Melodrama, ulike komedieformer og revyer dominerte de engelske scenene før andre verdenskrig. Det gamle Old Vic-teateret fra 1818 høstet stor nasjonal og internasjonal berømmelse under Lilian Baylis’ (1874–1937) ledelse i årene 1912–1937. Teateret ble særlig berømt for sine Shakespeare-forestillinger, en berømmelse som ble ytterligere styrket med skuespilleren Laurenc Oliviers Shakespeare-fortolkninger, som i etterkant har gitt ham ry som Englands første «moderne» skuespiller.
Mellomkrigstida og de to verdenskrigene førte med seg store utfordringer for engelsk teater og ble en nedgangsperiode. Først rundt 1960 startet en revitalisering av den engelske scenekunsten. Denne skyldes i utgangspunktet at English Stage Company ble etablert i 1956, og at Joan Littlewood etablerte The Theatre Workshop i Stratford på Londons østkant.
English Stage Company produserte ny dramatikk for Royal Theatre under George Devines ledelse. Målsettingen var å produsere seriøs, ikke-kommersiell samtidsdramatikk, og dette resulterte i at unge samtidsdramatikere ble spilt på scenen. Her ble også Arthur Miller, Bertolt Brecht, Eugène Ionesco, Ibsen og andre moderne utenlandske dramatikere oppført.
John Osbornes Look back in Anger, som ble oppført i 1956, representerte en skarp kritikk av det engelske klassesystemet. Oppsetningen er blitt stående som et vendepunkt i engelsk teaterhistorie. Teksten sto i fokus, og Royal Court Theatre ble kjent som et forfatternes teater. De første 15 årene som English Stage Company var aktive, ble det oppført ikke mindre enn 140 stykker nyskrevet dramatikk fra inn- og utland.
The Theatre Workshop ble grunnlagt i 1945 av en gruppe unge mennesker som var misfornøyd med det kommersielle teateret. På Theatre Royal Stratford East, i et av Londons arbeiderstrøk, spilte de et variert repertoar med klassiske og moderne stykker med samtidstematikk. Under Joan Littelwoods ledelse arbeidet unge dramatikere og skuespiller sammen for å lage et mer umiddelbart, underholdende og attraktivt teater. Målet var et teater for arbeiderklassen.
Littelwood høstet så stor anerkjennelse for sitt arbeide at skuespillere og produksjoner ble kjøpt opp av det etablerte scenen, og The Workshop Theatre utviklet seg til et avantgarde-teater.
I tillegg til English Stage Company fikk Royal Shakespeare Company og National Theatre stor betydning for utviklingen innen engelsk teater. The Royal Shakespeare Company spilte ikke bare Shakespeare, men utviklet et eksperimentelt program som gjorde at teateret fikk rykte som et av Londons største avantgarde-teater. Mange berømte regissører, som for eksempel Peter Brook, forbindes med dette teateret. Teateret fikk en viktig konkurrent da den nye bygningen til National Theatre sto ferdig i 1963; dette ble gjestet av mange berømte utenlandske regissører.
Som et alternativ til det etablerte teateret hadde små teatergrupper etablert seg og arbeidet over hele England. Mange av teatergruppene i Fringe-bevegelsen hadde et sosialistisk grunnsyn og et uttalt ønske om å lage teater for arbeiderklassen. De spilte teater der folk møttes, i musikkhaller, på puber eller skoler. Etter at sensuren ble opphevet i 1968, økte Fringe–bevegelsen i antall og vitalitet. De spilte barneteater, etablerte kultursentra og drev også en rekke kulturaktiviteter i tillegg til å spille teater.
Opphevelsen av sensuren fikk også stor betydning for musikkteateret. Allerede i 1968 kunne musikalen Hair oppføres med nakne mennesker på scenen på Shaftesbury Theater, en forestilling som ble mer populær i London enn på Broadway.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.