er skyggen også et tilbakevendende motiv.

Her må også nevnes skyggespill, som hører hjemme både i tradisjonelt og eksperimentelt teater.

I talemåter som «å være i skyggen av», «følge etter som en skygge» blir naturlige optiske fenomener brukt som bilder på mellommenneskelige relasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.