or

Or. Tre, frukt og blad av gråor (til venstre) og av svartor (til høyre). En karakteristiske forskjell er spissen på bladene som oftest er innbukta hos svartor og mer eller mindre spiss hos gråor.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Alnus glutinosa, svartor. Foto fra: Kærbjerg Skov, Rold Skov

Gråor med brune fjorårsrakler («orekongler») og grønne årsrakler. Dette er hunnblomsterstandene. Langs Alnaelva i Oslo.
Pollen fra Svartor
Lisens: CC BY SA 3.0

Or er en planteslekt i bjørkefamilien som består av rakletrær og -busker med sagtakkete blad og stilkete vinterknopper med to knoppskjell. Ved frømodningen blir hunnrakleskjellene treaktige, og raklen ligner da en liten kongle, såkalt orekongle, men dette er altså ikke kongler på samme måter som hos bartrær. Hannraklene er lange og valseformede, slik som hos bjørk.

Faktaboks

også kjent som:

Alnus

Older- Vestlandet og Nord-Norge

Ørder- Indre Østland

Or blomstrer meget tidlig. Tidspunktet for blomstringsstart er avhengig av temperaturen og vil derfor variere fra år til år og fra sted til sted. Vanligvis starter or blomstringa i slutten av februar sør i landet, men i mildere vintre kan pollenspredninga begynne allerede i januar. Pollen fra or gir allergiske reaksjoner hos mange.

Arter

Rotknoller fra svartor. Begge oreartene våre har slike der det finnes bakterier som fikserer nitrogengass fra luft. Munkholm Skov, Mariager, Danmark

Det finnes 35 arter av or, derav to som vokser vilt i Norge, gråor og svartor. Det finnes former med lappete eller flikete blad av begge arter.

Både gråor og svartor har rotknoller hvor det finnes nitrogenfikserende bakterier som kan ta opp nitrogen direkte fra luft i jorda. Dette at or har såpass lett tilgang på nitrogen er trolig årsaken til at bladene fortsatt er grønne når de felles; oretreet trenger ikke ta vare på nitrogenet i klorofyllet. Nitorgenfikseringa gjør også at or kan kolonisere områder med lite nitrogen tilgjengelig, for eksempel i rasområder og der isbreer trekker seg tilbake.

Gråor

Gråorer vanlig i hele Norge. Den har sittende kongler og spisse blad som er lodne på undersiden. Den trives best på leirblandet, næringsrik moldjord og innfinner seg raskt for eksempel på leirras. Gråor har en meget rask ungdomsvekst som stagnerer tidlig.

Gråor er et lett løvtreslag som vanligvis finnes i relativt beskjedne dimensjoner. Veden blir brun straks etter felling, men er etter tørking svakt rødlig. Tetthet ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,52 gram per kvadratcentimeter (cm3). Den har begrenset anvendelse, men er egnet til treskjæring, leketøy, blindtre i møbelplater og annet.

Svartor

Svartor har stilkete kongler og mørkegrønne, butte blad uten andre hår på undersiden enn små hårdusker i nervevinklene. Den er et kravfullt lavlandstre. På Østlandet finnes svartor så langt nord som Mjøstraktene, men er ellers utbredt i kyststrøkene med nordgrense i Trøndelag.

Treet forekommer sjeldnere enn gråor, men gir oftest større dimensjoner. Veden ligner gråors, men er vanligvis noe lysere. Tetthet ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,55 gram per kvadratcentimeter. Veden tåler ikke vekslende fuktighet særlig godt, men er meget holdbar og blir steinhard under vann. Den har ofte fine tegninger og er benyttet til panel og kjøkkeninnredninger. Veden er homogen og derfor velegnet til treskjæring, dreiing og modellarbeid, ellers til tresko, blindtre, bordplater og spon for røyking av fisk. Vannledninger ble før ofte laget av or.

Navn

Navn på disse to artene har over hele landet vært varianter av or eller older med ulike vokaler som ø, å, æ eller overganger i kombinasjoner med tjukk-l eller r. Eksempler: or, øre, åre, older, ørddør, årdre. I deler av området der både svartor og gråor finnes har man skilt på de to artene, som for eksempel i nordlige deler av Vestlandet der older med varianter ble brukt om svartor og ore med varianter ble brukt om gråor.

Navnet or med varianter er meget gammelt og kan følges bakover i mange indoeuropeiske språk. På svensk har ordet formen al og på dansk el. Den tyske formen er erle og den engelske alder. Grunnbetydningen for det germanske el-/al- som ligger til grunn er gulaktig, gulrød, gulbrun eller lignende og har trolig sammenheng med den nyhogde orevedens farge.

Folkemedisin

Ifølge norsk folkemedisin kunne man legge oreblad i skoene som middel mot såre føtter og fotsvette. I Trøndelag ble det innerste laget av barken tørket, pulverisert og strødd på brannsår. Askelut av oretre ble sammen med ister blandet til en salve som ble benyttet mot ryggverk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjorvand, Harald og Fredrik Otto Lindeman (2019). Våre arveord. Etymologisk ordbok. 3. utgave, Oslo: Instituttet for sammenlignende kulturforskning / Novus forlag.
  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg