Perspektiv er beskrevet av Vitruvius, som bruker begrepet scaenographia, og som viser til det eldste eksempel han kjenner: Et scenebilde av Agatharkhos i Athen. Ansporet av dette skrev Demokritos og Anaxagoras om samme emne [ca. 430 fvt], om hvordan man etter øynenes måte å se på og linjenes sammenløpning kunne fastlegge et midtsted, som svarer til linjenes naturlige målforhold. Slik vil det til de forskjellige ting svare et bestemt bilde, som i scenemaleriene gir inntrykk av bygningene. Dermed vil det som er avbildet på rette og plane flater se ut som om noe synes å vike tilbake, annet å springe frem (Vitruvius bok VII, intr., 11). Selve prinsippet beskriver han slik: «Item scaenographia est frontis et laterum abscedentium adumbratio ad circinique centrum omnium linearum responsus.» (Likeledes er perspektiv tegning av front og tilbaketrekkende sider, og der alle linjer har innfunnet seg i sirkelens sentrum). Her er det altså et sentralperspektiv som skildres. Denne kunnskap synes ikke å være sterkt tilstede i middelalderen, hvilket mange underlige forsøk i billedkunsten viser, men perspektivprinsippet ble gjenoppdaget i renessansen, av den italiensk arkitekten Filippo Brunelleschi, omkring 1415–1420.
Alberti beskrev hans fremgangsmåte i sitt verk «Della pittura libri tre», dedisert til Brunelleschi i 1436. Det ble deretter utgitt på latin: De pictura (Editio princeps, Basel 1540) og i en rekke senere oversettelser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.