selvbefruktning (hos planter) eller krysning mellom nære slektninger hos dyr.

Nære slektninger har gjerne stor likhet i det genetiske arvematerialet, og når slike parer seg med hverandre blir det derfor liten variasjon i arveanleggene hos avkommet.

Således vil recessive alleler (som ikke nødvendigvis uttrykkes hos foreldrene) lett komme i dobbel dose i avkommet og dermed uttrykkes (økt homozygoti, se human genetikk).

Generelt fører innavl til nedgang i vekstkraft, levedyktighet og fruktbarhet (innavlsdepresjon).

Det må likevel understrekes at mange arter innavler uten at det går ut over individenes levedyktighet. Eksempler er selvbestøvende arter som dyrket bygg og havre.

I husdyr- og planteforedling drives systematisk innavl mellom utvalgte individer for å rendyrke ønskede egenskaper.

Mange dyr har utviklet atferdsmessige mekanismer for å unngå innavl, for eksempel ved at et av kjønnene (som oftest hanner hos pattedyr og hunner hos fugl) har en tendens til å flytte lenger fra fødestedet enn det annet kjønn.

Mange høyere planter har mekanismer for å unngå selvbestøvning (se bestøvning). Krysning mellom forskjellige innavlede linjer som har vist innavlsdepresjon, gir et meget kraftig avkom (heterosis).

Noen dyrepopulasjoner og -arter, for eksempel geparder, har hatt høy naturlig innavl etter å ha gått gjennom en eller flere perioder med lave populasjonsstørrelser («genetiske flaskehalser»). Eksempelvis har gepard ekstremt lav genetisk variasjon grunnet en slik flaskehals under siste istid.

Felles for naturlig innavlede arter er at skadelige gener har blitt «luket ut» i starten av innavlsperioden, slik at de negative effektene av innavl er redusert eller fjernet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.