Teater i England

Artikkelstart

England har fra de tidligste tider hatt en rik og mangfoldig teaterkultur. Under den engelske renessansen på 1500- og 1600-tallet blomstret teateraktiviteten, men denne blomstringsperioden tok slutt da en puritansk fraksjon fikk kontroll over parlamentet og stenger teatrene i 1642. Ved gjenåpningen i 1660 fikk to teatergrupper monopol på å oppføre teterforetillinger i London. Sammen med teatersensuren fra 1737 bidrar det til å hemme utviklingen i engelsk teater.

Revitaliseringen av engelsk teater tok for alvor til etter andre verdenskrig.

Tidlig engelsk teater

Vår kunnskap om tidlig engelsk teater baserer seg på kirkelige kilder. I kirker og klostre utviklet teateret seg i forbindelse med liturgien og messen, via tropesangen til dramatiske tablåer og prosesjonsteater. Teateret ble i utgangspunktet oppført på latin og spilt av nonner, munker og andre geistlige. Det tidligste kjente latinske spillet er Regularis Concordia (cirka 965) som også er blant de eldste i Europa. Først rundt år 1200 ble teater oppført på morsmål i forbindelse med kirkens høytidsdager; påske, Kristi legemsfest og jul. Cirka år 1300 blir det geistlige teateret oppført utendørs.

Stadige forbud og forordninger fra kirkeråd og geistlige mot folkelige og populære underholdningsformer som ble spilt utenfor kirkerommet, vitner om at det har eksistert en rik og mangfoldig folkelig teaterkultur i England fra svært tidlig tid. Verdslig drama er først dokumentert cirka år 1300. (Dame Sirith (1275–1300) og Interludium de Clerico et Puella (cirka 1300).

Framføring av religiøse stykker utenfor kirke og klostre når et høydepunkt rundt 1350–1550. Pasjonsspill, mysteriespill og moraliteter viser scener fra bibelen. De ble gjerne spilt over flere dager i forbindelse med høytidene og besto av flere sykluser (ofte 4) som igjen var inndelt i sekvenser. I byene ble de oppført som prosesjonsspill på vognscener (Pageants) organisert av håndverkere. I landområdene ble det også reist stasjonære scener hvor spillet bygde på sirkelprinsippet, Theatre in the Round. Spill på stasjonære scener var vanligst i Cornwall. Det mest kjente moralitetspillet som er organisert etter denne metoden er The Castle of Perseverance fra 1425, som også har en beskrivelse av scenens utforming.

Engelsk renessanseteater

Perioden kjent som engelsk renessanseteater strekker seg fra 1500 til 1660 og representerer en blomstringstid i engelsk teater. I perioden 1642–1660 var det innført teaterforbud i England.

Renessansen manifesterte seg tidligst ved universiteter og læresteder, der det ble skrevet og oppført dramatikk på både engelsk og latin. Kretsen av dramatikere som var aktive ved Cambridge og Oxford fikk tilnavnet «The University Wits» og besto blant annet av Christopher Marlowe (1564–1593), Thomas Kyd (1558–1594) og John Luly (1554–1606). De produserte også for de offentlige teatrene.

Den mest kjente dramatikeren i perioden er William Shakespeare (1564–1616), som fortsatt regnes som verdenslitteraturens største dramatiker.

En avgjørende betydning for utviklingen av renessanseteatrene var etableringen av offentlige teaterbygninger. Teaterhusene som ble bygd i perioden 1550–1642 fantes i to ulike utforminger. Open Air-teater, også kalt offentlige teater, ble bygd på slutten av 1500- tallet. Det meste kjente av disse er The Globe, som var Shakespeares eget teater. Globe er et typisk Open air-teaterhus med en sirkelformet plass omkranset av tribuner i flere etasjer. Tribunene var dekket av takkonstruksjoner, mens scenen, bortsett fra et lite overbygg, var plassert under åpen himmel.

I tillegg til Open air–teatrene kjenner vi til 9 innendørs teatre som er bygd mellom 1575 og 1635. Rundt 1600-tallet fikk disse benevnelsen private teatre. De meste kjente er det de to Blackfriars-teatrene (Blackfriars I og Blackfriars II).

Skuespillerne som spilte på de offentlige scenene var organisert i trupper som var avhengig av å ha en adelig eller kongelig beskytter. Dette gjenspeiles også i skuespillertruppenes navn: The King’s Men, The Duke’s Men, The Chamberlaine’s Men. Når de var beskyttet av en adelig, unngikk de forbudet mot løsgjengeri og kunne turnere rundt i landet.

På de private innendørs-teatrene spilte guttegrupper. De mest kjent av disse er Paul’s Boys og The Blackfriars’ Boys. Guttegruppene var instruert og ledet av kjente skuespillere.

Alle kvinnerollene ble spilt av unge gutter eller menn. Først etter 1660, og etter at monarkiet ble gjeninnsatt i England, fikk kvinner adgang til de offentlige teaterscenene i England.

Blant de kongelige var det særlig Court Masque eller mask-forestillingene som økte i popularitet mot slutten av den engelske renessansen. Court Masque var lukkede forestillinger for hoffet med gjester, og dette var påkostede produksjoner som var rike på ytre effekter med storslåtte dekorasjoner og kostymer. Ben Johnson og Inigo Jones er sentrale navn i utviklingen av denne tradisjonen i England.

I 1642 vedtok det engelske parlament forbud mot teater på grunn av borgerkrigen mellom puritanere og katolikker.

Restaurasjonsperioden 1660–1700

Etter 18 års teaterforbud ble teatrene igjen åpnet i England i 1660. Karl 2 tok kontroll over det profesjonelle teateret og delte ut eksklusive rettigheter i London til to menn, Thomas Killigrew (1612–1683) og William Davenant (1606–1668). Killigrews ensemble ble sponset av kongen selv under navnet The King’s Company. De spilte på Lincoln's Inn og flyttet senere via Dorset Garden til Covent Garden i 1732. Davenants ensemble ble kjent som Duke’s Company og spilte på Drury Lane. Killigrew og Davenant fikk gjennom de to lisensene enerett på å åpne teatre, leie inn skuespillere og spille teater i London. I tillegg til disse to gruppene ble det gitt lisenser til flere grupper som fikk spille i provinsene.

Ved gjenåpningen av teatrene ble to innovasjoner synlige på de engelske offentlige scenene: Perspektivscenen ble innført, den hadde tidligere vært anvendt i de private teatrene – nå fikk den en sentral plass også i det offentlige teateret. Og for første gang i England fikk kvinnelige skuespillere opptre på de offentlige scenene.

Teateret ble en populær underholdningsform blant aristokratiet i denne perioden. Den mer seriøse delen av restaurasjonsdramaet var fram til 1680 dominert av den heroiske tragedie, og noe senere dominerte tragedier skrevet i blankvers og i overensstemmelse med neoklassiske idealer. Dramatikken i perioden er fremfor alt kjent for sitt mangfold av lettere underholdning og de komiske stykkene: Intrigekomedier, karakterkomedier, farser og Comedy of Manners. De komiske stykkene hadde ofte seksuelle undertoner og ble møtt med økende kritikk fra puritanere. Tiden mest kjent dramatikere er John Dryden, William Congreve, Aphra Behn og William Wycherely.

1700–1750

Angrepene på teatrene for deres umoral økte rundt 1690. Det kom også tydelig til syne i Jeremy Colliers' «A short view of the Immorality and Profaneness of the English Stage» fra 1686. Kritikken resulterte i at komediene i perioden tok en annen retning. De komiske karakterene som tidligere hadde spilt på sex, ble modifiserte, mer moralske og moraliserende. «Edle» følelser ble nå i større grad vektlagt på scenen. Mellom 1695 og 1715 skrev en rekke kvinnelige dramatikere for de engelske scenene.

Selv om de neoklassisistiske idealene aldri fikk slik gjennomslagskraft i England som i Frankrike, dominerte fortsatt neoklassisismens idealer de offentlige scenene. Men neoklassismens autoritet ble også i økende grad undergravet gjennom teatrenes program, som i tillegg til hovedforestillingen besto av mange mindre dramatiske former. Prologer og epiloger, pantomimer med elementer fra Commedia dell'arte, farser, historier fra klassisk mytologi, gjøgling og musikkinnslag ble oppført. Rundt 1723 var pantomimen den mest populære teaterformen.

1750–1800

Fra første stund ble Killigrew og Davenports teatermonopol utfordret og forsøkt omgått på en rekke områder. Allerede i 1720 hadde Haymarket Theatre åpnet, og 10 år senere spilte 4 teaterhus i London teater uten lisens. I musikkhaller ble det spilt teater under dekke av å være konserter.

Mange av de små illegitime teatrene spesialiserte seg i ny dramatikk som gjerne hadde et samfunnskritisk innhold. John Gays' The Beggar’s Opera fra 1728 er i dag godt kjent, ikke minst gjennom Bertolt Brechts versjon. Forfatter og dramatiker Henry Fieldings (1707–1754) kritikk av statsminister Robert Walpole er i ettertiden blitt stående som årsaken til at parlamentet innførte strammere reguleringer av teateret. En ny lov, Licensing Act fra 1737, understreket nok en gang Drury Lanes og Covent Gardens monopol som de eneste legitime teatrene i London. I tillegg ble det innført sensur av repertoaret. Alle oppsetninger skulle etter dette godkjennes av Lord Chamberlain. Sensuren i engelsk teater opphørte først i 1968.

På teatrene var skuespillerne rangert etter et system som skilte mellom de mest betydelige skuespillerne og dem som spilte mindre roller. De ledende skuespillerne fikk gjerne kontrakter inntil 4 år, mens mindre betydningsfulle skuespillere ble ansatt fra sesong til sesong. Gjennom karrieren spesialiserte skuespillerne seg på spesielle rollefigurer som de så spilte resten av sitt yrkesaktive liv. Det gjorde at prøveperiodene ble korte og at teatrene kunne spille mange forestillinger i løpet av året. Spillestilen var deklamatorisk, men utviklet seg til mer og mer psykologiserende rolletolkninger og med større bevegelighet på scenen. Den viktigste blant stjerneskuespillerne i denne perioden var David Garrick (1717–1779), som ble kjent for mer ekspressive rollefortolkninger og en mer naturlig spillestil.

1800

Drury Lanes og Covent Gardens monopolstilling ble ytterligere utfordret utover 1800-tallet. London var blitt verdens største by, og nye sosiale grupper søkte seg til teatrene. De to legitime teatrene utvidet tilskuerplassene til rundt 3000. Samtidig ble det åpnet en rekke små teatre over hele landet. Det ble gjort mulig gjennom Minor Theatre Act fra 1753.

I utgangspunktet fikk de små teatrene ikke spille «seriøse» stykker, noe som gjorde at repertoaret på de små teatrene ble dominert av melodrama, pantomime og spektakulære underholdningsformer av ulike slag. På Royal Cirkus ble det montert vanntanker på scenen og sjøslag utspilte seg. Spill med levende dyr ble populært. Under sin tid som teatersjef fikk Lucia Elisabeth Vestris (1787–1856) spesiell lisens fra lord Chamberlain til å spille lette komedier med musikkledsagelse, burletta, på Olympic Theater.

Fra 1843 slo Theatre Regulation Act fast at også taledrama og mer regulære dramatiske verk kunne spilles på de små scenene. Det resulterte blant anne i at Sadler’s Wells-teateret allerede samme år oppførte Shakespeare. Dette betød likevel ikke at teatersensuren opphørte; lord Chamberlain skulle fortsatt godkjenne stykkene.

De store, kanoniserte engelske romantiske forfatterne skrev ikke for scenen. Dramatikk fra kontinentet ble oversatt og spilt i teateret. I siste halvdel av 1800-tallet var det Shakespeares dramatikk som dominerte de engelske scenene. Perioden kan også skilte med betydelige innslag av kvinnelige engelske dramatikere. Fremfor alt var det melodramaet som dominerte de engelske scener.

Romantikken i engelsk teater manifesterte seg i første rekke gjennom storslåtte bilder og visuelle elementer som ble fremskaffet ved hjelp av et komplekst scenemaskineri. Skuespillerkunsten ble mer individualistisk, og skuespillerne la vekt på å spille ut følelsene i god overensstemmelse med de mindre og intime teaterscenenes eksotiske og sentimentale dramatikk. En stor nyskapning var gassbelysningen, som nå erstattet levende lys på scenen. Den bidro også til å endre spillestilen, ettersom skuespillerne ikke lenger var henvist til å spille på scenens ytre kant, men kunne bruke hele scenen.

Systemet med stjerneskuespillere fortsatte, og de best kjente skuespillerne, så vel kvinner som menn, nøt stor popularitet i sin samtid. De turnerte også rundt om i landet. En av dem var Edmund Kean (1787–1833) som i særlig grad ble berømt for sine Shakespeare- tolkinger, som Shylock i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig på Drury Lane i 1814.

I engelsk teater slo realismen gjennom på scenen i første rekke gjennom antikvarismens krav om historisk riktige detaljer i regi, kostymer, spillestil og scenografi. Charles Keans (1811–1869) Shakespeare-oppsetninger i perioden 1850–1859 representerer et høydepunkt. Nye tendenser mot en mer realistisk retning i dramatikken ble etablert sent på 1800-tallet, også idet Henrik Ibsens dramatikk ble oversatt til engelsk rundt 1880. På The Independant theatre unngikk man lord Chamberlains sensur fordi publikum var medlemmer av teaterforeningen. Teateret kunne derfor ikke betraktes som «offentlig», og dette åpnet for stykker med et mer samfunnskritisk innhold.

1900–2020

Melodrama, ulike komedieformer og revyer dominerte de engelske scenene før andre verdenskrig. Det gamle Old Vic-teateret (fra 1818) høstet stor nasjonal og internasjonal berømmelse under Lilian Baylis’ (1874–1937) ledelse i årene 1912–1937. Teateret ble særlig berømt for sine Shakespeare-forestillinger, en berømmelse som ble ytterligere styrket med skuespilleren Laurenc Oliviers Shakespeare-fortolkninger, som i etterkant har gitt ham ry som Englands første «moderne» skuespiller.

Mellomkrigstida og de to verdenskrigene førte med seg store utfordringer for engelsk teater, og ble en nedgangsperiode. Først rundt 1960 startet en revitalisering av den engelske scenekunsten. Denne skyldes i utgangspunktet at English Stage Company ble etablert i 1956 og at Joan Littlewood etablerte The Theatre Workshop i Stratford på Londons østkant.

English Stage Company produserte ny dramatikk for Royal Theatre under George Devines ledelse. Målsettingen var å produsere seriøs, ikke-kommersiell samtidsdramatikk, og dette resulterte i at unge samtidsdramatikere ble spilt på scenen. Her ble også Arthur Miller, Bertolt Brecht, Eugène Ionesco, Ibsen og andre moderne utenlandske dramatikere oppført.

John Osbornes Look back in Anger, som ble oppført i 1956, representerte en skarp kritikk av det engelske klassesystemet. Oppsetningen som er blitt stående som et vendepunkt i engelsk teaterhistorie. Teksten sto i fokus, og Royal Court Theatre ble kjent som et forfatternes teater. De første 15 årene som English Stage Company var aktive ble det oppført ikke mindre enn 140 stykker nyskrevet dramatikk fra inn- og utland.

The Theatre Workshop ble grunnlagt i 1945 av en gruppe unge mennesker som var misfornøyd med det kommersielle teateret. På Theatre Royal Stratford East, i et av Londons arbeiderstrøk, spilte de et variert repertoar med klassiske og moderne stykker med samtidstematikk. Under Joan Littelwoods ledelse arbeidet unge dramatikere og skuespiller samen for å lage et mer umiddelbart, underholdende og attraktivt teater. Målet var et teater for arbeiderklassen.

Littelwood høstet så stor anerkjennelse for sitt arbeide at skuespillere og produksjoner ble kjøpt opp av det etablerte scenen, og The Workshop Theatre utviklet seg til et avantgarde-teater.

I tillegg til English Stage Company fikk Royal Shakespeare Company og National Theatre stor betydning for utviklingen innen engelsk teater. The Royal Shakespeare Company spilte ikke bare Shakespeare, men utviklet et eksperimentelt program som gjorde at teateret fikk rykte som et av Londons største avantgarde-teater. Mange berømte regissører, som for eksempel Peter Brook, forbindes med dette teateret. Teateret fikk en viktig konkurrent da den nye bygningen til National Theatre sto ferdig i 1963; dette ble gjestet av mange berømte utenlandske regissører.

Som et alternativ til de etablerte teateret hadde små teatergrupper etablert seg og arbeidet over hele England. Mange av teatergruppene i Fringe-bevegelsen hadde et sosialistisk grunnsyn og et uttalt ønske om å lage teater for arbeiderklassen. De spilte teater der folk møttes, i musikkhaller, på puber eller skoler. Etter at sensuren ble opphevet i 1968 økte Fringebevegelsen i antall og vitalitet. De spilte barneteater, etablerte kultursentra og drev også en rekke kulturaktiviteter i tillegg til å spille teater.

Opphevelsen av sensuren fikk også stor betydning for musikkteateret. Allerede i 1968 kunne musikalen Hair oppføres med nakne mennesker på scenen på Shaftesbury Theater, en forestilling som ble mer populær i London enn på Broadway.

Musikaler

Musikalen hadde allerede på 1800-tallet fått stor oppmerksomhet gjennom Gilbert and Sullivans operetter. Fram til 1970 hadde britiske musikaler liten gjennomslagskraft utenfor England. Foruten lokale produksjoner ble mange av Londons musikaler på den tiden importert i form av ferdige produksjoner fra Broadway.

Dette endret seg da Andrew Lloyd Webber (1948) og Tim Rice (1944) startet sitt samarbeid. De fikk stor suksess på teatrene i West End. Lloyd Webber ble raskt hjørnestenen i Londons musikalverden med blant annet Jesus Christ Superstar, som hadde premiere på Palace-teateret i 1972, og ble spilt her i 8 år. Musikaler som Evita, Cats, Les Misérables og The Phantom of the Opera bidro til at London ble musikalverdenes hovedstad på 1980-tallet. Etter det eksporterte London sine musikaler også til Broadway i tillegg til store deler av verden.

Musikalene i London utgjør et stort trekkplaster for turister og andre besøkende. Selv om musikalene har utviklet seg i ulike retninger, begeistrer popmusikaler som Mamma Mia og We will rock you fortsatt et meget stort publikum. Bombay Dreams på Apollo-teateret har også brakt Bollywood inn på Londons scener. Inntil mars 2020, da teatrene ble stengt på grunn av covid 19, dominerte musikalene fortsatt de engelske scenene; i 2019 ble det solgt 15,3 millioner musikalbilletter i England.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg