perspektivtegning - arkitektur

Perspektivtegning er et tegneprinsipp for avbildning av tredimensjonale gjenstander på en todimensjonal flate, slik at disse gjengis mest mulig slik øyet ser gjenstanden. Det baseres på prinsippet om ett forsvinningspunkt (sentralperspektiv), to forsvinningspunkter (kryssperspektiv) eller tre forsvinningspunkter (froskeperspektiv og fugleperspektiv).

Faktaboks

etymologi:

av latin: perspicere = å se gjennom, å se tydelig, å se inn i

En spesiell form for perspektiv er det såkalte om­vendte per­spek­tiv, som of­te er brukt i ikoner. En annen form er aksonometrisk perspektiv (aksonometri), som også brukes til å avbilde tredimensjonale gjenstander, men uten å bruke forsvinningspunkt. Å kalle dette for perspektiv er derfor villedende.

Historikk

Perspektiv er beskrevet av Vitruvius, som bruker begrepet scaenographia, og som viser til det eldste eksempel han kjenner: Et scenebilde av Agatharkhos i Athen. Ansporet av dette skrev De­mokritos og Anaxagoras om samme emne [ca. 430 fvt], om hvordan man etter øynenes måte å se på og linjenes sammenløpning kunne fastlegge et midtsted, som svarer til linjenes natur­lige målforhold. Slik vil det til de for­skjellige ting svare et bestemt bilde, som i scenemaleriene gir inntrykk av bygningene. Dermed vil det som er avbildet på rette og plane flater se ut som om noe synes å vike tilbake, annet å springe frem (Vitruvius bok VII, intr., 11). Selve prinsippet beskriver han slik: «Item scaenographia est frontis et laterum abscedentium adumbratio ad circinique centrum omnium linearum responsus.» (Likeledes er perspektiv tegning av front og tilbaketrekkende sider, og der alle linjer har innfunnet seg i sirkelens sentrum). Her er det altså et sentralperspektiv som skildres. Denne kunnskap synes ikke å være sterkt tilstede i middelalderen, hvilket mange un­derlige forsøk i billedkunsten viser, men perspektivprinsippet ble gjen­­­oppdaget i renessansen, av den italiensk arkitekten Filippo Brunelleschi, omkring 1415–1420.

Alber­ti beskrev hans fremgangsmåte i sitt verk «Della pittura libri tre», dedisert til Brunelleschi i 1436. Det ble deretter utgitt på latin: De pictura (Editio princeps, Basel 1540) og i en rekke senere oversettelser.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Piero della Francesca: De prospectiva pingendi, 1474–82;
  • Luca Pacioli: Summa de arithmetica geometria proportioni et proportionalità, 1494;
  • Jean Pélérin-Viator: De arti­ficiali perspectiva, Toul 1505;
  • J. Courtonne: Traité de la per­spec­ti­ve pra­­­tique, avec les remarques sur l’architecture, Paris 1725;
  • G. B. da Vig­nola: Regole della prospettiva pratica, 4. utg. Ve­ne­zia 1743.
  • Georg Wolff: Mathematik und Malerei, Leipzig og Berlin 1916;
  • Erwin Panofsky: Die Per­spektive als symbolische Form, «Vorträge d. Bibl. Warb.» 1924–25, ss. 258 ff. (om Gianlorenzo Berninis Sca­la Regia);
  • Nic. Stang: Alberti og perspektivet, «Byg­ge­kunst» 1959, tillegget s. 7;
  • Samuel Y. Edgerton jr.: The Renaissance Redis­covery of Li­near Per­spective (Harper & Row);
  • A. Jo­hansson: Per­spektiv-Lära, 1950;
  • W. Abbott: The Theory and Practice of Perspective, 1950;
  • Peter J. Gärt­ner: Filippo Brunelleschi 1377–1446, Köln 1998 ss. 22–25;
  • Jon Aspeggen: Perspektiv­tegning – i bil­led­kunst og arkitektur, Oslo 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg