Vasilij Sigarev

Vasilij Sigarev er en russisk dramatiker, filmregissør og scenograf. Han er en av de mest kjente russiske dramatikere innenfor den såkalte «ny dramatikk»-retningen i nyere russisk litteratur.

Ny dramatikk-retningen vokste fram gjennom en rekke festivaler, institusjoner og teater-workshops på 1990- og 2000-tallet, der blant annet Nikolaj Koljadas seminar ved Teaterinstituttet i Jekaterinburg (etablert 1994), Ny dramatikk-festivalen (2002–2009) og Moskva-teatret Teatr.doc (etablert 2002) har vært sentrale. Ny dramatikk-retningen er først og fremst opptatt av hva tekst og ord kan gjøre på scenen, altså av det performative aspektet ved teaterkunst. Andre sentrale dramatikere innenfor ny dramatikk-retningen er Jevgenij Grisjkovets, brødrene Oleg og Vladimir Presnjakov og Ivan Vyrypajev.

Tematikken i Sigarevs dramatikk er ofte brutal og dyster. Hans første og mest kjente stykke, Plastilin (2001), handler om overgrep mot gatebarn, Svart melk (Tsjornoje moloko, 2002) fremstiller det trøstesløse livet i provinsen, fylt av vold, drukkenskap og kynisme, men også av øyeblikk av nærhet og berøring. Stykkene dveler ofte ved smerte, tap og sorg, og Sigarev er blitt både berømmet og avvist på grunn av sin åpne omgang med vanskelig følelser, vold og brutalitet. Sigarevs mest kjente filmer er debutfilmen Ulveungen (Voltsjok) fra 2009 og Leve (Zjit) fra 2012.

Sigarev har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sin dramatikk og filmer, og flere av hans arbeider er blitt oppført i utlandet.