innavl

Det kalles innavl når individer som er nært beslektet får avkom. 

Nære slektninger har som oftest større likhet i sitt genetiske arvematerialet sammenliknet med individer som er mindre nært i slekt. Avkom av nære slektninger har derfor mindre genetisk variasjon i sitt arveanlegg sammenliknet med avkom av fjernere slektninger.

Innavl fører til avkom med redusert genetisk variasjon, og dermed økt sannsynlighet for å ha to like genvarianter (alleler) for et gitt gen. 

Ved innavl vil recessive genvarianter (alleler) ofte opptre i dobbel dose hos avkommet. Dette kan føre til at egenskaper som som ikke nødvendigvis uttrykkes hos foreldrene, uttrykkes hos avkommet.

Mange genetisk betingede sykdommer kodes for av recessive genvarianter (alleler), men disse kommer kun til utrykk hvis et individ har to utgaver av den recessive genvarianten. Avkom som er resultat av innavl kan derfor ha en rekke sykdommer og negative egenskaper som påvirker avkommets fitness, som for eksempel nedgang i levedyktighet og fruktbarhet (innavlsdepresjon).

Mange arter kan innavle uten at det nødvendigvis går ut over individenes levedyktighet. Eksempler er selvbestøvende arter som bygg og havre.

Hos hermafrodittiske organismer er det mulig med ekstrem grad av innavl i og med at disse har potensiale for selvbefruktning (som for eksempel hos mange planter).

I husdyr- og planteforedling drives systematisk innavl mellom utvalgte individer for å rendyrke ønskede egenskaper.

Mange dyr har utviklet atferdsmessige mekanismer for å unngå innavl. For eksempel kan et av kjønnene (som oftest hanner hos pattedyr og hunner hos fugl) flytte lenger fra fødestedet enn det andre kjønnet.

Mange planter har også utviklet mekanismer for å unngå selvbestøvning.

Noen dyrepopulasjoner og dyrearter, for eksempel geparder, har hatt høy naturlig innavl etter å ha gått gjennom en eller flere perioder med lave populasjonsstørrelser («genetiske flaskehalser»). Eksempelvis har gepard ekstremt lav genetisk variasjon grunnet en slik flaskehals under siste istid.

Hos naturlig innavlede arter kan skadelige genvarianter har blitt «luket ut» i starten av innavlsperioden, slik at noen av de negative effektene av innavl kan være redusert eller fjernet.