Torskemunn, Linaria, er en planteslekt i maskeblomstfamilien med omtrent 150 arter, hvorav seks arter er registrert i Norge. Slekta karakteriseres av blomsterkronas utforming, som har gitt opphav til både slektas navn (-munn) og familiens navn (maske, det vil si ansikt). Blomsten består av en underleppe og en overleppe, og underleppa er oppsvulma på en slik måte at den lukker igjen blomsten, og dermed kan blomsten ligne på et ansikt med munn.

I Norge er arten lintorskemunn meget vanlig. Tre andre arter påtreffes mer eller mindre tilfeldig på ruderatmark; stripetorskemunn, blåtorskemunn (L. incarnata) og sommertorskemunn (L. maroccana). De to siste artene av de totalt seks som er påvist i Norge, har kun noen tilfeldige funn de siste drøye hundre år; russetorskemunn (L. genistifolia) og bleiktorskemunn (L. supina).

Flere andre arter dyrkes som prydplanter i Norge, for eksempel alpetorskemunn (L. alpina) som har fiolette blomster med rødgul pukkel.

Med unntak av lintorskemunn er alle artene av torskemunn opprinnelig innførte arter, enten med ballast eller forvilla fra dyrking i hager. Lintorskemunn anses å være opprinnelig og ha naturlige voksesteder på tørre bakker og berg. Arten har fått langt større utbredelse som følge av menneskelig aktivitet.

I tillegg til arter av slekta Linaria er det påtruffet flere planter som på norsk kalles torskemunn, men som systematisk tilhører andre slekter. Den mest utbredte av disse er trolig murtorskemunn (Cymbalaria muralis) som er innført som prydplante, men som nå er fullstendig naturalisert og finnes på murer og berg mange steder i sørlige kyststrøk. Småtorskemunn (Chaenorhinum minus) er en annen slik art som finnes på ruderatmark flere steder, hovedsak på Østlandet, og som er i sterk spredning ifølge Artsdatabanken. Noen arter i slekta Kickxia som også kalles torskemunn på norsk, har også vært funnet i Norge.

Den karakteristiske utforma blomsten hos torskemunnene ligner mye på blomsten hos løvemunn (Antirrhinum), men løvemunn mangler nektarspora som er svært tydelig hos torskemunnene. Med unntak av småtorskemunn har blomstene lukka krone, noe som betyr at insekter som vil ha tak i nektaren må være sterke nok til å presse de to blomsterdelene fra hverandre eller de må være tunge nok slik at blomsten åpner seg om de setter seg på underleppa.

I blomstene er pollenknappene plassert oppunder taket på overleppa slik at pollenet overføres til insektets rygg når det presser seg inn for å få tak i nektaren nederst i nektarspora. Slik vil god pollinering kunne sikres om insektet besøker flere planter av samme art. De vanligste pollinatorene er humler og bier. Imidlertid besøkes blomstene også av ulike sommerfugler som er i stand til å presse sin sugesnabel inn i blomsten og slik få tak i nektar uten å åpne blomsten. Slike besøk vil ikke kunne føre til pollinering og disse insektene fungerer som «nektartjuver».

Torskemunnartene har ulike fargetegninger på krona som trolig fungerer som nektarmerker, det vil si veivisere som skal hjelpe pollinatorer til å finne veien til belønninga, her nektaren, og fra plantens side bidra til at pollinatoren avleverer og fjerner pollen på «rett» måte. Disse nektarmerkene er hos torskemunnartene flekker eller striper med kontrasterende farger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.