Hodeplagg, fellesbetegnelse på alle former for hodebekledning. Hodeplagg som hatter, luer, skaut, hetter, hjelmer, turbaner osv. har vært båret til beskyttelse, til pryd og som rangstegn. Plaggtypene og deres fasonger kan variere sterkt, selv innen ett område og én tidsepoke.

Ser vi på det europeiske motebildet, tjente antikkens hodebekledninger for det meste praktiske formål, som den greske reisehatten pétasos med lav, rund pull og vid brem, eller den romerske pileus, som sluttet tett inntil hodet og ble brukt av soldater, sjømenn og atleter. Rent prydende hodeplagg, eller hodeplagg brukt som rangstegn (f.eks. laurbærkransen), forekom imidlertid også. Prydende og rangsbetegnende hodeplagg markerte seg stadig sterkere i løpet av middelalderen. Gode eksempler er den geistlige mitra, velkjent fra 1000-tallet, og den kjegleformede hennin, populær blant kvinner på 1400-tallet.

En hette med skulderslag og nedhengende strut viser et av middelalderens praktiske hodeplagg. Under renessansen var baretten, en myk lue med lav, rund eller firkantet pull, og toquen med avstivet pull, oftest uten brem, blant de vanligste mannshodeplagg. Kvinnene benyttet også disse typene. For dem var likevel hodekapper i ulike fasonger viktigere, en mote som holdt seg opp mot slutten av 1800-tallet, særlig til innendørs bruk. På 1600-tallet dominerte hatter med brem og høy pull, og bruktes både som kvinne- og mannsplagg. Et nytt hodeplagg for kvinner ved slutten av 1600-tallet var fontangen, med avstivede blonder i vifteform over pannen. Den tresnutede herrehatten, som frem mot år 1800 gikk over i den tosnutede, var typisk for 1700-tallet. Periodens kvinnehodeplagg var meget varierte, med en forkjærlighet for ulike vidbremmede hatter. Sylinderhatten dominerte mannsmoten i første halvdel av 1800-tallet, deretter vekslet den med bowleren og andre hattetyper med lav pull. Frem til ca. 1850 foretrakk kvinnene kysehatten. Utover i annen halvdel av 1800-tallet skiftet deres hatter stadig fasong, men de fleste var små og overdådig pyntet med fjær og blomster.

Ca. 1900 kom mykere filthatter for menn, av omtrent samme type som de vi fremdeles finner i salg. Vårt århundres kvinnehodeplagg har variert sterkt. Karakteristiske ytterpunkter er de store hattene fra omkring 1908–12, og 1920-årenes ettersittende klokkehatter. Hodeplagg brukes ikke så ofte nå som tidligere. Deres funksjon innen den europeiske motedrakt har likevel holdt seg forholdsvis konstant. De mest populære hodeplagg for begge kjønn er nå slike som tjener til beskyttelse og yrkeskarakterisering, som pels- og strikkeluer om vinteren, solhatter om sommeren, samt kokkeluer, uniformsluer osv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.